Erling Lae takket for seg på bystyremøtet onsdag. Det er Oslos suverent mest populære og profilerte politiker som nå gir seg. Store sko å fylle for min gamle klassekamerat Stian Røsland når han nå tar over.
Lae er en høyremann som først og fremst vil bli husket for hans sosiale hjerte. Han har stått for den åpne og rause byen, med respekt for medmennesker som en ledetråd. Få snakker om det som faktisk har vært hans viktigste politiske prosjekt, markedsstyring av Oslo kommune.
IKT-skandalen, som har kosta Oslo rundt 270 millioner, kom som en følge av prestisjefullt omorganiseringsprosjekt som skulle spare Oslo for store penger. Et klassisk eksempel på det skille mellom bestiller og utfører som har vært ledesnoren i høyresidas stadige omorganisering av Oslo kommune. New Public Management på sitt mest banale, etatene skulle bestille tjenester fra en sentral etat som skulle drifte ikt-systemer, i et forsøk på å etterligne markeder i kommunen.
IKT-reformen fungerte ikke, og slående nok ble det foreslått uten at det ble gjort en eneste økonomisk kalkyle som viste at dette ville lønne seg. Det har vært gjennomgående i alle de store kommunale omorganiseringene under Erling Lae. Høyresida har bare bestemt seg for at dette er «moderne» og «effektivt», det er jo forsøk på markedsøkonomi. Alle vi som lurer på hva som er grunnlaget for reformene blir stemplet som «gammeldagse», «uten evne til å tenke en ny tanke siden 50-tallet» og selvfølgelig den evige klassikeren «i lomma på LO».
Hva med Undervisningsbygg, som skulle sørge for at vi fikk profesjonalisert utbygging av Oslo-skolene? Vel, Undervisningsbygg klarer bare å bruke opp halvparten av budsjettene sine hvert år, og bygger knapt flere kvadratmeter per år enn man gjorde før, på tross av store bevilgninger. Hvert eneste år har vi bevilget store penger til barnehageutbygging, hvert år har resultatet vært flere hundre, noen år tusen, færre nye plasser enn planlagt. Byrådet klarer ikke å bygge ut, Oslos barn blir stående i barnehagekø. Byrådet skryter hvert år av det enorme investeringsbudsjettet de legger fram, de glemmer å fortelle at hvert år viser resultatene at bare klarer å gjennomføre halvparten av det de har planlagt.
Laes siste år har vært ridd av skandaler. IKT-skandalen, Flexus-skandalen (billettsystemet til Sporveien som har kosta flere hundre millioner), underslaget i Undervisningsbygg og nå sist Holmenkollen. Eksemplene er ikke tilfeldige tabber som kan skje, de er en konsekvens av hvordan Høyres modell for Oslo kommune ikke fungerer.
Slående eksempler fins i budsjettet som ble lagt fram samme dag som Lae gikk av. Byrådets store prestisjeprosjekt innen eldreomsorgen, sentralisering av sykehjemmene, har vist seg å ikke fungere spesielt bra. Derfor har Høyre og Frp også begynt å løpe fra modellen de lagde for bare få år siden.
Den grunnleggende ideen var at en etat, sykehjemsetaten, skulle ha ansvaret for å drive Oslos kommunale sykehjem effektivt og med høy kvalitet. Bydelene skulle ha ansvaret for regninga, de skulle betale for hver enkelt sykehjemsplass de brukte. Bestiller-utfører, nok en gang, altså.
Problemet er bare at driften av sykehjemsplassene har blitt mye dyrere de siste årene, langt mer enn prisstigningen. Lite tyder på at kvaliteten har blitt bedre. Det viste seg at sykehjemsetaten ikke klarer å drive sykehjem like effektivt som bydelene selv gjorde. Og når prisen stiger, har ikke bydelene hatt råd til å kjøpe de sykehjemsplassene de før gjorde. Dette er bakgrunnen for oppslagene om at det har blitt lagt ned over 300 sykehjemsplasser mens Frp har hatt ansvaret for eldreomsorgen i Oslo.
Byrådets manglende kontroll med sykehjemsetaten har gitt flere bisarre utslag. For eksempel har man i flere år opplevd at man ikke har hatt kontroll over budsjettet, og funnet ut at regninga blir høyere enn man planla. Da har man sendt en ekstraregning til bydelene ni måneder etter at den opprinnelige regninga ble sendt. Omtrent som om en elektrobutikk skulle sagt til en kunde – du, vi ser ut til å gå med underskudd i år, du må nok betale tusen kroner ekstra for pc’en du kjøpte for ni måneder siden.
Det store problemet er at de som skal betale regninga, bydelene, ikke har noen som helst måte å kontrollere utgiftene på, unntatt å la være å legge inn de pleietrengende. I tillegg splitter man opp de forskjellige delene av eldreomsorgen, man gjør det vanskeligere å samkjøre hjemmetjenesten og sykehjemmene når de ikke lenger drives av samme enhet. Det går ut over pasientene, og det går ut over mulighetene for fleksibilitet og kompetanseutvikling for de ansatte.
I neste års budsjett prøver man å rette opp i problemene ved å bruke penger på å redusere prisen på en sykehjemsplass, for at bydelene skal ha råd til å kjøpe flere plasser. Da er man på full fart bort fra det som var den grunnleggende tanken bak reformen, at etaten skulle drive, og bydelene betale det det koster. Selv om hverken Lae eller andre vil si det, er det en klar innrømmelse av at prestisjeprosjektet deres ikke fungerer. Det er en ideologisk drevet modell som har fått problemer.
Laes Oslo er i dag et sted hvor ideologi er viktigere enn kvalitet og effektivt i driften. Men akkurat som liberalist-økonomer som nekter å innse at det var en tabbe å glemme Keynes, nekter Oslos høyreside å se feilene i den organisasjonsmodellen de har forelska seg i. Det kommer nok ikke til å forandre seg nå som Lae har håndplukket sin ideologiske etterfølger til jobben som byrådsleder.
Likte Erling Lae, men enig i at det er greit å diskutere saksinnholdet i politikken også, ikke bare mannen.
Er selv tillitsvalgt i Akershus fylkeskommune, der et forslag om omorganisering av eiendomsforvaltningen til et fylkeskommunalt foretak snart skal ut på høring.
Kan du si noe mer konkret om opplevde fordeler og ulemper med en slik organisering i Oslo, evt. om hvor det finnes mer om Oslos konkrete erfaringer med foretaksorganiseringen av Undervisningsbygg og Omsorgsbygg på nettet?
Hvis din konklusjon er entydig negativ i forhold til foretaksorganisering, hvorfor?
Jeg er sjelden entydig negativ til noe, ei heller Lae. Syns bare mannen er noe overvurdert, og hans politiske veivalg for lite diskutert.
Mitt tips er å ta kontakt med Fanny Voldnes i LO for å få en faglig, kritisk gjennomgang av problemstillingene. Hun kan sakene sine.
Vi skrev en rapport om dette for et par år siden, skal se om jeg kan finne den igjen og sende den til deg. Her kommer et par poenger
Arealeffektivisering – alle enheter må betale for per kvm, og får dermed et insentiv for å spare plass. I teorien flott, men de skoler og sykehjem har jo stort sett ikke noen mulighet til å spare areal, bygningene er jo der. Gamle skoler har ofte mest ineffektivt areal, nå straffes de for det og har ikke noen mulighet til å gjøre noe med det.
Byråkratisering – Tanken i Oslo er at Undervisningsbygg skal utvikle prosjektet, mens Utdanningsetaten skal bestille. Men for å klare det må etaten ha egen kompetanse, og man bygger opp doble systemer. Her mener høyresida at det ikke er dobbeltarbeid, jeg er ikke overbevist av noe de har lagt fram. I tillegg kommer byråkratiet ved at kommunale enheter sender regninger til hverandre.
Vedlikehold – Hvem har ansvaret for hva? I Oslo har foretaket i teorien ansvar for ytre vedlikehold, enhetene for indre. Her har det vært mye kommunikasjonsproblemer og uklarheter. Mange tilbakemeldinger om skoler som melder om byråkrati og ventetid for å få gjort vedlikehold som de før gjorde selv. Veldig viktig å få definert avtalene så tydelig og tidlig som mulig, men her kommer det til å bli konflikter.
Hele tankegangen er at skolene skal betale en husleie som tilsvarer vedlikeholdsutgiftene, beregnet som en fast avskrivning på 2% i året (som i regnskapsloven). I teorien kan det fungere, fordi det setter av midler til veldikehold. Men vedlikeholdet må likevel utføres, det ligger ingen garanti i systemet. I tillegg er ikke kommunen underlagt regnskapsloven, og kan selv velge å ta ut utbytte fra foretaket. Da undergraver man vedlikeholdet. Oslo kommune har gjort det, det er noe en kommune fort kan finne på å gjøre når et budsjett skal gå opp. Det viktigste argumentet har hele tida vært at dette skal sikre vedlikeholdet, det garanterer dette systemet ikke. (Dette kan Fanny mye om).
Det siste er vel det viktigste, man oppnår ikke det man sier man vil, i tillegg får man større avstand mellom de som bruker bygningene og de som eier dem. Det fører til mer byråkratisering.