Mens hele Norge har snakka om (den ikke helt uvesentlige) biodieselen, skjedde det et viktig miljøframskritt i går. Statkraft åpent verdens første pilotanlegg av et saltkraftverk, på Hurum.
Kraftverket drives av et gammelt kjent prinsipp, nemlig at det er forskjell på det osmotiske trykket i ferskvann og saltvann. Når det det forskjell i trykket mellom to væsker i kontakt med hverandre, vil det skje en utjevning av trykket. Væske vil strømme fra den ene siden til trykket er likt. Det naturfenomenet kan man bruke til å få vannet til å strømme gjennom en turbin, og dermed produsere strøm. (prinsippet forklares godt her)
Pilotanlegget som nå har starta er ikke akkurat verdens største kraftverk. Det er dimensjonert til å produsere 10 kW. Til sammenligning er store vindmøller på 3-4 mW, eller 300-400 ganger så produktive. De aller største er på 5 mW.
Likevel, vindmøllene gir et godt blikk på hva dette dreier seg om. For da danskene starta vindmølleeventyret for ca. 35 år siden, var det ikke mange kw som ble produsert av de første vindmøllene. Etter hvert har prosessen blitt mer og mer industrialisert, og vindmøllene blitt kraftigere og mer effektive.
Det er Statkraft som står bak saltkraftverket, og de anslår potensialet for saltkraftverk til rundt 1600 tWh årlig. Det er halvparten av EUs energiproduksjon. Nå håper de å være i kommersiell drift i 2015.
Det er glimrende om de får det til. Som ved alle utviklingsprosjekter er det ikke sikkert at det blir en suksess. Men det er definitivt verdt å prøve.
Prosjekter som saltkraftverket trenger stabile og forutsigbare rammevilkår for å bli realisert. En ting er direkte utviklingsstøtte gjennom Enova, noe annet er klare markedsincentiver. Det er nettopp prosjekter som dette som nyter godt av grønne sertifikater. De er et eksempel på hvordan man kan bruke styring, eller kanskje rettere sagt veiledning, av markedet til å fremme teknologiutvikling.
Lærdommen fra saltkraftverket er likevel noe mer enn det. Det holder ikke med støtteordninger hvis man ikke har entreprenører med kunnskap og kapital til å faktisk realisere ambisjonene. Økonomer har en lei tendens til å undervurdere hvor mye enkeltpersoner eller selskaper med driv betyr for å få ting til å bli virkelighet.
Statkraft er et slikt selskap. De er Norges største selskap innen fornybar energi, og sitter på enorm kompetanse. De burde få mulighet til å bruke den kompetansen til å å utvikle de nye fornybare energikildene.
Dessverre har det vært en lang tradisjon for at staten har krevd godt over 90 prosent utbytte fra Statkraft. Det har gjort umulig for selskapet å være en langsiktig investor, ja knapt investere i de vannkraftverkene de allerede eier. Dette er en kortsiktig politikk som undergraver Statkrafts mulighet til å være et industrielt lokomotiv for fornybar energi Europa.
Det er hakket bedre i statsbudsjettet for 2010, med et utbyttekrav på 85 prosent. Likevel, her er det mye å gå på. Fast utbytte på 70 prosent ville styrket egenkapitalen til Statkraft kraftig, og ført til mye ren energi over hele Europa. Kanskje miljøvernerne bør gå i fakkeltog med slagordet: La Statkraft leve.
Det som i alle fall er sikkert er at dette ikke har noen av de reelle eller potensielle skyggesidene hva gjelder bioenergi.
Av en eller annen grunn ser det ut all energiproduksjon skaper en eller annen form for forurensning man kan klage over. Dette har sikkert betydning for lokalmiljøet på et eller annet vis. Men det er langt unna de problemene bioenergi kan ha.
Fredrik.
Jeg anbefaler å undersøke selv og ikke bare svelge propaganda.
Tenk litt på hva som skjer i avisbransjen og papirindustrien og dermed trevirke.
Eller om det er landområder på kloden som ikke er optimalt utnyttet.
Eller om det legges ned jordbruk i Norge, slik at vi har plass til å dyrke…
Sjekk litt og ikke gå på all propaganda.
(Jeg er saltkraft-fan. Jeg har syntes saltkraft er kult siden … 2001 eller noe sånt. Men jeg liker å være vanskelig.
)
Ett problem med saltkraft, er at det må bygges i elveos. Det er en kjent sak at elveos av en viss størrelse allerede er utbygd, og saltkraft krever en del areal. For å få “nye” elveos uten byer på, må vi ta av en naturtype som allerede er “utrydningstruet”. Er det nødvendigvis en bra ting?
@Andreas Halse: Glimrende poeng angående driftsvilkårene for Statkraft. (Jeg skrev en blogpost om dette for et par dager siden, med noen flere poenger rundt fordelene med saltkraft – klikk gjennom til nettstedet mitt/bloggen min hvis det kan være av interesse).
@Marianne: Saltkraftverkteknologien til Statkraft er laget for å være svært modulær. Den kan dermed skaleres ganske så langt ned, og gjør det dermed mulig å bygge ganske små anlegg og likevel få dem lønnsomme. Mindre anlegg vil relativt enkelt kunne få plass i kjelleren i eksisterende bygninger. For eksempel vil småindustri eller middels store bedrifter som ligger ved elveos kunne installere et slikt anlegg i kjelleren og få dekket sitt eget strømbehov på en miljøvennlig måte.
Den eneste potensielle ulempen jeg kan se med saltkraftverk er problematikk i forhold til hva slags saltholdighet ulike marine dyrearter trenger. Det finnes arter som overlever best i saltvann, arter som overlever best i ferskvann og atter andre som overlever best i blandingsvann/brakkvann. Hvis avløpsvannet fra et saltkraftverk endrer saltinnholdet i området det slippes ut vesentlig i forhold til de naturlige forholdene, så kan det påvirke arter som har det som sitt naturlig miljø. Dette burde dog kunne avhjelpes ved å pumpe inn mer eller mindre saltvann i avløpsvannet for å få en saltholdighet som matcher utslippsstedet.
@Thomas Winther Takk for tips om blogg. Jeg har lagt den til blant favorittene mine.
Når det beste blir det godes fiende. I Norge sier vi helst nei til energiformer som KAN ha negativ effekt, og så forsetter vi i samme dur som før, med former som HELT SIKKERT har det. Gi meg ett eksempel på problemfri energiutvinning. Det vil alltid være utfordringer, men skal vi av den grunn kvele alle forsøk i startgropa? Fossene skal bevares og ikke legges i rør. Biodrivstoff tar maten ut av munnen på folk. Vindmøllene dreper fugler og ødelegger landskap. Solenergi er for energikrevende å produsere. Skal vi la være da? Hvor mange liv og samfunn har ikke den fossile kraften ødelagt, både i utvinning og i bruk? Tenk på Angola. Tenk på Kina som er ved å gå kollektivt selvmord i forurensning. Tenk på avlinger som slår feil pga tørke eller oversvømmelser som følge av klimaendringer oljen har forårsaket. Det er så SMÅTT, hvordan vi tenker på fornybare energikilder i Norge, samtidig som det fortsatt tenkes så STORT i fortsatt oljeutvinning. Skulle tro vi alle var underlagt drittpakkespredning fra oljedirektoratets spindoktorer.
@Andreas Halse: Bare hyggelig! Håper du kan finne noe nyttig der.