Tysk tilbakeblikk
Hverken tysk politikk eller journalistikk er helt som norsk. Fire uker i Berlin med tysk media gir et annet inntrykk
Ta politikken, for eksempel. Tyske partier virker klart mindre markedsliberalistiske enn norske. Hvordan skal man ellers forklare at Høyres søsterparti, og Tysklands største regjeringsparti, CDU går klart imot skatteletter? De vil heller bruke pengene på å styrke offentlig sektor. Samtidig er det den bayerske avdelingen av partiet, CSU, som går ut og krever skatt på finanstransaksjoner. I et stort intervju med tidsskriftet Der Spiegel gjør lederen det klart at han mener markedsliberalismen har spilt falitt, og man må få tilbake den sosiale markedsøkonomien som Tyskland tidligere har vært kjent for. Et budskap langt unna det Erna Solberg eller Siv Jensen kunne finne på å komme på med, ja til og med vår rødgrønne regjering har gått stille i gangene med hva slags reguleringer de faktisk ønsker seg. Markedsliberalisme som fenomen virker langt mer diskreditert i Tyskland enn i Norge.
Tysk media er heller ikke som norsk media. De virker mye mer opptatt av å dekke sak i sin politiske dekning. Eller kanskje rettere sagt, det virker som de har en helt annen forståelse av hva en politisk nyhetssak er enn hva norske medier har.
Forrige helg hadde SPD, sosialdemokratene, landsstyremøte. Den store Berlin-avisa Der Tagesspiegel velger å dekke møtet ved å refere til noen av uttalelsene som ble vedtatt, og hente fram de viktigste sitatene derfra. De gjør det samme med møtet i CSU som var samme helga.
Sånn fungerer ikke norsk presse. Norske journalister ville stort sett fnyst av ideen om at oppgaven deres var å formidle noe politiske partier vedtok. Enten fordi det ikke er ”nyheter”, eller fordi det ikke er en åpenbar konflikt man kan dekke. Norsk media er konfliktorientert, og ganske så personorientert.
Jeg syns dette er synd. Jeg tror vi hadde fått en bedre politisk debatt hvis media hadde vært mer opptatt av å formidle politikkens innhold, enn spillet rundt den. Og jeg tror det har mye med hvordan den journalistiske kulturen er i Norge.
Endringene i regjeringa i høst tjener som en god illustrasjon. Dagsavisen hadde som eneste avis alle regjeringas medlemmer på riktig plass morgenen før den nye regjeringa skulle presenteres. For det fikk de allmenn ros fra alle kollegene; Dagsavisen vant NM i politisk journalistikk.
Selvfølgelig er det interessant, men er dette virkelig NM i politisk journalistikk? Burde ikke sakene regjeringsmedlemmene skal drive med være langt viktigere enn navnene deres? En skulle tro at det lå en del ære i være den fremste folkeopplyseren, de som i størst grad klarer å fortelle folk hva som virkelig skjer i samfunnet.
Hei Andreas, jeg er absolutt enig i din analyse. Mitt inntrykk er at erfaring er at de tyske avisene du referer til ikke leses like bredt som de norske. Det er absolutt bra med mer dreining mot politikkens reele innhold, men hva om leseren svikter? Da blir det vanskelig å få til folkeopplysning.
Høyre går på autopilot når de snakker om lavere skatter. Bare prof Normann våger å avvike fra dette seiglivede Høyre-dogmet.
Forresten kan det være god markedsliberalisme å innføre en skatt, dersom dette fører til bedre balanse i skattesystemet.
Enig i din analyse av norsk vs. tysk media – og det har selvfølgelig følger for hvor sunt demokratiet er. (og nettopp disse følgene er selvsagt en viktig grunn til at tyskerne ser seg nødt til å holde seg med en god presse – de har sett hva populisme og demagogi kan gjøre)
På den andre siden – dårlig tysk media er verre enn Søndag Søndag var. Spennet er mye større enn i Norge. Tyskland er fortsatt et klassesamfunn på en helt annen måte enn Norge er, og familiestrukturen en mye mer tradisjonell. De har slitt med massiv arbeidsløshet i så mange år under vekslende regjeringer at de har skjønt at det ikke er enkle løsninger.
På den annen side: CDU/CSU må samarbeide med spinnville skattekutt-FDP, så de skjønner at de ikke kan vinne kampen om å kutte skattene mest.
Enig med JoddeHaa, de tyske tabloidene er helt på internasjonalt bunnivå.
De største, seriøse tyske avisene er større enn de norske, men de er helt klart mindre sett i forhold til befolkningstall. Men det er jo ikke bare aviser, jeg syns den samme trenden er tydelig i tv-nyhetene. ARDs nyheter har en helt annen stil enn de norske.
Du ser jo helt bort i fra hvilke rammer Høyre og CDU/CSU arbeider innenfor. Tyskland har, så vidt jeg vet, noe lavere skatter i utgangspunketet. Dessuten har de enorme underskudd på statsbudsjettet. Ingen gode konservative kan love store skattelettelser i en slik situasjon.
Du slenger begrepet markedliberalisme rundt. Hva mener du? Hva betyr det? Mitt inntrykk er at det brukes som sekkebetegnelse på all politikk venstresiden ikke liker.
Tyskland har, som mange europeiske land, høyere personbeskatning og lavere avgifter enn Norge. Skattesystemet er ikke helt enkelt å sammenligne, fordi man ikke finansierer f.eks sykehus og eldreomsorg over skatteseddelen, men gjennom en lovfestet plikt til å tegne forsikring. Det betyr at man betaler mindre skatt inn til kemneren, men med pleieforsikringen blir skatten i praksis høyere.
Det er en ganske vanlig vurdering i Tyskland at det var en sosialdemokratisert Angela Merkel som vant valget. CDU/CSU kjempet ikke for store, markedsorienterte reformer i regjeringsforhandlingene, det var det det langt mer liberalistiske FDP som gjorde. Jeg er helt enig i at det er ufornuftig å love store skattelettelser i en slik situasjon, men det er det jo mange konservative politikere som ikke er enige i. Se bare på Tory’ene, eller på USA, hvor jo store deler av det politiske spektret sier de ønsker skattelette i en situasjon med virkelig enorme underskudd. Tyskland er ikke i nærheten av å være så hardt rammet av finanskrisa som de to landene.
Markedsliberalisme: minst mulig offentlige skatter og inngrep. Definisjonen kan diskuterers lenge, men det er hvertfall en kjerne. Der skiller de tyske konservative seg klart fra norske, som er mer inspirert av den engelske tradisjonen. Tyske konservative er mer positive til arbeidstakerrettigheter, er for sterkere finansreguleringer og har snakket langt varmere om beskatning av bankbonuser, noe som f.eks Tory’ene har latterliggjort i UK. Og ingen norske konservative er for skatt på finansspekulasjon.
Ellers er jeg faktisk enig i at markedsliberalisme, eller kanskje mer nyliberalisme, er et begrep som slenges alt for mye rundt, uten konkret innhold.
“eller på USA, hvor jo store deler av det politiske spektret sier de ønsker skattelette i en situasjon med virkelig enorme underskudd.”
Nå er vel ikke problemet underskuddet akkurat nå, men at skattelettelser ikke på langt nær er den mest effektive måten å få økonomien i gang igjen og at de må være temporære slik at den langsiktige situasjonen ikke går åt skogen. Det er riktig å ha store underskudd på budsjettet når man er i en dyp krise. (Se dagens kommentar fra Paul Krugman http://www.nytimes.com/2010/02/05/opinion/05krugman.html ) Men hvis skattelettelser er det eneste man kan få vedtatt (USA er for tiden nesten umulig å regjere), så får man akseptere skattelettelser.