Hvordan kunne verdens største og velorganiserte sosialdemokratiske parti bli så avmektig? Historien om det tyske SPD er fascinerende lesing, og viser hvorfor det er så viktig for sosialdemokrater å først og fremst være opptatt av resultater.
SPD var lenge den viktigste ideologiske drivkraften blant sosialdemokrater internasjonalt. Det var SPD som formulerte Gotha-programmet i 1875, det første skikkelige sosialdemokratiske manifestet for noe politisk parti. Det var SPD som først fikk presset gjennom de første antydningene til velferdsstat i Bismarcks regjeringstid, pussig nok i en periode da partiet egentlig var forbudt. Og det var SPD som tidlig klart slo fast at sosialdemokrater må kjempe for endring gjennom å vinne folkeflertallet i demokratiske valg, dette grunnleggende synet på det liberale demokratiet som historisk skilte sosialdemokrater fra partier lenger til venstre.
SPD var fra sine barndomsår en sterk organisasjon. Stort sett alle de forskjellige delene av arbeiderbevegelsen vi kjenner i Norge, henter sin inspirasjon fra Tyskland. Arbeideravisene, kooperativene, barneorganisasjonen Framfylkingen og de gamle arbeideridrettsforeningene finner man først i Tyskland. I årene fram mot nazitida bygde SPD rett og slett opp et parallellsamfunn som omfattet 25-30 prosent av befolkningen.
Det ble også SPDs problem. De nådde aldri høyere. Partiet holdt seg nemlig trofast til Marx’ ide om at kapitalismens utvikling uunngåelig vil føre til sosialisme. De diskuterte og fremmet i liten grad forslag som kunne bedre arbeidernes situasjon i Tyskland, ei heller arbeidet de for å presse fram revolusjonen gjennom handling. SPD ble verken reformister eller revolusjonære, de ble teoretikere. Derfor hadde de liten ide om hva de skulle gjøre da de endte opp med makta i mellomkrigstida. Den manglende evne til å skape resultater for vanlige folk var en av grunnene til at kommunistene og nazistene kunne vokse seg så sterke, særlig etter krakket i ’29.
Forskjellen til Arbeiderpartiets historie er tydelig. Marxismen hadde mange tilhengere i vårt parti, men da Nygaardsvold kom til makta i 1935, stred man til handling for en bedre velferdsstat. Trygdeordninger ble innført og forbedret, og man begynte med noen små keynesianske motkonjunkturtiltak. Hvor godt de virket er diskuterbart, men folk følte de fikk det bedre og partiet vant tillit. Resultater teller, og da denne grunnleggende politikken ble videreført etter krigen gikk partiet fra valgseier til valgseier.
SPD gjorde det motsatte. Da partiet skulle bygges opp etter krigen, var det de samme gamle marxistiske ideene som hadde dominert partiet 12 år tidligere som ble funnet fram. Og ledelsen var av den gamle skolen, manende til klassekamp og statlig overtakelse av produksjonsmidlene. Mens Arbeiderpartiet forsonte seg med markedsøkonomien i praksis med bondeforliket i ’35, og i programsform i ’49, fortsatte SPD å være opptatt av de klassiske ideene. Og så lenge man var mer opptatt av symboler enn å formulere klare reformer til det beste for vanlige arbeidstakere, overlot man tysk politikk til Konrad Adenauer i 20 år.
Det var først med den tidligere Norgesflyktningen Willy Brandt i spissen SPD klarte å endre seg. Med klar tilslutning til blandingsøkonomi og NATO, og med et program for sosiale reformer kom SPD til makta i ’66. Da fikk de vist at de kunne styre, og at de kunne gjennomføre endring. Valget innledet en gylden periode for partiet som varte helt til Kohls valgseier i 1982.
Som sosialdemokrat får man ofte høre at partiet er for lite ideologisk. Resultatene i Norge, og de historiske erfaringene fra andre land, viser at den sosialdemokratiske pragmatismen er noe å være stolt av. Evnen til å skape resultater for folk er viktigere enn evnen til å ha store prinsipielle debatter.
Pengene ble brukt opp og man klarer ikke lenger møte den velferden folket er vant med. Gratis tannleger forsvinner. Pensjonstilbudene blir redusert.
Da blir også partier som har jobbet for en slik situasjon redusert.