At Høyre har stor tro på dynamiske skatteeffekter er ikke overraskende. Men hvorfor insisterer de på det selv når de vet det fungerer dårlig?
Duellene mellom Jens og Erna på TV2 og Nrk onsdag kveld viste det igjen. Jens angriper Erna knallhardt for skattekuttene, og prøver å få svar på hvilke velferdsoppgaver det er Høyre ikke vil satse på når de skal gjennomføre skattekutt. Erna svarer som hun alltid gjør; hvis man gjennomfører våre skattekutt får man flere arbeidsplasser og større skatteinntekter.
Aller først, det er fascinerende at Høyre virkelig tør å utfordre den rødgrønne regjeringen på arbeid til alle. Ikke i noen stortingsperiode siden 50-tallet har det vært skapt så mange arbeidsplasser som under denne regjeringa. Sjekk denne grafen:
Slående nok kom de dårligste resultatene da Erna satt i regjering, de beste etter at hun ble kastet. Det er gode grunner til at Bondevik II-regjeringen var så upopulær. Og for de som nå tenker at dette er jo bare arbeidsplasser i offentlig sektor; nei, de er først og fremst i det private:
Dette avhenger selvfølgelig av flere ting, ikke bare av nasjonal politikk. Internasjonale konjunkturer vil spille en stor rolle. Men så lenge Erna selv legger så stor vekt på den nasjonale skattepolitikkens betydning for arbeidsplassene, er det interessant å se på resultatene. Tallene fra norsk økonomi gir henne liten støtte.
Problemet er at høyresiden har en overdreven tro på såkalte dynamiske skatteeffekter, og at de i tillegg prioriterer skattekutt som gir små utslag på sysselsettingen. Aller tydeligst kom det vel fram under debatten om finanskrisepakkene i vinter.
Regjeringa ville som kjent satse først og fremst på offentlige investeringer, innkjøp, og ansettelser for å bekjempe finanskrisen. Høyre vil vri krisepakken, og satse på skattekutt, midlertidige lettelser i arbeidsgiveravgiften var det viktigste tiltaket.
Statistisk Sentralbyrå gjorde en veldig interessant analyse av hvordan de ulike forslagene ville slå ut. Hva skjer hvis man bruker 19 milliarder på enten offentlig innkjøp, offentlige ansettelser, redusert moms/personbeskatning, eller på redusert arbeidsgiveravgift.
Jeg skal ikke lime inn alle tabellene, her er resultatene:
| Tiltak | Antall arbeidsplasser |
| Offentlige innkjøp (herunder investeringer) | 10.000 |
| Offentlige ansettelser | 40.000 |
| Redusert moms/personbeskatning | 2.500 |
| Arbeidsgiveravgift | 5.000 |
De som vil kan lese hele analysen her (s. 24).
Tallenes tale er veldig klar. Man får suverent mest igjen for pengene ved å satse gjennom det offentlige. Aller mest effekt har man av å ansette flere i det offentlige, men det er åpenbart begrensa hvor raskt det er lurt å ansette fler i offentlig sektor, de skal jo også jobbe over tid. Likevel, når valget står mellom å satse på skoleoppussing og veibygging på den ene side, eller lavere arbeidsgiveravgift på den andre, så bør man velge offentlige investeringer. Da får man mer igjen for pengene, for å bruke et gammelt Høyre-slagord.
Egentlig er ikke dette så overraskende. Keynes’ sitt spareparadoks ble oppdaget for mer enn 70 år siden.I en krisetid velger privatpersoner og bedrifter å spare pengene de har, istedenfor å bruke dem. Derfor blir ringvirkningene små av å redusere skattene. Det offentlige må og sørge for at pengene blir brukt, og ringvirkningene skapes. Av ideologiske grunner ville Erna noe annet. Da er det kanskje ikke så rart at man ikke lykkes med å skape arbeidsplasser.
Den solide jobbveksten i denne perioden skyldes den forrige regjeringens vekstvennlige politikk. Bondevik II måtte rydde opp etter tidligere regjeringers lettsindighet. Til og med DNAs egen Pravda, Dagsavisen, slo fast at Stoltenberg kom til dekket bord.
Jeg synes det er utidig frekt, men ikke overraskende fra en Ap-mann, å insinuere at det ikke finnes time-lag i samfunnsøkonomi.
Den siste kronen staten krever inn i skatt er den kronen som er dyrest å kreve inn i form av effektivitetstap i økonomien samtidig som det er den kronen som staten har minst bruk for. Å kutte vekk unødige offentlige utgifter og gi pengene i lettelse er det godt dokumentert at gir bedre vekst. De økonomier som har gitt betydelige lettelser de siste 20 årene har hatt bedre vekst en de økonomiene som ikke har kuttet skattene, mer om dette her: http://www.nzbr.org.nz/documents/publications/070817no_free_lunch.pdf
Keynes sitt spareparadoks eksiterer forøvrig ikke det er bare et skifte mellom etterspørslen etter nåværende og fremtidig gods.
For all del, dere må gjerne vise at beregningene til SSB var gale. Bare kom med det.
Jeg syns kanskje de tre kommentatorene kunne vise fram troverdig statistikk på at land med lavere skattenivå og mindre satsning på offentlig sektor har større sysselsetting og vekst enn vi har i Norge (og Norden).
Det er ikke akkurat overraskende at det er bedre å bruke penger effektivt i privat sektor, enn ineffektivt i det offentlige. Problemet er bare at premisset er at pengene brukes mindre effektivt i offentlig sektor enn i privat. Det er dårlig dokumentert.
Jeg slutter ikke å la meg forundre over folk som midt i en finanskrise hevder at spareparadokset ikke fins. Men jeg overlater heller ordet til en som kan argumentere bedre enn meg:
http://krugman.blogs.nytimes.com/2009/07/07/the-paradox-of-thrift-for-real/
Flott innlegg! Det er nettop det jeg savner mest fra høyresiden, vitenskapelige bevis og statistikk! Dette er hvorfor jeg liker meg på venstresiden.. Tusen takk!
Jeg har ikke påstått at beregningene fra SSB er gale. Det jeg derimot har hevdet er at det eksisterer effekter i skattepolitikken som er dynamiske, slik at en krone gitt i skattelette ikke er en krone ut av vinduet, men på lang sikt vil føre til større vekst. Det er godt dokumentert i den lenken jeg sendte deg.
Det er også rimelig godt dokumentert også at det er en åpenbar korrelasjon mellom liten stat (stor økonomisk frihet) og optimal ressursallokering og økonomisk vekst. Du kan jo ta en titt på denne grafen: http://www.heritage.org/research/worldwidefreedom/images/hl1073_chart2.gif
Mitt argument gikk heller ikke konkret på at alle penger det offentlig har forvaltes dårlig. Det jeg sa var at den siste kronen det offentlige driver inn er den kronen den har minst bruk for. Dette fordi staten kan fylle sine primæroppgaver med mindre penger. Akkurat på samme måte som den siste hundrelappen du tjener i din jobb er den hundrelappen du har minst bruk for fordi du da allerede har betalt for dine viktigste utgifter. Det som også er tilfelle er at statens siste krone er den dyreste kronen å kreve inn fordi man da svekker lønnsomheten ved å arbeide mer og derved oppstår det et samfunnsøkonomisk tap i form av redusert realproduksjon.
Når det kommer til spareparadokset så eksiterer ikke dette. Det er kun et skifte mellom at man etterspør gods på kort og lang sikt. Sparing er ikke penger gravd ned i jorden, men en økning i etterspørselen etter kapitalvarer som vil gi mer konsumgods på sikt. Når man har slike skifter betyr det at man reduserer sine levestandard på kort sikt, men øker den på lang. Det er ikke noe paradoks. Jeg har skrevet mer detaljert om sparing, konjekturer, økonomisk vekst og hvor skadelig offentlig intervensjon er i økonomien tidligere her: http://frydonomics.wordpress.com/2008/11/13/stoltenbergonomics/
God lesning.