En faglig sterkere Oslobarnehage

En faglig sterkere Oslobarnehage

De siste årene har det både blitt vanskeligere å få barnehageplass i Oslo, og det har blitt færre pedagoger som jobber med barna våre. Disse fakta bør ligge i bakhodet hos alle som leser Høyre-byrådets kronikker om kvalitet og læring i Oslobarnehagen.

Enigheten er etter hvert stor om at gode barnehager med høyt kvalifisert personale kan yte et viktig bidrag til barns læring og utvikling. Kvaliteten i barnehagen avgjøres i stor grad av at man klarer å trekke til seg fagfolk med riktig kompetanse. Akkurat som man i skoledebatten snakker om den dyktige læreren, trenger man i barnehagen pedagoger og assistenter med fagutdanning.

Dessverre er realiteten i Oslo at barna treffer færre pedagoger i barnehagen. I stedet for å satse på kompetanse, har man drevet en politikk som har ført til Oslos barnehager har en lavere andel ansatte med høyere pedagogisk utdanning nå enn vi hadde for et par år siden. Andelen er også langt lavere enn i de andre store byene.

Disse SSB-tallene som viser manglende satsning på kompetanse fra Høyre-byrådet gjelder også i ledelsen av barnehagene. I Trondheim er for eksempel 94 prosent av styrerne og de pedagogiske lederne utdannet som barnehagelærere. I Oslo er det over 20 prosent som ikke er det. Og blant assistentene, som faktisk er den største yrkesgruppen i barnehagene er det enda tydeligere. I Trondheim har 38 prosent av assistentene fagutdanning, i Oslo er det bare 16 prosent av assistentene som har det.

Mener man alvor med ønske om økt faglighet, læring og språkutvikling i barnehagen, så er det ingen vei utenom å satse på å øke den faglige kompetansen til de ansatte i barnehagen. Så langt har Høyre og de andre borgerlige partiene i Oslo ikke vært villige til å følge opp dette.

I forbindelse med behandlingen av barnehagemeldingen i Oslo Bystyre i fjor vår, fremmet Arbeiderpartiet til sammen 28 forslag som byrådspartiene stemte mot. Det var stor bredde i forslagene, men de hadde en felles rød tråd, et sterkt ønske om å styrke kompetansen og heve kvaliteten i barnehagene.

Vi foreslo et mål om at 50 prosent av de ansatte i barnehagen skal ha høyere pedagogisk utdanning. Dette ble nedstemt. Det samme ble forslagene om stipendordning for videreutdanning av barnehagelærere, stipend til assistenter som vil ta formell pedagogisk utdanning, og stipend til styrere som vil delta på den nasjonale lederutdanningen. Forslaget om å etablere formelle krav til assistenter om kompetanse ble nedstemt, det samme ble et forslag om å utvikle digitale pedagogiske verktøy til barnehagene. Vårt forslag om at alle bydeler skal ha et kurstilbud som ivaretar barnehagenes behov for kompetanseutvikling fikk heller ikke høyresidens stemmer, det gjorde heller ikke forslaget om at alle barnehager skal kartlegge språkmiljøet i barnehagen.

Disse forslagene ville bidratt til å styrke fagligheten i Oslos barnehager. De viser også at det er stor forskjell på Arbeiderpartiet og høyresiden om man faktisk mener alvor med ønske om høyere kvalitet i barnehagene. Denne kursen vi er inne på nå, fører dessverre til at Oslos barn får et dårligere barnehagetilbud enn de fortjener. Heldigvis er det helt opp til Oslo bystyre å gjøre noe med det. Vi kommer til å fortsette å fremme forslag som vil gi barna en bedre barnehage.

Posted in Uncategorized | Leave a comment

Om elbilsubsidiene

Aftenpostens dekning av el-bilsubsidiene har vært interessant sommerlesning. Det er tydelig at skepsisen til å støtte elbilen har blitt større etter hvert som bilen har blitt mer og mer lik en vanlig bil. Kritikerne kan likevel trøste seg med én ting, det er fullt mulig å redusere subsidiene med flere milliarder uten at elbilen straffes.

Den største fordelen elbilen har, er at man slipper å betale vekt- og effektavgift når man kjøper bilen. For en Nissan Leaf, den vanligste elbilen på norske veier, betyr det en avgiftslette på drøye 85000 kroner. I tillegg kommer momsfritaket. Finansdepartementet har regnet ut at den totale rabatten el-bilkjøperne får vil i 2014 være på 3 til 4 milliarder kroner.

Hvis vi avskaffer vektavgiften og effektavgiften, og erstatter hele beløpet med å øke Co2 og NOx-avgiftene på kjøp av biler, vil det ikke ha noen betydning for statskassa.  De største vinnerne vil nok være de nye ladbare hybridene, som gjerne veier mye og i dag betaler vektavgift etter det. Elbilene som hverken slipper ut Co2 eller NOx vil fortsatt komme ut med null i avgift. Bilkjøperne vil heller ikke merke noen særlig forskjell, i gjennomsnitt vil bilene som i dag betaler vekt- og effektavgift betale like mye avgifter som nå.

For de som ivrer etter å regne ut hvor mye vi subsidierer elbilen med, vil det derimot ha stor betydning. Plutselig er reglene for bilavgifter helt like for elbiler som for bensinbiler. Når reglene er like, kan man ikke lenger kalle det subsidiering. Med en enkel regelendring kan vi altså gjøre slutt på milliarder i subsidier til el-bilkjøpere, og knapt noen vil merke forskjell.

Poenget med denne lille øvelsen er ikke å vise at elbiler ikke blir subsidiert, de blir det. Poenget er å vise at man bør trå litt varsomt når man skal lage analyser av hvor mye elbilen faktisk subsidieres. Å slippe momsen er en åpenbar subsidie som få andre varer og tjenester nyter godt av, men det er langt fra gitt at et avgiftssystem for biler skapt for mange tiår siden bør ligge til grunn for beregninger av hvor mye vi subsidierer elbilen med. Et bedre avgiftssystem som oppmuntrer til å handle miljøvennlig og samtidig gjør at samfunnsøkonomene sparer regnestykkemilliarder i subsidier, burde vi kanskje alle kunne enes om?

Posted in Uncategorized | 1 Comment

Heia elbilen –heia sykkelen!

I går skrev den tidligere lederen i Syklistenes Landsforening dette innlegget med kritikk av elbilen. Jeg syns denne kritikken er ganske dårlig, og det fikk meg til å kaste meg inn i twitterdebatten i går. Og i dag inspirerte det meg til å skrive litt mer om hvorfor elbilsatsingen er viktig og riktig:

Utslippsfri transport er et enormt gode for lokalsamfunn og for verdens klima. Da er det forunderlig at sykkelforkjempere gjør elbilen til en fiende.

Egentlig er dette et enkelt spørsmål vi må ta stilling til. Tror vi at folk kommer til å slutte å bruke bilen til transport, eller tror vi ikke det? Jeg gjør ikke det, derfor støtter jeg en utvikling hvor bilen blir mest mulig forurensingsfri. Elbilen er et langt skritt i riktig retning.

Man kan få inntrykk av at det har skjedd en eksplosjon av elbiler i Norge de siste årene. Sannheten er i følge SSB at det er registrert ca. 2,5 millioner biler i Norge, under 20000 av dem er elbiler. Riktignok nådde elbilene 5,5 prosent av nybilsalget i året vi nettopp la bak oss, men vi er likevel langt unna å ha en forurensningsfri transport i Norge. Veitrafikken alene står for nesten 20 prosent av de norske klimagassutslippene.

Støtt og stadig dukker det opp en myte om at elbilen egentlig forurenser like mye som en bensin- eller dieselbil. Det er en myte som er motbevist flere ganger, for eksempel i denne oppdaterte rapporten fra i sommer. Reduksjonen i klimagassutslipp vil avhenge av hvordan el-produksjonen er i hvert land, med vår grønne kraft i Norge er fordelene store.

I land som baserer seg på gammeldagse kullkraftverk er klimagassutslippet omtrent like stort fra en elbil som en vanlig bil. Men selv her har elbilen en stor fordel, den bidrar ikke til utslipp av gasser som forurenser lokalmiljøet, og støyer betydelig mindre. Det er et viktig poeng også i norske byer, både i Oslo-gryta og blant Bergens sju fjell blir vi støtt og stadig plaget av partikkelstøv fra veitrafikken.

Elbilens fordeler framfor bensinbilen er altså store. Med de virkningsfulle insentivene vi har for elbilen er Norge med på å skape et solid marked for de som prøver å utvikle utslippsfrie biler. Teknologiutvikling skjer ikke av forskning alene, man er nødt til å ha noen som er villige til å prøve ut de nye produktene. Den rollen Norge spiller for utviklingen av elbilen er med på å bringe oss nærmere en forurensningsfri transport verden over.  Dette er et av de områdene hvor Norge spiller en viktig rolle i det internasjonale klimaarbeidet.

Satsingen på elbiler og annen forurensningsfri transport er altså miljøpolitikk vi har god grunn til å være stolte av. I denne debatten er det likevel et sentralt poeng som også må fram; det er ingen rimelig grunn til å sette denne vellykkede politikken opp mot sykkelen. Det er ingenting som tyder på at elbilfordelene går utover sykkelen.

Motsetningen er ikke mellom elbilen og sykkelen. I Oslo handler den manglende sykkelsatsingen om for liten vilje og evne til å prioritere framkommelighet for sykkel. Gateparkering må fjernes så sykkelen slipper fram, vi må begrense hvilke veier bilene kan kjøre på og vi må sørge for at vareleveringen ikke kommer i veien for syklistene. Flere sykkelparkering må på plass. Byen trenger brede og godt markerte sykkelveier som fullfører hele strekninger, og ikke ender i et tilfeldig kryss. Det er i det hele tatt mange ting som må gjøres for å gjøre Oslo til en bedre sykkelby.

Likevel, ingen av disse tingene blir vanskeligere eller lettere fordi elbilen får insentiver. Det er fortsatt de samme politiske valgene som må gjøres. Det er heller ikke riktig å si at fordi disse insentivene har en samfunnsøkonomisk kostnad, så er dette penger staten lett kunne flyttet til sykkelsatsingen. Ta for eksempel avgiftsfritaket Tesla får, det er ingen rimelig grunn til å tro at hvis man fjernet fritaket ville kjøperne kjøpt den samme bilen til en langt høyere pris. En stor andel ville kjøpt en bil i samme prisklasse, med et langt høyere utslipp av forurensende gasser. Da blir det feil å framstille det som at her er det subsidier på en milliard som heller kunne vært brukt på sykkelveier.

Klimautfordringen er så alvorlig at vi må ty til alle gode tiltak for å løse problemene. Både sykkel og elbilen er en del av de gode løsningene. Da er det ingen grunn til å gjøre satsingen på det ene til en konflikt med det andre. Vi har bruk for både sykkelen og elbilen.

Posted in Uncategorized | Leave a comment

The spinmaster

Jeg er rett og slett imponert over Frp om dagen. De begynner å bli mestere i spinn, kunsten å få media til å skrive om saker så man selv framstår positivt.

Hva annet kan man kalle det når debatten om Frps utallige milliardforslag slutter å handle om milliardene som ruller, men om at noen har regnet ut hva alle forslagene koster? Angrep er det beste forsvar, heter det, og Frp gir blanke i å forsvare egen politikk, men går heller til angrep på at noen i det hele tatt har regna ut hva regninga er. Det er et fascinerende skue.

Bakgrunnen er at Arbeiderpartiet har samla opp en oversikt over alle skattekuttene Frp har foreslått. Så har man bedt Finansdepartementet om å regne ut hva det koster. Summen? Ca. 100 milliarder kroner! Du kan lese hele lista på Torgeir Micalsens blogg.

Hva gjør Frp? Går i harnisk over at man bruker finansdepartementet til å regne! Det er visstnok et “partipolitisk spill”! Sannheten er jo at det er den helt vanlige måten å beregne hva forslag koster. I hver budsjettdebatt sender alle partiene en lang liste med spørsmål til regnemesterne i departementet, med spørsmål om hva det koster å gjøre dette eller hint. Standard prosedyre, fordi administrasjonen faktisk er uavhengig og man vil ha noen tall å stole på.

Dette er ikke uvanlig. Vi gjør akkurat det samme i et kommunestyre. I mitt lille verv som bystyremedlem i Oslo sendte jeg for kort tid siden inn et spørsmål om hvor mye det vil koste å gi flere korps og kor tilgang til instruktører og dirigenter fra Oslo musikk- og kulturskole. Så får jeg et svar fra byrådet om at det koster ca. 25 mill å gi alle som ønsker det hjelp. Det syns vi er litt for dyrt, så vi foreslår ikke det i vårt alternative budsjett. Vi foreslår heller bruke penger på etterutdanning av lærere og flere lærlingeplasser.  Men aldri i verden om det kunne falle meg inn å tro at byrådet faktisk bevisst jukser med tallene! Jeg må forholde meg til hva ting faktisk koster å gjøre, jeg kan ikke late som at penga bare fins.

Det er akkurat det Frp gjør. Sannsynligvis vet de godt, så derfor prøver de heller å late som at regnestykket er et politisk spill. Men 100 milliarder i reduserte inntekter er ikke et politisk spill, det koster, og det må dekkes inn med reduserte utgifter. Frp vil slippe å ta det valget, og bestemmer seg heller for å prøve spinn. Vi bør ikke falle for bløffen.

Posted in Uncategorized | Tagged , , | 4 Comments

Kvinner som tar ansvar

Er det virkelig sant at venstresidas feminisme gir kvinner færre incentiver til å ta grep selv, som Anne Bitsch skriver i Aftenposten 22.11? Når man ser på hva som faktisk har skjedd i likestillingspolitikken i Norge de siste førti årene er det vanskelig å godta den påstanden.

Kvinnekampen handler om to viktige kamper som er tett knyttet sammen. En verdikamp for retten til å selv bestemme over sin egen kropp og sitt eget liv, og en økonomisk kamp for frigjøring og likebehandling. Å gi kvinner mulighet til økonomisk selvstendighet har hele veien vært en kjerne i venstresidas feminisme.

Skattesystemet ble endret i Arbeiderpartiets regjeringstid. Man gikk bort fra å ligne ektepar sammen, og over til å ligne dem individuelt. Før ble kvinners inntekt ble lagt på toppen av mannens, dermed betalte man også høyere skatt. Når alle lignes hver for seg, kan kvinner tjene mer før skatten blir høyere. Kvinner får mer igjen for å jobbe, da har de også fått et sterkt incentiv for å ta grep selv. De fleste land sørover i Europa har fortsatt langt lavere yrkesdeltagelse enn i Norge, enn av grunnene er at de ikke har reformert skattesystemet.

Helt fram til åtti-tallet var det en viktig kamp for kvinnebevgelsen å få fjerne egne bestemmelser om kvinnelønn i tariffavtalen. Lenger er det ikke siden bedrifter i Norge hadde avtaler om at kvinners arbeid skulle lønnes lavere enn menns. At fagbevegelsen tok dette kravet innover seg, og fikk endret dette har gitt større økonomisk frihet til kvinner, og ikke minst gjort det mer lønnsomt for kvinner å jobbe. Et annet eksempel på at man styrker incentivene til lå ta grep selv.

Et tredje eksempel er utbyggingen av velferdsstaten. Det er ikke uten grunn 70-årene blir kalt for kommune-tiåret. Det var en massiv utbygging av offentlig sektor, som ga bedre velferdstjenester. Like mye ga det tusenvis av nye arbeidsplasser, arbeidsplasser som i veldig stor grad ble besatt av kvinner. Mange fikk for første gang egen inntekt, den økonomiske forutsetningen for å kunne velge selv.

Man kan gi flere eksempler på at man har styrket verdien av å ta ansvar selv. Individuell opptjening av pensjonspoeng er et. De nye skattereglene for pensjonister som nå kommer er et annet, de gjør det mer lønnsomt for kvinner i lavtlønnsyrker å jobbe selv om mannen er pensjonist. Trenden er tydelig.

Det er fortsatt kamper igjen. De siste tallene fra SSB viser at det fortsatt er altfor mange kvinner som jobber deltid, men kunne tenke seg en heltidsstilling. Heldigvis viser tallene også at det blir stadig færre som jobber ufrivillig deltid. Det er en langsiktig trend, som har blitt kraftig forbedret under den rødgrønne regjeringen. Det er ikke så rart, veksten i antall årsverk i kommune-Norge har siden 2005 vært like sterk som den var i kommunetiåret på 70-tallet. Flere kvinner har altså fått muligheten til å jobbe full tid, og dermed ta økonomisk kontroll og ansvar over sitt eget liv. Det samme kan man si om at vi endelig har kommet i mål med det gamle kravet om barnehageplass. Vi, og spesielt kvinner, får nå reell mulighet til å velge. Politikken henger fortsatt sammen.

Når man ser på hva som har skjedd er det vanskelig å godta påstanden om at venstresidas likestillingspolitikk er passiviserende. Man kunne valgt en linje der kvinner ble passive mottakere av stønader, men tvert imot har man valgt en linje der de både har blitt oppfordret til, og gitt mulighet til, å ta større økonomisk ansvar. Det er det motsatte av å gi kvinner færre incentiver.

Posted in Uncategorized | Leave a comment