Kulturkampen er over. Venstresida vant. På tide å komme videre.
Høyresida i norsk politikk slutter seg i stadig større grad til venstresidas verdier. Hvorfor er de da så opptatt av å mane til kulturkamp mot oss?
Da partnerskapsloven ble vedtatt på Stortinget i 1992 stemte et flertall av Høyres representanter mot. Nå stemmer de nesten enstemmig for den nye ekteskapsloven, og sier de vil være en garantist for de homofiles rettigheter også etter valget. Abortloven ble på 70-tallet vedtatt uten en eneste borgerlig stemme på Stortinget. Nå er abortmotstanden redusert til en pliktøvelse fra de få Krf-representantene på Stortinget. Venstresida kjempet fram liberale rettigheter for individer, høyresida følger etter. Det er ikke noe nytt, det er bare et bevis på at den kulturkampen man nå maner til ikke er mot oss til venstre i politikken.
Det har gått sport i å kritisere 68′erne for deres ungdoms visjoner og synder. Faktum er at selv på høyresida i norsk politikk er oppslutningen sterk om 68′ernes verdier. Vi har alle mye å takke de gamle kulturradikalerne for. Nordmenn har aldri hatt så stor mulighet til å fritt velge hvem de skal være og hvordan de skal leve sine liv. Det hadde ikke vært mulig uten 68′ernes verdikamp. Og de aller fleste på høyresida er glade for at det har blitt sånn.
Derfor er det litt vanskelig å skjønne hvorfor man nå oversetter det amerikanske begrepet “culture wars“, og prøver å dra det inn i norsk politisk debatt. Og det er hvert fall vanskelig å skjønne hvorfor den kulturkampen skal rettes mot venstresida.
De amerikanske kulturkrigene går mellom den liberale venstresida, og en konservativ kristen fløy. Da erkekonservative Pat Robertson mante til kulturkamp på republikanernes konvent i 1992 var det abort, homofiles rettigheter og kvinner i hæren som opprørte han. Spørsmål som er ganske marginale i norsk politisk debatt, fordi det store flertaller har sluttet opp om venstresidas verdier. Den konservative politiske tradisjonen som for bare tredve år siden totalt dominerte norsk høyreside, er nå redusert til en sekt. Og nok en gang, de aller fleste på høyresida er glade for at det har blitt sånn.
I Oslo bystyre får vi av og til høre Frp’ernes bekymring for kvinneundertrykking både i og fra minoritetsmiljøer. Jeg deler hverken deres virkelighetsbeskrivelse eller deres virkemidler, men jeg syns faktisk det er positivt at de er opptatt av det. Men midt i denne såkalte kulturkampen så er det jo slående at argumentene deres står langt nærmere Hanna Kvannmo enn Anders Lange. Likevel, kulturkampen skal visst føres mot oss på venstresida. Kjære høyreside, når dere slutter dere til våre verdier og til de kampene vi har ført i flere tiår, så er det ikke vi som er motstanderne.
Nå er det visstnok kultureliten som skal bekjempes, disse smaksdommerne som bestemmer hva vi skal mene, se og høre. Asle Toje må gjerne rase mot kulturpolitikken som prøver å definere den gode smak. Han overser glatt at de fire siste årene har vært en øvelse i akkurat det motsatte. Aldri har bredden i norsk kulturliv fått så store muligheter til å utfolde seg som den gjør nå. Hvis man gidder å sette seg inn i det konkrete resultatene, så ser man at den rødgrønne kulturpolitikken tar vare på både bredden og eliten. Nettopp fordi folk skal få mulighet til å delta og forme kulturlivet, uten å være begrenset av lommeboka. Er kulturkampen mot dette en kamp som virkelig er verdt å kjempe?
Aslak Nore, som vel ikke befinner seg på høyresida, vil trekke biologien sterkere inn i samfunnsforskningen. All ære til han for det, vitenskapen må selvfølgelig benytte seg av all den kunnskap som fins. Det er mulig noen av de særeste kjønnsteoretikerne kommer til å få seg et slag i trynet. Men det vil overraske stort om det kommer noen store samfunnsomveltninger ut av det. Det skal nemlig godt gjøres å komme opp med konkrete politiske vedtak som er gjort på bakgrunn av disse teoriene. Da blir det ikke så mye mer enn en interessant akademisk debatt.
Så kommer Torbjørn Røe Isaksen og vil gi oss en rett høyre. Så mye kraft i slaget blir det ikke, han er vel en av de fremste representantene for den liberale høyresida som har sluttet seg til 68′ernes verdier. Nå prøver han heller å si at venstresida er dogmatisk, mens hans side har vunnet slaget om økonomien. Nå skal de vinne kulturkampen.
At Røe Isaksen er for EU og NATO, som Høyre alltid har vært, mens SV er mot begge deler, som de alltid har vært, er ikke et bevis på at han er nytenkende og åpen, mens venstresida er dogmatisk. Det er et bevis på at det finnes en god del politiske spørsmål, kanskje til og med de fleste, som hverken avgjøres eller er en del av kulturkampen. Selv er jeg for NATO og mot norsk EU-medlemskap, det har med sikkerhetspolitikk, utenrikspolitikk, økonomisk politikk og mitt syn på demokrati å gjøre, ikke mine kulturelle verdier.
Røe Isaksen har rett i at det har gått en markedsliberalistisk bølge over verden de siste tiårene, og høyresida har vunnet noen kamper. Men i en tid der vi ser den sterkeste offentlige innsatsen mot ledigheten på mange tiår, en amerikansk president som foreslår en helsereform som gir staten et langt større ansvar, og kampen mot skatteparadisene endelig får et gjennombrudd, er det tull og si at høyresida har vunnet slaget om økonomien.
Tesen om at høyresida har vunnet slaget om økonomien er ikke ny. Problemet er at den hopper glatt over at høyresida har sluttet seg til sosialdemokratiets mest ektefødte barn, velferdsstaten. Frp ble først store da de oppdaget Sareptas krukke, og kunne dele ut velferd og skattekutt til alle. Fridemokratene fikk et kort politisk liv. Og Røe Isaksen og Unge Høyre selv snakket varmt om thatcherisme, frihet og ansvar i boka “velferd etter velferdsstaten” så munnet angrepet på velferdsstaten ut i et ønske om skatt på barnetrygd. Velferdsstaten står sterkt i opinionen, vi på venstresida har ingen grunn til å føle at vi har tapt slaget om økonomien.
Verdidebatten er selvfølgelig ikke over. Vi vet at det fortsatt kan være vanskelig å være homofil på landsbygda, blant konservative kristne eller i etniske minoritetsmiljøer. Abortspørsmålet, som alltid ble dratt opp i skoledebatter fra venstresidas representanter på 90-tallet, er ikke en like stor vinnersak i Oslo-skolen i dag, rett og slett fordi de sitter flere i salen med konservative religiøse verdier. Det er hyggelig om den liberale høyresida vil være med i den kampen. Men dere trenger ikke late som at det er oss på venstresida dere kjemper mot.
En forkortet versjon av dette innlegget sto på trykk i Dagbladet søndag 12.07
Godt innlegg.
Det første denne kulturkjempende motpart burde gjøre var jo å bli enige om sitt eget prosjekt. Så debatten kunne bli en smule mer reell.
Men dette er vel ikke mangslungne individualisters sterkeste side.
Det eneste man virker å ha felles er misnøye mot så ymse.
Det er alltid like merkeleg å høyre folk som reknar seg for å vere konservative eller på høgresida, klage over kulturelitistiske smaksdomarar. Dette er jo grunnleggjande ein borgarleg, konservativ institusjon. Og det var då høgresida som protesterte då til dømes Arbeidarpartiet lanserte “det utvida kulturomgrepet” for nokre tiår sidan, der ein tok inn i varmen òg andre kulturformer enn dei som er/var populære på vestkanten i Oslo.
Og eg reknar ikkje med at det er kreasjonisme o.l. konservativ “biologi” som Aslak Nore vil fremje.
Dette med at Frp sin vekst har komme medan partiet har gått mot venstre, er noko eg har tenkt på i det siste. Samanliknar ein den økonomiske politikken, til Frp på 70/80-talet med den dei har hatt det siste tiåret, ser ein at skilnadene er stor, iallefall i retorikken. Den velferdspopulismen som dei fleste forbind med partiet i dag, er noko heilt anna, og meir populært, enn det Anders Lange og dei andre partistiftarane stod for. Etter at den liberalistiske fløya hadde ført partiet til eit dårleg val i 1993, blei dei kasta ut av partiet, som så blei store frå rundt 1995 av. Medan det liberalistiske Fridemokratane fekk heller liten oppslutnad.
Så Frp sin framgang skyldast ikkje at folk i Noreg har blitt meir høgreorienterte, men at partiet har gått mot sentrum eller venstre. Sjølv om Frp dessverre har halde på delar av den økonomiske liberalismen sin, i form at støtte til privatisering og deregulering, skattepolitikken, og i motstanden mot fagorganisering.
Hvis vi nå tar en liten detalj først, sier du:
Men i en tid der [...] kampen mot skatteparadisene endelig får et gjennombrudd, er det tull og si at høyresida har vunnet slaget om økonomien.
Øh… Høyresiden er altså noget mer en Ditlev-Simonsen. Jeg kan vanskelige tenke meg noen andre som mener at dette er sentralt i norsk politikk – kanskje spesielt fordi resultatene vel stort sett kan tilskrives alle andre enn den norske venstresidas politikere (ofte aktører som venstresida konsekvent har snakka stygt om).
Går vi nå så litt lenger tilbake i tid, til den gangen da 1. mai-talene handlet om å henge kapitalistlakeier fra lyktestolpene, hvor Moskva-prosessene ble hyllet og frelsen fantes i øst, så er det vel ikke tvil om at vi skal prise oss lykkelig for at ekstremistene ikke vant.
Går vi til den tiden som DU snakker om, så er det en tilsnikelse å si at kulturkampen ble vunnet av venstresida. Den ble ikke vunnet. Den ble kjøpt. Man greide å blåse opp antall offentlige i en slik grad at det ble lik politisk selvmord å snakke om nedskjæringer i offentlig sektor.
Det kan ta lang tid før et slikt system faller – særlig om man har tilgang til barnebarnas sparekonto – men før eller siden tar pengene slutt. Det er først da at fasit om 1990- og 2000-årene kan gjøres opp.
Godt innlegg. Bare synd (eller bra, alt ettersom) at vi har totalt forskjellig syn på de ideologiske saker som berøres. Derfor vil jeg være blant dem som hedrer KrF for sine forslag om å oppheve abortloven, mindretallet i odelsting og lagting om kjønnsnøytral ekteskapslov fra debattene i fjor, men også ikke minst Høyre-folk som Jan Arild Snoen, som virkelig tar de realpolitiske konsekvensene av sine angivelige ideologiske synspunkter.
Høgresida er sjølvsagt meir enn Ditlev-Simonsen. Til dømes Tybring-Gjedde i Frp, ein varm forsvarar av skatteparadis. Og kan du vise meg den fyrste mai-talen der Moskvaprosessane blei hylla?
@MM – Tenkte ikke spesielt på Diffen, nei. Tror for så vidt heller ikke at skattemoralen er noe særlig høyere blant de som stemmer til venstre enn de som stemmer til høyre. Poenget er at det har vært et ønske fra venstresida i mange år å gjøre noe med skatteparadisene, men det har stranda internasjonalt på grunn av markedsliberalismens dominans. Nå har vi bare i løpet av et halvt år sett at man har blitt enige om internasjonale reguleringer som gjør det vanskeligere å være skatteparadis. Det er en seier for venstresida.
I motsetning til deg er ikke jeg bekymra for den norske velferdsmodellen. Tvert om tror jeg den er med på å skape grunnlaget for vekst. Men den er selvfølgelig avhengig av en generelt produktiv økonomi. Påstanden om at Norge tømmer barnebarnas sparekonto er rett og slett feil.
@sosialisten Tror du har mye rett når det gjelder Frps framgang, men jeg tror også at nordmenn har gått litt til høyre hvis du sammenligner med 70-tallet. Og så må du ikke glemme innvandringsspørsmålet. Den viktigste årsaken til at frp fikk et gjennombrudd i ’89, og har ligget der hele veien.
Sosialisten: Vi skipper diskusjonen om detaljene om 30-årene. Poenget ved å nevne hva som skjedde i hine hådre dager, er kort og godt bare å illustrere at hvorvidt det er høyre eller venstresida som har vunnet kulturkapen i høy grad avhenger av utgangspunktet. Jeg håper du ikke skal ha meg til å google deg ei liste av eksempler på at venstresida var noget mer radikal i de dager.
Halse: Poenget mitt var å problematisere at du trekker frem kampen mot skatteparadiser som et bevis på at kulturkampen er vunnet. Det mener jeg er feil, av flere grunner:
1) Prosessen med å vinne innsyn er langdrøy, og har vært ført av regjeringer med ganske ulike politiske ståsteder. Det er kort og godt ikke riktig at dette er et sosialistisk prosjekt.
2) Den norske regjeringens innsats i sammenhengen virker umiddelbart uvesentlig. Norges regjering kan ikke ta kreditt for at en utro tjener i en bank i Lichtenstein stjeler kundeinformasjon for videresalg – eller for tyske myndigheters beslutning om å dele denne informasjonen.
3) Aktørene i kampen mot skatteparadiser er gjerne aktører som den norske venstresida ellers stort sett er opptatt med å sverte – EU og USA og sånn. Det er altså disse landenes innsats som betyr noe, og ikke noen moralsk indignerte politikere i en periode i et perifert og uvesentlig land.
4) Metodene som brukes for å vinne innsyn er ofte uforenelige med norsk politikk. Mens Norge sitter der som en proteksjonistisk isdronning, finnes det andre land som f.eks. gir frihandelsavtaler i bytte når de forhandler. Norge er ingen frihandelstilhenger – og enda mindre norsk venstreside. Det er ikke slik at skatteparadisene har gitt etter for de rødgrønnes moralske indignasjon. Tvert om har de latt seg kjøpe av virkemidler som dagens norske regjering aldri ville kunne drømme om å tilby. Det er ikke slik at innsynet har vært “stranda internasjonalt på grunn av markedsliberalismens dominans”. Tvert om er det ofte frihandelsavtaler som har gjort utfallet mulig.
5) Norge har i denne prosessen vært en god og gammeldags free rider – en gratispassasjer. Landet har ikke bidratt med noe som helst – og politikerne slipper godt fra å fremstille seg som helter fordi internasjonal skatterett kan være lettere kompleks, slik at journalistene mangler kunnskap, mens de som har kunnskapen ikke ser det som værende i sin interesse å stå frem.
6) Kanskje er det meste et spill for galleriet uansett. At statenes inntekter kommer til å øke voldsomt, er neppe en realistisk forutsetning. Ser vi på de store guttene, de som har pengene, så ser vi jo at uansett hvor mye sosialistisk regjering vi har hatt, så greier de jo likevel å sutre seg til penger. Er det ikke at de får spesielt gunstige skattevilkår, så er det at staten stikker til dem en milliard eller to – mot at de sier ett eller annet positivt om Martin Tranmæl. Det siste året har jo i så måte vært forferdelig både nasjonalt og internasjonalt. Her får USA sin første president som er både svart og rød – og så går han hen og deler ut mer gratis penger til feite kapitalister med flosshatt, rumpefrakk, monokkel og sigar enn noen andre.
Sannheten om skattesystemet er at Norge ikke har tilstrekkelig mange superrike til at det monner å øke skatten deres noe særlig. Skal statens inntekter økes – og det skal de – all den stund at man ikke vil spare, så er det arbeiderklassen som skal bløgges. Man kan hente frem fine slagord gjennomføre symbolpolitikk, men uansett er det folk flest som får regninga. (Så kan man så vente i spenning på nomenklaturen. Er det toppskatt, redusert ditt-og-datt-fradrag, økt moms, økte kommunale avgifter, økt eiendomsskatt eller noe annet?)
Kort og godt: skattevrien i forbindelse med kulturkampen var forfeilet med hensyn til timing, virkemidler, aktører og faktisk norsk innsats.
Men jeg mener også at du har et poeng i at den venstresida på mange felter har vunnet frem – men det er en seier på walk-over. Det ville ikke vært slik dersom Høyre hadde vært bedre skodd. Desverre for landet har det ikke hatt en tilstrekkelig livskraftig opposisjon til at vi kunne fått den dynamikken som landets styre burde ha. I stedet har vi et dovent og udugelig AP-dynasti som ikke trenger å gjøre noe som helst for å vinne. Intet land er tjent med at middelmådigheten får råde over lengre tidsrom.
Honorar for veiledning: NOK 300,- (sendes til Frelsesarmeen)
MM: Ah, trettiåra ja. Trur likevel eg kan konkludere med at Nygaardsvold & co. har vunne fram med sin politikk i større grad enn Quisling. Det er mogeleg at Kommunistpartiet heldt 1. mai-talar der dei hylla Moskva-prosessane, men dei var reduserte til eit miniparti på midten av 30-talet.
Meir revolusjonære strøymningar på venstresida stod sterkt ein periode på 20-talet, men det er nok for eit avvik frå den lange linja å rekne. Og ein hadde jo heile vegen grupper som Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti også.
Det er mogeleg at kamp mot skatteparadis ikkje er eit sosialistisk prosjekt. Men det er iallfall ikkje eit liberalistisk eller Frp-istisk prosjekt:
http://www.liberaleren.no/2007/08/07/vi-elsker-skatteparadis/
http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/article2285385.ece
Men slik eg forstår Andreas Halse, er det ikkje pga. skatteparadis at han meiner at venstresida har vunne kulturkampen. Dette er jo eit økonomisk, og ikkje eit kulturelt spørsmål. Og at høgresida har tapt kulturkampen om saker som forbud mot abort og partnerskap for homofile trur eg det må gå an å seie.
@MM Hvis du leser lenken til Torbjørn Røe Isaksens kronikk i Dagbla, så ser du at han hevder høyresida vant kampen om økonomien, nå vinner de kampen om kulturen også.
Mitt ene poeng er at høyresida i veldig stor grad har sluttet seg til venstresidas kulturelle kamper, ja faktisk så mye at Høyre-folk syns det er pinlig å bli mint på at et flertall av dem stemt mot partnerskapsloven. Når de nå sier kulturkamp, så er det ikke mot verdier venstresida står for. Unntaket er selvfølgelig innvandringsmotstand.
Det andre poenget var at Røe Isaksen har rett i at det har vært en bølge mot mer markedsliberalisme i de rike landene de siste 35 årene. Men han glemmer at han og hele resten av norsk høyreside har sluttet seg helt til sosialdemokratiets viktigste prosjekt, velferdsstaten. Det er ingen på høyresida som argumenterer mot velferdsstaten som fenomen. I tillegg peker jeg på at det er tull å si at høyresida har vunnet kampen om økonomien når vi på en rekke områder nå ser at det går i vår retning. Jeg syns poenget med skatteparadisene understreker det, det at flere slutter seg til kampsakene sine er et veldig godt eksempel på at man vinner fram, ikke at man er avmektig som du synes å mene.
Det pinlige går dog flere veier, som at SVere aksepterer farge-TV i dag, og at AUF-ere faktisk har mobiltelefon hos den leverandøren som passer pest. Hvem vil vel huske at SV var mot farge-TV, og at det gamle Televerkets monopol var en heller trist affære.
“Men han glemmer at han og hele resten av norsk høyreside har sluttet seg helt til sosialdemokratiets viktigste prosjekt, velferdsstaten.”
Det der er vel en tilsnikelse. Det man har gjort, er jo bare å øke de offentlig ansattes andel av velgermassen så rått at det er politisk selvmord å antyde offentlige nedskjæringer. Det AP har gjort, er å gjennomføre en tilsynelatende irreversibel samfunnsendring.
Personlig er jeg ikke så alt for begeistret for denne modellen, men det henger ikke minst sammen med at jeg er utenfor systemet (utflyttet), og følgelig kjenner til alternativene fra litt andre kilder enn norsk presse. Der er jeg mer på linje med f.eks.flertallet av amerikanere, som er villig til å slåss ganske tøft for å unngå et system i stil med det norske.
Akkurat den biten er faktisk litt søt: den jevne nordmann greier ikke å takle at så store deler av verdens befolkning ikke vil ha den norske modellen, om de så fikk den gratis. Det fortforklares typisk med at den slags folk er tilbakestående.
Så jeg tror faktisk ikke at der er slik at høyresida innerst inne er så forelsket i velferdsstaten, men at det er en kamel man er nødt til å svelge hvis man vil ha regjeringsmakt – for det er det ingen som får hvis de lover å ta jobbene fra folk.
Det er vel ikke bare i Norge man mener at ting er bra sånn som det er i deres eget land. Vi får anta at i demokratiene stemmer folk for å få det slik som de vil ha det.
Jeg tror heller ikke høyresida er så forelska i velferdsstaten, hvert fall hvis man skal dømme etter retorikken til de mer liberalistiske delene av Høyre og Frp. Men det er ingen av dem som går til valg på at de vil legge den ned, de hevder heller at de kan drive den bedre. Jeg tror ikke det, men det forandrer ikke poenget om de har slutta seg til velferdsstaten.
Det var dei borgarlege partia KrF og Venstre (og nok òg nokre Senterparti-folk) som stemde mot å innføre farge-TV.
SV var ikke reperesentert på Stortinget då det blei vedteke å byrje med fargefjernsynssendigar i Noreg i 1971. Partiet Sosialistisk Venstreparti blei ikkje stifta før i 1975, og Sosialistisk Valforbund i 1973.
Mye av debatten om kulturradikalisme koker ned til er at man har sett en voldsom økning i kriminalitet og kulturkonflikter mellom nordmenn og muslimer, samtidig som det fremdeles er en enorm innvandring. Parallellt med dette har skolene forfalt resultatmessig og antall trygdede har vokst så pass mye at man må lure om hva som har skjedd.
Kulturkampen nå dreier seg om å vinne tilbake den trygghets- og fellesskapsfølelsen som var i landet tidligere. Det betyr at innvandringen må stanses og negative handlinger som kriminalitet må kunne blir etterforsket og resultere i straff som avskrekker.
Det er ikke snakk om ja eller nei til velferdsstaten. Dette er det som kalles en “red herring”. Om det er et spørsmål, så er det snarere om hva som skal til for at den skal bevares.
Ei heller er det den kristne religiøse dimensjonen som dominerer. De som kommenterer i ulike fore på nettet, meg inkludert, er som regel ikke religiøse. Så den kommentaren oppfatter jeg som et forsøk på å stemple dine motdebattanter.
Kort oppsummert så dreier det seg om at et samfunn må beskytte seg selv og sine, ved å ikke slippen inn store mengder fremmede og samtidig sørge for at landets lover er gode, rettferdige og at de opprettholdes, slik at det skal være trygt og godt å bo her.
Ola Dunk: “Kort oppsummert så dreier det seg om at et samfunn må beskytte seg selv og sine” – er vel ingen som er usamde i dette. Utanom folk på høgresida, som meiner at “there is no such things as society” (Thatcher).
“Kulturkampen nå dreier seg om å vinne tilbake den trygghets- og fellesskapsfølelsen som var i landet tidligere.” Med andre ord tilbake til Einar Gerhardsen. Ikkje meg imot – men høgrepolitikk er det ikkje.
Dersom ein vil redusere innvandringa for å ta vare på velferdsstaten (ein kan vere samd eller usamd i premissen) har jo allereide akseptert velferdsstaten, og er derfor ikkje liberalistar.
Den kristne religiøse dimensjonen har tradisjonelt vore viktig for konservative. Å peike på dette dreier seg ikkje om å stemple motdebattantar, for dette er jo noko som dei konservative reknar som bra, medan dei har stempla venstresida som ugudelege ateistar.
Kort sagt, dersom ein vil ha ein velferdsstat og ikkje er oppteken av konservative, religiøse kampsaker, så er ein korkje liberalist eller konservativ. Og i den grad folk på høgresida ikkje er det lenger, er det for di venstresida har vunne kampen.