I dag har jeg min siste dag i Fagforbundet. Vi skilles som gode venner, etter fire år her er det på tide å prøve noe nytt.
Til en viss grad dreier det seg om egeninteresse. Det er mye lettere å kjempe for Fagforbundets verdier og våre mål når de gjennomsyrer hele samfunnet. At fagbevegelsens grunnleggende holdninger står sterkt blant partiene og befolkningen betyr mye for vår evne til å kjempe for sakene våre.
Det finnes nok av eksempler på fagbevegelsen som har brent seg på å være altfor snevre i måten de har jobbet på. De amerikanske bilarbeiderne er kanskje det verste eksemplet.
United Auto Workers var lenge regna som en av de sterkeste fagforeningene i verden. På sitt meste organiserte de 1,5 millioner arbeidere, og forhandlet fram en rekke gode og viktige tariffavtaler for medlemmene sine. UAW var blant de første som klarte å presse den notorisk fagforeningsfiendtlige Henry Ford til å godta en tariffavtale.
Bilarbeiderne i UAW klarte å presse fram gode pensjonsordninger, og fikk til en rekke gode velferdsordninger for arbeiderne. Helseforsikringer og tannlegeforsikringer er viktig goder i et USA hvor man aldri har klart å bygge opp et offentlig helsevesen.
Avtalene var gode de, og de gjorde bilarbeiderne til noen av de best betalte arbeiderne i USA. Problemet var at de ikke hadde noe sikkerhetsnett utenfor fabrikkporten. Så da 80-åra kom, med den begynnende globaliseringen og fagforeningsknusingen til Ronald Reagan, forsvant mange av godene veldig fort. De store bilprodusentene truet rett og slett med å flytte produksjonen over grensa til Mexico eller til et av de andre lavkostlandene med hjelpsomme regjeringer og uten brysomme fagforeninger. I lengden ble det for vanskelig for fagforeningen å stå imot presset. I dag har UAW 450.000 medlemmer, og bilarbeiderne er ikke lenger en elite i den amerikanske arbeiderklassen. Mange av de flotte velferdsordningene de engang kjempa seg til har forsvunnet på veien.
Poenget er selvfølgelig at det er sammenheng mellom det som skjer på arbeidsplassen og det som skjer i samfunnet forøvrig. Når vanlige folk har få rettigheter i samfunnet, så får de også få rettigheter på arbeidsplassen. Det samme gjelder selvfølgelig omvendt, når folk har mange rettigheter som borgere så er det vanskeligere å skalte og valte med dem som arbeidstagere.
Arbeidgivere elsker å sette arbeidere opp mot hverandre. Ingenting er som når arbeidstakere konkurrerer om jobbene. Et godt sosial sikkerhetsnett, med for eksempel god arbeidsledighets- og uføretrygd, et offentlig helsevesen, sosialhjelp, ja i det hele tatt vissheten om at man blir tatt vare på selv når ikke alt går på skinner, er også med på å sørge for at det blir vanskeligere å sette arbeiderne opp mot hverandre. Forhandlingsmakta blir rett og slett større.
Så hvis noen er i tvil, det i vår egen interesse å bry oss om det som skjer utenfor arbeidsplassen. Men for oss handler det selvfølgelig om så mye mer enn det. Helt grunnleggende handler det om at solidaritet er kjernen i fagbevegelsen. Vi ønsker å være med gi alle i samfunnet de samme mulighetene som vi kjemper fram i tarifforhandlingene. Norge skal ikke være et klassesamfunn, Norge skal være et samfunn med like muligheter. Vi ønsker å være med på å utvikle det samfunnet.
Flott artikkel. Helt enig i at problemet til amerikansk fagforeninger er at de ikke klarte å gjøre ordninger universelle. men det er også nå problemet til amerikansk bilindustri at de kjempet mot universelle ordninger. Toyota kommer til sørstatene og oppretter fabrikker uten fagforeninger og mye lavere arbeidskostnader fordi verferdsstaten i usa var begrenset til hver bedrift.