Når sykefraværet stiger raskt er det en selvfølge at man prøver å gjøre noe med det. Forslagene Jens kom med på LO Stats kartellkonferanse er verdt å diskutere. I klassisk norsk tradisjon skal partene i arbeidslivet gjøre dette fram til 1. mars. Hva som kommer ut av det er usikkert, men noe blir det.
Heldigvis gjorde Jens det klart at at regjeringen ikke vil ramme arbeidstakernes rettigheter. Det er bra. The usual suspects har begynt å argumentere for karensdager og lavere sykelønn, det har lite for seg. Grunnen er ganske tydelig i denne grafen fra SSB:
Fraværet sank etter 2003, og har ligget ganske stabilt siden da, med en liten stigning nå det siste året. Vi er friskere enn vi var da avtalen om inkluderende arbeidsliv (IA-avtalen) ble inngått i 2001. Og korttidsfraværet er stabilt, som det har vært siden sykelønnsordninga ble innført i 1978.
Man kan selvfølgelig likevel mene at man bør innføre karensdager, for å redusere det offentliges utgifter. Men da argumenterer man i praksis for å innføre en økt skatt som skal betales av de som blir syke. Er det ikke mer rettferdig at det betales gjennom skatt på inntekt, som vi i hvert fall har en viss mulighet til å påvirke?
Jens kom med fire ideer. Forslaget om at bedriftene skal få et økonomisk ansvar for langtidsfraværet kommer nok til å bli det mest omstridte. I dag betaler arbeidsgiver lønn i 16 dager, deretter tar staten over. En variant kan være at arbeidsgiver skal betale 20 prosent av langtidsfraværet, i bytte mot redusert skatt av en eller annen form, arbeidsgiveravgift er det mest sannsynlige.
Det økonomiske incentivet er ikke vanskelig å forstå. Arbeidsgivere vil få en økonomisk oppmuntring til å forebygge, og til å legge arbeidsplassen til rette for arbeidstakere som er langtidssyke. Det har helt klart noe for seg, mye av sykefraværet skapes på arbeidsplassen, og ofte er det mulig å legge til rette for at ansatte kan komme raskere eller delvis tilbake på jobb.
Likevel, det er ikke helt enkelt. Arbeidsgiver vil plutselig få økonomisk ansvar for sykefravær de ikke kan noe for, eller kan gjøre noe med. Man kan jo ikke akkurat forvente at en arbeidsgiver skal gjøre noe for å forebygge kreft eller bilulykker. Hvorfor skal de da ta den økonomisk belastninga for det?
Teoretisk kunne man løst det ved å gi arbeidsgiverne økonomisk ansvar bare når de selv har et ansvar for fraværet, men det er umulig å se for noen måte å løse det på som ikke blir håpløst byråkratisk.
Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon (FFO) har gått sterkt ut mot forslaget, de mener det vil gjøre det vanskeligere for kronikere og funksjonshemmede å få jobb.
Jeg tror de overvurderer konsekvensene av forslaget. Hvis arbeidsgiver er redd for at søkeren blir borte fra jobben 30-40 prosent av tida, kommer ikke dette forslaget til å være avgjørende. For å illustrere det med et regnestykke:
Normal norsk lønn på 400.000 gir en arbeidsgiveravgift på 56.400. Hvis man får en lettelse på 20 prosent kan man spare max. 12.800 i løpet av et år (regnestykket er ikke helt riktig, jeg tar ikke tatt hensyn til at arbeidsgiver betaler de første 16 dagene). Hvis man regner med at kronikeren vil ha 40 prosent fravær er tapet på 5120 kroner. Det er for lite til at det får noe særlig betydning for ansettelsen. Det er frykten for å ha en ansatt som ikke kan bidra jevnlig til driften som er problemet, ikke dette lille økonomiske incentivet.
Jeg tror ikke det er småbedriftene som kommer til å merke mest til dette. Men for en stor arbeidsgiver kan muligheten til å spare penger bli stor nok til at det har betydning. Forhåpentligvis kan man presse fram de endringene man ønsker i arbeidsmiljøet.
Min største skepsis er til hvordan forslaget vil virke mellom forskjellige sektorer, og mellom kjønn. Hvis man kompenserer 20 prosent ansvar for langtidsfraværet med en flatt redusert arbeidsgiveravgift, får man noen potensielle skeive virkninger.
Sykefraværet er for eksempel langt høyere innenfor helse- og sosialtjenester enn landsgjennomsnittet. Kommunene og sykehusene kan dermed oppleve at det blir dyrere å ha ansatte i omsorgssektoren, fordi sykefraværet er høyere enn det normerte gjennomsnittet. Nok en gang er det vanskelig å se hvordan man kan komme unna det uten å lage byråkratiske ordninger. Det samme gjelder for kjønn. Kvinner er mer syke enn menn innenfor alle sektorer. Dette forslaget vil i snitt gjøre det mer lønnsomt å ansette menn enn kvinner.
Som Jens sa, alle forslagene har sine gode og dårlige sider. Det er ingen grunn til å avvise alle med en gang, det er gode grunner til å ha en skikkelig gjennomgang av alle konsekvensene før man bestemmer seg.
Jeg tror du har helt rett når du skriver at det er “frykten for å ha en ansatt som ikke kan bidra jevnlig til driften som er problemet, ikke dette lille økonomiske incentivet.”.
Det naturlige spørsmålet blir jo sånn sett hvilken effekt du tror Stoltenbergs forslag vil ha for denne frykten? Blir den større eller mindre, tror du?
Som sagt, jeg tror det vil ha helt marginal betydning. Økonomien i forslaget er for liten til at det vil spille noe særlig rolle. Er du bedriftsleder er du redd for at den ansatte ikke kan drive verdisskaping en stor del av tida, ikke for den lille økonomiske delen som ligger i det.
Jeg tror dette gjelder generelt for utstøting. Det skjer fordi man ikke klarer å bidra i det tempoet arbeidslivet krever, og de resultatene bedriftslederen forventer. Derfor tror jeg heller ikke at det er noen særlig grunn til å frykte at forslaget vil føre til at flere støtes ut. Og hvis det i andre enden kan føre til mer tilpasning, så har vi oppnådd noe viktig.
Jeg tror vel snarere det er om man er samfunnsøkonom at man tenker slik som du
Arbeidsgiveres handlingsmønster er nok i noe større grad påvirkbart av forslag av typen Stoltenberg har fremmet. Og at det å gjøre situasjonen – eller i alle fall situasjonen slik den vil bli opplevd blant arbeidsgivere – vanskeligere mht. ansettelse av kronisk syke skal føre til at arbeidsgivere i større grad ansetter kronisk syke, synes jeg virker som et i overkant optimistisk syn.
Man kan selvfølgelig likevel mene at man bør innføre karensdager, for å redusere det offentliges utgifter. Men da argumenterer man i praksis for å innføre en økt skatt som skal betales av de som blir syke. Er det ikke mer rettferdig at det betales gjennom skatt på inntekt, som vi i hvert fall har en viss mulighet til å påvirke?
Nei, det er ikke mer rettferdig.
Selv om karensdager kan synes som en nødvendighet for selvstendig næringsdrivende, så er det ganske urettferdig at to personer som gjør akkurat samme jobb behandles så forskjellig ut fra hvordan de er organisert. Den som ikke har noe vern, sparkes nedover av staten.
Ser du på dagens Norge er det et faktum at man ser lavere utdanning i distriktene. Hvorfor? Fordi alle som tar utdanning stort sett flytter til byene, der hvor karrieremulighetene og jobbene er. Skulle de etablere seg i hjembygda, måtte de jo ta vilkårspakken fra Helvete – som vil si å organisere seg som selvstendig næringsdrivende – hvor man må dekke eget sykefravær selv i en lang periode – for så å få en dekning på 60% av opptjent G-beløp. Karensdager er bra i et rettferdighetsperspektiv, og da særlig fordi det ikke minst er i distriktene at folk er nødt til å velge selvstendig organisering, ettersom det finnes færre store arbeidsgivere der. Sykelønnsordninga er kort og godt omvendt distriktspolitikk.
Derfor er karensdager bra!
1. Det er bra i et rettferdighetsperspektiv
2. Det er bra i et distriktspolitisk perspektiv
3. Det er bra i et samfunnsøkonomisk perspektiv
Hvorfor er karensdager dårlig – sånn bortsett fra det tradisjonelle “jam today and not tomorrow”?
Etter oss kommer syndfloden. Hvorfor i alle dager skulle man ikke sløse bort nasjonalformuen. Våre etterkommere kan jo bare finne seg deres egen naturressurs! Som det meste annet sosialdemokratiet står for, handler dette om å kjøpe seg til makt. Oljeformuen har hittil kun blitt brukt til drift – pluss et dyrt sentralbankbygg, et OL og en opera. Det er vel stort sett det som er investert. Nå har man endret navn på oljefondet. Formelt er det ikke endret bruk, men hensikten er klar: ALT skal brukes på drift. Handlingsregelen er jo død.
Sykelønnsordningen er et eksempel på at man bruker penger på et sted som gir svært liten nytteeffekt for samfunnet. De som virkelig har et sykeproblem vil man uansett kunne hjelpe. Er det da noen grunn til å bruke nasjonalformuen til å finansiere fylleyke og latskap? Er sykelønnsordningen virkelig den beste investeringen av statens penger du kan tenke deg?
Innføring av karensdager handler for meg ikke først og fremst om økonomi – det handler om å gjøre det som er riktig. Folk blåses ikke overende hvis de skal betale noen sykedager.
Bra artikkel. Jeg er stort sett enig. Et poeng i forhold til langtidssykemeldinger, er at det har vært en påfallende vekst i sykefraværet blant menn i privat sektor akkurat nå som finanskrisa har satt inn. Det har jeg veldig vanskelig for å tolke tilbake til fundamentale faktorer. Jeg tror det skyldes en form for moral hazard, der man stilltiende eller samtykkende får arbeidstakere som har “skjellig grunn” til å sykemelde seg for å avlaste lønnsbudsjettene.
Rent teoretisk vil man kunne oppnå (minst) nulleffekt sysselsettingsmessig ved å redusere arbeidsgiveravgiften med det samme beløpet som man reduserer den offentlige sykestøtten. I så fall endres insentivene, og andre folk vil bli ansatt og ikke ansatt på marginen, men i sum skulle sysselsettingsgraden gå i null eller opp.
@Stian Nei, jeg tror ikke det vil ha en positiv virkning, jeg tror ikke det vil ha noe særlig betydning hverken positivt eller negativ. Ingenting av det jeg foreløpig har hørt fra FFO har overbevist meg om noe annet. (For the record: jeg er ikke samfunnsøkonom:)
@Milton Karensdager er dårlig fordi det er urimelig at folk skal miste inntekt fordi de har uflaks og blir syke, akkurat på samme måte som det urimelig at folk mister helsa eller økonomien fordi de ikke har råd til helseforsikring.
Jeg kjøper ikke distriktsargumentet. Selvstendig næringsdrivende har dårligere trygdeordninger fordi de betaler mindre trygdeavgifter. En vanlig arbeidstaker får lønna redusert både av sin egen avgift på 7,8% og arbeidsgiveravgiften på 14,1%. Selvstendig næringsdrivende betaler avgift på 11%.
@Indregard Moral hazard kan ha noe for seg, greiere enn å måtte permitere folk. Det er pussig at denne krisen har motsatt effekt på sykefraværet av hva krisen i 88-93 hadde.
Arbeidsgiveren betaler arbeidsgiveravgift. Det er derfor den heter arbeidsgiveravgift, ikke sant? Så den selvstendige betaler faktisk høyere trygdeavgift. (Akkurat den biten er jo også morsom. Man ilegger gjerne avgifter for å endre atferd, og vri atferden i spesielle retninger. Er det klokt å ha en målrettet avgift for å straffe de som ikke automatiserer eller outsourcer?).
Hva har du egentlig å si til en kar som jobber som web-designer i en utkant? Hadde han i stedet jobbet med nøyaktig samme jobben med en ansettelseskontrakt i byen, ville han fått dekket sykefraværet sitt, og han hadde ikke trengt å kjøpe seg noen sykeforsikring heller. Og trolig ville lønna vært høyere også.
Är detta verkligen sant? jag Jag är tacksam för all Information som du delar. jag har just nu delat denna artikel inom Facebook! Ha de bra och jag kommer återkomma & Läsa mer när jag får lite tid över.