Valgkampens lange gjesp kommer til å bli kommentatorene. Det er klart etter å ha lest og hørt meldingene etter de rødgrønnes pressekonferanse i går ettermiddag.
Det var ikke mye de fikk ut av det. Arne Strand, Kyrre Nakkim, Marie Simonsen. Alle sammen kjeda de seg. Aller verst var det for Stein Kåre Kristiansen. TV2-kommentatoren hadde kjeda seg så utrolig at han knapt klarte å skjule iveren sin etter å rakke ned på budskapet. Det vil si, han var egentlig ikke interessert i budskapet, han var mest opptatt av å vise hvor flink han er til å komme med sarkasmer og snakke om hvor mye han kommer til å gjespe i valgkampen. Det er mye.
La meg komme med et alternativt forslag til deg, Stein Kåre. Jeg er ikke objektiv, det er klart, men jeg prøver:
Dagens pressekonferanse viser at de rødgrønne vil fortsette å kjøre på det som var hovedbudskapet i 2005. De vil overbevise velgerne om at det er et valg mellom satsning på fellesskap og velferdsstat på den ene siden, og skattelette på den andre siden.
De rødgrønne vil kjøre fram kampen mot ledigheten og for arbeidstakerrettigheter som hovedsak i valgkampen. Det gjør de åpenbart fordi sakene har vært viktig for dem det siste året, og fordi de tror dette er saker hvor velgerne har tillit til dem. Det gjenstår å se om folk oppfatter krisen som like alvorlig som de rødgrønne åpenbart vil at vi skal gjøre.
Pressekonferansen viser at det fortsatt er viktige saker som splitter de rødgrønne. Olje i nord er ikke avklart, og Senterpartiet vil åpenbart prøve å fri til distriktsvelgerne med sin ulveskepsis. Det er ikke bare på høyresida det er splittelse. Likevel, det er åpenbart at et av målene til de rødgrønne med denne felles pressekonferansen var å vise at de står sammen. De håper de skal trekke velgerne og vise forskjell fra kaoset på borgerlig side.
Svaret fra de rødgrønne er altså mer av det samme. De lanserer ingen store reformer sammen. Spørsmålet blir om velgerne er fornøyd med kursen landet går i. Å gå til valg uten å presentere en ny reform er hvert fall tvert imot rådene til den gamle valgkampstrategen Håkon Lie.
Det var jo ikke så vanskelig. Går an å få fram at det ikke var noen revolusjoner som ble presentert, men likevel vise at det er politiske forskjeller mellom alternativene. Selv på den korte tida man har på tv.
Jeg skjønner at TV2 har mye å fylle når de skal sende nyheter hele dagen. Jeg skjønner det samme gjelder de andre mediene og. Men jeg er redd for at medias evig jag etter nyheter undergraver den politiske debatten, ikke dekker den. Det skjer nemlig ikke nye ting i politikken hele tida, og det er definitvt ikke sikkert at politikken blir bedre av at politikerne skal komme med flest mulig nye utspill.
For hvis journalistene kjeder seg nå, hvordan skal det bli framover? Jeg kan ta feil, men jeg gjetter på at valgkampen i 2029 kommer til å handle om at venstresida er for å satse på den offentlige velferden og mot skattelette, mens høyresida vil være for skattelette og for å slippe til private løsninger i velferden. Akkurat det samme som i 2009, og i 1989. Gud så kjedelig det er med ideologi og politikk.
Trist å se at politiske journalister kjeder seg til døde over den politikken det norske folk stemte fram i 2005.
En usunn arroganse mot det folk flest den gang da ønsket seg.
Og som det i disse dager ikke akkurat virker å være noen revolusjon mot.
Kommentatorene _er_ kjedelig! De har søren hakke meg ikke mye å melde, og det de sier er stort sett bare trivielt. Trengs det en kommentator for å si at “Brustad er presset i Aker-saken” og lignende banaliteter. Så snart Nakkim viser seg på NRK skrur jeg over på TV2 (det sier ganske mye).