Innovasjonsteoretikeren Joseph Schumpeter og begrepet kreativ destruksjon har slik Dagsavisens debattredaktør Ivar A. Iversen skrev 9. oktober, fått en oppblomstring i disse finanskrisetider. Da kan det være greit å minne om hva kreativ destruksjon faktisk handler om. Teorien kan nemlig verken brukes til å forklare krisen eller finne løsninga på den.
Når nye ting oppstår, er det noe gammelt som går til grunne. Det er essensen i teorien om kreativ destruksjon. Ny teknologi og nye organisasjonsformer utvikles, og presser de gamle av banen, rett og slett fordi de er mer effektive. Kreative gründere skaper nye bedrifter og arbeidsplasser, men noen gamle dør fordi de blir feid av banen av de nye løsningene. Prosessen er kreativ samtidig med at den er destruktiv. Den gir et potensial og et løfte om en bedre framtid, men den er samtidig smertefull for dem som rammes.
Schumpeters klassiske eksempel er hestetransport og jernbane. Når jernbanen kommer til byen, åpner det seg nye muligheter for transport og handel. Plutselig oppstår det helt nye markeder, fordi det er så mye lettere å selge varene og hente råvarer fra andre steder. Jernbanen skaper arbeidsplasser i seg selv, langt viktigere er de enorme ringvirkningene den skaper for lokalsamfunnet. Sånn kunne jernbanen være en drivkraft for en helt ny samfunnsutvikling. Det er ikke uten grunn at vi fortsatt snakker om stasjonsbyer i Norge.
Selv om samfunnet som helhet vant, var det noen som tapte. De gamle selskapene som drev langdistanse hestetransport fant fort ut at markedet kollapset under dem. Hvem vil kjøre med en treig hestedrosje når jernbanen både er raskere og mer behagelig? Hestedrosjeeierne var nødt til å omstille seg radikalt, eller se konkursen i øynene. For samfunnet var prosessene kreative og livgivende, for drosjeeierne var den destruktiv og dødbringende.
Kreativ destruksjon er en glimrende teori som viser hvordan teknologisk utvikling forandrer og former samfunnet. Men den er verken svaret eller forklaringa på finanskrisen. Dagens finanskrise er ikke skapt av kreativ destruksjon. Vi går ikke gjennom en vanskelig fase fordi det har blitt utviklet nye teknologier, nye produkter eller nye organisasjonsmåter som tar knekken på de gamle. Dagens finanskrise er et produkt av spekulasjon. Som har ført til at samfunnet har mista tillit til økonomien.
Problemet i dag er overdreven sparing. Det høres paradoksalt ut i en krisetid, men faktum er at verdens bedrifter og privatpersoner sparer for mye. Det blir konsekvensen når man ikke har tillit til hvordan økonomien utvikler seg.
For hver enkelt er det et helt rasjonelt valg. En bedrift velger å utsette en investering (altså spare) fordi man er usikker på hvordan markedet vil utvikle seg. Privatpersoner fordi de er utrygge på hvordan deres økonomiske situasjon vil bli. Hvis én bedrift eller privatperson gjør det, er det ikke noe problem. Hvis alle gjør det, så er det en økonomisk depresjon. Avgjørelsene er fornuftige for hver enkelt, men for samfunnet som helhet er de en katastrofe, og går dermed utover hver enkelt.
Det var dette Keynes så på 30-tallet. Hans løsning var å bruke offentlige innsats. Fram til da hadde svaret vært at staten også måtte spare, den fikk reduserte skatteinntekter fra bedriftene og borgerne. Keynes så at dette bare ville forsterke den overdrevne sparinga. Tvert imot, når bedriftene og borgerne ikke ville investere, måtte staten ta på seg oppgaven å pumpe fart i økonomien. Det kan gjøres på mange måter; gjennom offentlige prosjekter, lave renter og skattelette.
Keynes og Schumpeter trenger ikke være motsetninger. På 30-tallet var de det. Den sterkt konservative Schumpeter hevdet krisen var et produkt av kreativ destruksjon. Keynes hevdet det motsatte, og historien ga han rett. Keynes ble en økonomisk helt, Schumpeter gikk i den økonomiske glemmeboka. Det siste har økonomifaget tapt mye på.
Først de siste årene har Schumpeter dukket opp igjen. Teoriene hans gir et ypperlig verktøy for å forstå hvordan en økonomi utvikler seg, særlig å forstå hvilken betydning teknologisk innovasjon har. Men som alle teoretikere må han brukes rett. Det nytter ikke å innbille seg at kreativ destruksjon skal redde oss ut av krisen. En finanskrise bekjempes best med finanspolitiske virkemidler.
Det er mange som snakker om å bruke krisen til skape nye typer arbeidsplasser. Det er for så vidt riktig, økonomien vår kommer til å se annerledes ut når vi kommer ut av krisen enn den gjør nå. Når vi nå foretar store offentlige investeringer, bør vi også innrette investeringene så de i størst mulig grad bygger opp under framtidsretta verdiskaping.
Likevel, hovedfokus må settes inn mot det som er det umiddelbare problemet, nemlig at bedrifter som er grunnleggende sunne trues av nedleggelse fordi verdensøkonomien er midt i en finanskrise. Mangel på offentlig innsats vil bare forlenge og forsterke den finanskrisen.
Faren er at vi gjør som japanerne gjorde under hele 90-tallet, og begynner å stramme inn på den offentlige økonomiske innsatsen akkurat når den virkelig har begynt å virke. Den feilen gjorde Roosevelt et par år ut i krisen på 30-tallet. Etter noen år med vellykket motkonjunkturpolitikk stramma man inn. Konsekvensene kom raskt i form av redusert vekst og stigende ledighet.
Keynes hadde rett på 30-tallet. Nå er vi i en lignende situasjon. Vi kan ikke vente på at den kreative destruksjonen i det lange løp skal redde oss ut av krisen, vi trenger offentlig innsats nå. Som Keynes sa, i det lange løp er vi alle døde.
Pingback: Tweets that mention Inn med Keynes | Andreas Halse -- Topsy.com
Veldig bra. Apropos Schumpeter: “creative” i denne sammenhengen har en bredere betydning enn på norsk (hvor “kreativ” betyr iderik, fantasirik, som en egenskap ved personen), på engelsk betyr det like mye “skapende”. Derfor er uttrykket “creativ destruksjon” (skapende ødeleggelse) smått paradoksalt.
Det behøver ikke være noen direkte motsetning mellom Keynes og Schumpeter dels fordi de opererer på litt ulike nivå. Problemet kan imidlertid oppstå dersom Keynsianske motkonjunkturtiltak brukes til å holde liv i bransjer og bedrifter som trenger en kraftig omstilling, dermed kan det bli seigpining. Innretning på motkjonkturtiltakene kan derfor være like viktig som totalpakken.
Du skriver: “Vi kan ikke vente på at den kreative destruksjonen i det lange løp skal redde oss ut av krisen, vi trenger offentlig innsats nå.”
Å tro at politikere og byråkrater uten nevnevedig kompetanse eller erfaring skal forvalte verdier på en bedre måte enn private aktører som opererer i velfungerende markeder blir bare naivt. Dette kalles planøkonomi og har vært forsøkt en rekke ganger opp igjennom verdenshistorien. Fellesnevneren er at det har gått fryktelig galt hver eneste gang. Markedsøkonomien er selvjusterende, også denne gangen, selv om Jens og Kristin hevder de har “loset oss igjennom krisen”, og langt på vei tar æren for at rentenivået har nådd rekordlave nivåer også i Norge.
Fra tid til annen kan selvsagt finanspolitikk brukes som et konjunkturutjevnende virkemiddel, og her finner vi ila de siste 100 årene både positive og negative eksempler på slik inngripen. Men: Det grunneleggende faktum er at markedene over tid regulerer seg selv, uten statlig inngripen.
I en ideell verden er det ikke “statens” oppgave å skape arbeidsplasser, eller å bestemme hvordan kapital og arbeidskraft skal allokeres. Dette har private aktører klart utmerket godt i flere hundre år. Staten bør være en slave av folket, ikke omvendt, slik dere sosialister gjerne ønsker.
Siggen:
Jeg tror du forveksler planøkonomi med motkonjunkturtiltak. Dersom du seriøst mener at markedsøkonomien er selvregulerende kan du f.eks. besøke prof Krugmans utmerkede blog hos NYT, eller du kan spørre Greenspan (som innrømmer at han tok feil). Anti-keynsianere ville jo f.eks. påstå at deb store arbeidsledigheten etter børskrakket i 1929 bare var en lang ferie.
Det er forskjell på å skape arbeidsplasser gjennom planøkonomi og skape arbeidsplasser ved å stimulere privatøkonomien. Skattelette vil f.eks. føre til at du og jeg bruker litt mer penger, men vi velger selv hva vi bruker pengene til.
@Konrad Takk for ros. Enig i at de ikke trenger å være motsetninger, så lenge man forstår at de beskriver to ulike økonomiske situasjoner. Enorm forskjell på en innovasjonssyklus og en finanskrise. Interessant nok hadde Keynes og Schumpeter det til felles at de begge var sterkt kritisk til nyklassikerne.
@Siggen Det grunnleggende faktum er at markedsøkonomien ikke er selvregulerende, markedene ikke alltid velfungerne, og vil trenge inngrep en gang i mellom. Langt fra alltid, men ofte. Som oftest er det bare påvirkning gjennom renta, men av og til er ikke effekten av renta stor nok, og man må ty til finanspolitiske tiltak. Som f.eks nå.
Konrad: Markedsøkonomien vil alltid være selvregulerende. Dette ligger i det frie markedets natur; ressursene allokeres til områder der de kan utnyttes mest effektivt. I noen tilfeller tar det kanskje litt lenger tid før ting reguleres enn om man griper inn, i andre tilfeller ikke. Over tid gir dette uansett høyere økonomisk vekst.
Jeg definerer enhver inngripen fra politikere i allokeringen av kapital som en form for planøkonomi. F.eks. argumenterer mange sosialister for at Norge må slutte å satse på produksjon av olje og gass (som vi åpenbart har naturlige forutsetninger for), og heller satse på produksjon av vindmøller etc. (som vi strengt tatt har ingen naturlige forutsetninger for å drive med). Dette er etter min mening planøkonomi. Det er akkurat denne slags inngripen i samfunnet som Stalin og Mao i sin tid prøvde på, og historien er vel ganske klar i resultatet av dette. Motkonjunkturpolitikk, om enn svært forskjellig fra dette eksepelet, er også et forsøk fra politikernes side i å gripe inn i allokeringen av kapital.
Når det gjelder dine synspunkter rundt motkonjunkturpolitikk så må man også huske på at endrede reguleringer og rammebetingelser fra myndighetene i mange tilfeller har vært sterkt medvirkende til dannenlsen av økonomiske bobler, og påfølgende resesjoner. Det er overhodert ikke åpenbart (som du mener) at en aktiv motkonjunkturpolitikk er det beste for en økonomi over tid, spesielt ikke så lenge den utøves av politikere som iblant gjør feil.
Kapital trives best uten statlige reguleringer; og i det minste under rammebetingelser som er forutsigbare. Dette skaper økt investeringsvilje, verdiskapning og lønnsomme arbeidsplasser.
Andreas: “Det grunnleggende faktum er at markedsøkonomien ikke er selvregulerende.”
Sosialister, statlig inngripen i markedsdannelsen, fagforeninger og planøkonomi har strengt tatt bare eksistert i rundt 100 (kanskje 200) år. Sivilisasjonen har klart seg i tusener av år uten disse ondene. Din påstand faller på sin egen urimelighet.
Du har derimot rett i at markedene iblant blir ustabile av forskjellige årsaker, men dette forandrer ikke det faktum at markedene regulerer seg selv. Bl.a. ved at kapital og arbeidskraft allokeres dit den får høyest avkastning. Det tar bare litt tid noen ganger.
Pingback: Inn med Keynes « Andreas Halse
Siggen:
Du virker svært så sikker i din sak, da bør du kanskje prøve deg på større bukker enn Andreas og Konrad, f.eks. professor Krugman. Han har en blogg der du kan legge inn kommentarer.
Konrad: Så fantistisk for dere at dere sosialister har funnet en professor i selveste USA som på noen områder har synspunkter som sammenfaller med deres egne.
Selv om Krugman har vunnet nobelprisen i økonomi for hans teorier om internasjonal handel (som Norge kunne lært mye av), er det likevel et faktum at han tilhører den politiske venstresiden (han har jo selv erklært seg som sosialdemokret). Selv om Krugman har vunnet nobelprisen i økonomi for hans teorier om internasjonal handel (som de rødgrønne kunne lært mye av), er det likevel et faktum at han tilhører den politiske venstresiden. Krugman satt også i ekspertpanelet til Enron, og historien har vel vist hva som skjedde der.
Det er også interessant at Krugman nærmest hyller Gordon Brown, som (sammen med sine partifeller) har ledet Storbritannia inn en svært alvorlig økonomisk krise, ved å blåse opp statsforvaltningen og velferdsordningene til nivåer man ikke lenger kan underholde. Resultatet blir nok at Labour taper valget til våren, og de konservative blir sittende igjen med ryddejobben. I god sosialistisk tradisjon…..
Mitt råd til deg: Slutt og skjule deg bak bruddstykker av andres argumentasjon, og tenk selv !
Interessant at Halse snakker varmt om kreativ destruksjon. Det er jo nettopp det stikk motsatte av det partiet hans har drevet med de siste 70 årene.
Det finnes et utall av eksempler på at regjeringer ledet av Arbeiderpartiet har pøst på med subsidier til bedrifter som ikke har hatt livets rett (Jernverket i Mo, dørfabrikken i Årdal osv osv). Når Norske skog skulle legge ned treforedlingen i Porsgrunn kom sosialistene løpende og skulle nekte (sick!!) selskapet å legge ned. Det blir som å bære havre til en død hest (for å låne et uttrykk fra Einar Førde når han beskrev Oslo børs på begynnelsen av 80-talle.
Jeg synes det er umåtelig frekt at en representant fra AP-nå snur på femøringen og plutselig skal snakke varmt om fordelene med kreativ destruksjon. Partiet hans har stått for det stikk motsatte i hele sin levetid.
Siggen:
Du bør vurdere å legge 80-tallet bak deg, “sosialist” fungerer ikke som skjellsord lenger.
Mulig at du i din private teori setter likhetstegn mellom planøkonomi og motkonjunkturpolitikk, men for oss andre er det nokså meningsløs polemisk øvelse.
Konrad: Sosialist er rett nok ikke et skjellsord i alle kretser, men det er vel et dekkende begrep for mennesker osm feks stemmer Sosialistisk Vensterparti eller Rødt? Og når vi nå for første gang i historien får en statsråd som bekjenner seg til marxismen (Lysbakken), og som har som uttalt mål å legge ned Oslo børs og dele ut produksjonsmidlene til arbeiderne, så er det vel ikke helt bak mål å kategorisere disse gruppene som sosialister?
Og selv om du tydeligvis føler deg tiltrukket av land og regimer som ikke dyrker ytringsfrihet, så er det vel opp til Siggen og andre å bestemme om de ønsker å bruke sosialist-begrepet i positiv eller negativ forstand?
Konrad: Jeg tok en titt på bloggen din, og leste bla at du satte merkelappen “Snyltepartiet” på det partiet jeg stemmer på, Høyre. Jeg tok et kjapt regnestykke og fant ut at jeg totalt for 2007 og 2008 betalte mer i skatt (sammenlagt privat og for de selskapene jeg eier 100% betalte jeg ca NOK 9.000.000 i skatt) til spleiselaget til de rødgrønne enn det hele stortingsgruppen til SV kom til å gjøre gjennom et helt liv (gitt at de fortsatte som stortingsrepersentanter frem til pensjonsalder). Synes du fremdeles jeg er en snylter?
Konrad: Jeg registrerer at du tar deg nær av å bli karakterisert som sosialist, men etter å ha lest innleggene dine samt bloggen din, er det vel ganske åpenbart at du befinner deg langt til venstre i det politiske landskapet. Om du derimot er internasjonal- eller nasjonalsosialist skal jeg overlate til deg å besvare.
Min argumentasjon har hele tiden vært imot statlig inngripen i frie markeder. Montkonjunkturpolitikk inneholder helt klart elementer fra plaøkonomi, ved f.eks. å fastsette at deler av fellesskapets midler skal benyttes til å produsere bestemte varer eller tjenester.
Hovedproblemet er at dere sosialister tar finanskrisen til inntekt for deres egne politiske synspunkter som innebærer mer statlig styring, sterkere reguleringer og en mer aktiv politisk inngripen i fordelingen av samfunnets ressurser. Når en professor som befinner seg langt til venstre for det politiske sentrum i USA tilsynelatende har sammenfallende synspunkter på noen få områder, så går dere nesten helt i spinn.
Fopøvrig vil jeg benytte anledningen til å ta sterk avstand fra dine blogginnlegg som er totalt respektløse overfor de som faktisk skaper og besitter verdiene i samfunnet. Det er faktisk sammenhenger her med den slags ideer Mao og Stalin satte ut i siste halvdel av forrige århundre, som i sin tur førte til at over 50 millioner mennesker ble drept i sosialismens navn. Med bakgrunn i denne historien synes jeg forøvrig “sosialist” fungerer utmerket godt som skjellsord…
Det er utrolig at du kan påstå at problemet er at folk sparer for mye. En viktig årsak til finanskrisen var jo at Alan Greenspan gav gass i utforbakke i årene etter 911 ved å holde styringsrenten kunstig lavt og helt ned i 1% i 2003. Dette medførte jo at forbruket og belåningen økte voldsomt og vi vet jo hvordan USA nå er belånt til ørene. I den forbrukskulturen der borte så har Keynes vært veldig populær og nå har vi sett hvordan det gikk. Til Konrad: Greenskap har innrømmet at han tok feil. Ja, det er jo bra for en tydeligere Keynes-disippel i praksis enn Greenspan er vel vanskelig å finne!
Etter min mening viser finanskrisen med all mulig tydelighet at å følge Keynes fører oss ut i elendighet. Forestillingen om at politikerne må stimulere økonomien, er en opp-ned-logikk der vi skal forbruke oss til velstand og der det viktigste er å ”skape arbeidsplasser”. Det vi ønsker er vel varer og tjenester, men for å få dette må vi jobbe. Altså: normal logikk er: først jobbe, dermed konsumere. Men med Keynes har man snudd dette på hodet: først konsumere (stimulere til konsum), så kommer arbeidsplassene.
Sparing betyr jo bare at vi ofrer noe konsum i dag for å kunne konsumere mer i fremtiden. Vi investerer i bedre utstyr, maskiner, opplæring av ansatte, etc. for at produksjonen av varer og tjenester skal gå lettere senere. Når man altså klarer å fremstille sparing som negativt – noe det kan bli ”for mye av”, så er man klart ute på ville veier!
Keynes teorier har vært kjærkomment for sosialdemokrater som ønsker å øke politikernes makt på bekostning av summen av folks frie valg og dermed også på bekostning av en best mulig velstandsutvikling. Det er på tide å begrave Keynes!
@Yessmann Nei, jeg mener ikke at sparing er et problem. Det vil si, jeg mener at man har spart for mye i Asia, med en sparerate opp mot 40%, og for lite i vestlige land.
Det er egentlig ikke så interessant nå. Spareparadokset handler om den umiddelbare finanskrisen vi er i nå, og hvordan vi kommer ut av den. Jeg foreslår du leser denne teksten:
http://krugman.blogs.nytimes.com/2009/07/07/the-paradox-of-thrift-for-real/
Slik som jeg forstod Krugman så mente han at sparing ikke nødvendigvis vil føre til mer investeringer fordi næringslivet ikke kan ha tiltro til å få avkastning for investeringene i fremtiden hvis folk ikke velger å konsumere i særlig grad.
Men så bør man spørre seg hva som er årsaken til det lave konsumet. En årsak til redusert konsum og følgelig høy sparing kan være frykt for fremtiden grunnet at den økonomiske syklusen er nede i en bølgedal, noe som nok er mye forklaring på redusert konsum like etter krakket i 2008. Men da må en egentlig spørre seg hvorfor økonomien går i slike sykluser, og da vil jeg si, som Siggen, at det er politikernes altfor aktive inngripen i økonomien som er hovedforklaringen på dette. Det kan ikke være tvil om at 2008-krisen skyltes sentralbankers (og da især den amerikanske) overstimulering av økonomien ved å sette renten altfor lavt og på den måte øke pengemengden kraftig. Når økonomien da ligger brakk som et resultat av dette, så blir det utrolig at man skal løse problemene som da har oppstått med akkurat den samme medisin (lave renter) som faktisk forårsaket krisen.
En sunn økonomi regulerer seg selv og for meg virker det som sagt absurd hevde at sparingen kan bli ”for høy”. Er det et genuint ønske blant folk om å konsumere mindre, så er jo det faktisk greit at investeringer for fremtidig økt konsum bør bli mindre.
Det som er problemet med sosialdemokrater som har Keynes som forbilde er at de har glemt hva som er selve målet for økonomisk aktivitet (grunnen til at vi går på jobb hver dag), nemlig å produsere varer og tjenester for konsum. Det er ønske om konsum som bør styre aktiviteten. Men Keynes snudde dette på hodet og sa at konsumet må stimuleres for å få startet aktivitet. Dette blir anti-logikk, og følgene av politikk som forlater normal logikk, er masse feilallokering av ressurser.
Det bør ikkje vere noko problem å kombinere både Schumpeter og Keynes. Erik Reinert er vel kanskje den som har skrive mest om Schumpeter i Noreg, og han har då tilrådd svært så keynesianske mottiltak mot den økonomiske krisa. Så du har heilt rett i at det er noka motsetning her. Begge er dei, på kvar sine område, eit alternativ til den nyklassisiske økonomien.
Det kunne jo være interessant om bloggeier og andre kunne trekke frem forhold som har endret seg etter at Keynes leverte sine verker og i dag. Er verden mer internasjonal, og har det i tilfelle noe å si? Er sektorene i økonomien de samme som dengang, og har dette noe å si? Har motkonjunkturpolitikk vært prøvd før i Skandinavia, og hvordan var erfaringene? Finnes det noen kritiske forutsetninger som må oppfylles før en keynesiansk motkonjunkturpolitikk kan gjennomføres, eller er det bare å peise på?
Takk for svar
Vel, vel. I mangel på respons, får vi prøve selv.
Da keynesianismen var populær, snakket vi om en verden med langt flere sysselsatt i landbruk og industri. Den internasjonale handelen var langt mindre. Dagens globaliserte økonomi gjøre at det enkelte land har langt mindre muligheter til å stimulere egen økonomi. Norske generelle tiltak kunne lett ende opp som en større hjelp til kinesere enn nordmenn.
Siden Keynes tid er primærnæringene blitt langt mindre mens tertiærnæringene er tilsvarende større. For å si det enkelt, er dagens mulige keynesianske satsningsområder langt færre og mindre. Mens bygging av en vei tidligere var et svært prosjekt, krever det nå nesten ikke folk. En borerigg borer langt flere hull enn mengder av manuelle borere i 30-årene. Svære dumpere og andre anleggsmaskiner kan flytte et fjell i løpet av dager.
Tilbake står stort sett litt byggesektor. Problemet med byggesektoren er at den var dimensjonert for en boble. I et lengre perspektiv har den vært for stor. Sånn sett kan man si at de områdene man i dag har mulighet for å støtte, kanskje ikke burde støttes.
Keynesianisme har vært prøvd i Skandinavia tidligere, og spesielt på 70-tallet så man mye motkonjunkturpolitikk. Resultatene var ikke de beste. Det er særlig den internasjonale lekkasjen som er problemet.
Min konklusjon er at dersom Norge vil lage en selvstendig motkonjunkturpolitikk, er det stort sett sektorer vi ikke burde støtte som er aktuelle.
Vil vi bruke keynesianismen til noe mer, må det være som en del av internasjonalt koordinerte tiltak. Om dette er realistisk eller ikke, vil jeg ikke uttale meg om, men en reelt virkningsfull motkonjunkturpolitikk i dagens globaliserte økonomi vil aldri være noe som en norsk regjering vil kunne gjennomføre på egenhånd.