På tide med forandring

Forskjellen på oss og høyresida er ikke hvor dyktige politikerne er, det er hva vi forstår som Oslos største problemer og hvordan vi vil løse dem. Som Erling Lae viser i Aften 26.11 har ikke Høyre ideene som skal til for å gjøre byen bedre for alle.

Klassesamfunnet.
Oslo er et delt samfunn. Historien om klassereisen som skjer når man tar t-banen fra Grønland til Majorstua har blitt fortalt så mange ganger at den nesten har blitt en klisje. Dessverre er realiteten den samme som den har vært så altfor lenge, på den korte turen reiser man fra folk som kommer dårligst ut på alle levekårsstatistikker i landet, til de som kommer best ut. 15 år mer borgerlig styre har gjort lite for å forandre det.

Å gi bedre muligheter og vilkår til alle er den viktigste oppgaven for oss som sosialdemokrater. Det handler om politiske veivalg på mange områder. Å bruke offentlige bygg og investeringer som et virkemiddel for å gjøre boområder mer attraktive er et eksempel. Operaen i Bjørvika, som Arbeiderpartiet kjempet fram på tvers av Laes og høyresidens ønsker, kommer til å stå som et evig bevis på hvordan staten og kommunen kan være en motor i byutviklingen. Oslo må bli flinkere til å skape og gripe de mulighetene.

Klasseskiller skapes av mer enn at noen bomiljøer er mer fysisk attraktive enn andre. Økonomi vil alltid være avgjørende. Vi kan ikke sørge for at folk alltid har like mye å rutte med, men vi kan sørge for at barn ikke blir ekskludert fra velferdsordningene fordi foreldrene ikke har råd.

Ta aktivitetsskolen som Oslo nå har innført. SFO kobles tettere opp til skolen, det gjøres til en del av det pedagogiske opplegget. Et veldig bra opplegg hele bystyret slutter opp om. Men når SFO blir en del av utdanningen, kan det ikke lenger være lommeboka som avgjør om man går der.

I dag vet vi at det er tilfelle. På Mortensrud skole går bare 1 av 5 elever i SFO. På Lilleaker er det 96% som deltar. Det er et helt åpenbart klasseskille som skyldes at foreldrene på Mortensrud ikke har råd til å sende ungene sine i SFO. Det er å gi elevene ulike muligheter helt fra første klassetrinn. Sånn vedlikeholdes klassesamfunnet.

Det nye Oslo

Vi som er vokst opp i det flerkulturelle Oslo har fått en forståelse for kultur og mangfold vi aldri kunne lært andre steder. Samtidig gir den flerkulturelle byen oss nye utfordringer. Enkelte innvandrergrupper har lav tilknytning til arbeidsmarkedet, lavere inntekt enn snittet i befolkningen, barna deltar mindre i organiserte fritidsaktiviteter og mange har dårligere språkutvikling ved skolestart enn majoritetsbefolkningen.

I Osloskolen har 40 % av barna minoritetsspråklig bakgrunn. På enkeltskoler betyr dette en variasjon fra 97 % av elevene på en skole i Søndre Nordstrand til under 5 % på skoler i Vestre Aker. I seg selv trenger ikke statistikken å si noe om kvaliteten på undervisningen eller levekårene til disse barna. Det vil være uansvarlig å si at alle har behov for samme opplegg og undervisning. Det er grunnen til at tilpasset opplæring, forsterket innsats på skoler med mange minoritetselever og en gjennomgang av skolegrenser er deler av svaret på Osloskolens utfordringer.

Velferdsbyen.
Eldreomsorgen i Oslo er den største mangelen ved Høyre/Frp-samarbeidet. Mens landet prøver å forberede seg på eldrebølgen er antallet sykehjemsplasser blitt færre her i byen. Samarbeidet er for dårlig mellom sykehjemmene og hjemmetjenestene. Tilbudet blir dårligere for de pleietrengende, og det går utover mulighetene til å tilby hele og faste stillinger til de ansatte.

Oslo er ikke forberedt på tida som kommer. I år søkte i om lag 50 elever fra helsefag om lærlingeplass i Oslos sykehjemsetat – 9 av disse fikk. Konsekvensen er at det utdannes for få helsearbeidere i Oslo kommune, langt fra det behovet vi har i dag. Hvordan skal vi klare å skaffe fagfolkene som skal jobbe når vi ikke klarer å utdanne dem? Dette er en sikker oppskrift på mannskaps- og kompetansemangel i eldreomsorgen.

Det grønne Oslo.

Vi vil at kommunen skal være en pådriver for å skape det nye, grønne næringslivet i Oslo. Det ville være feil å si at byrådet ikke har klart dette, man har rett og slett ikke prøvd.

I Trondheim planlegges det nå store byggefelt med passivhus. Borgerlig styrte Stavanger har lenge hatt gode og virkningsfulle planer for hvordan de skal gjøre byggebransjen grønnere. I Oslo er derimot byrådet en bremsekloss, alle vedtak om nye energikrav til kommunale bygg som skoler og barnehager må tres nedover hodet til Høyre og Frp. Med høyresidens politikk gir Oslo kommune fra seg en mulighet til å være en pådriver for kompetanseutvikling og nye miljøløsninger i næringslivet.

Det får være Erling Laes sak om han vil avslutte sin politiske karriere med personkarakteristikker av sine politiske motstandere. Det er for mye som gjenstår å forbedre i Oslo til at vi vil være med på den debatten. Vi kommer til å fortsette å jobbe for et mer rettferdig og grønnere Oslo.

kronikk på trykk i Aften 3.12, skrevet sammen med Rina Mariann Hansen.