Det er ikke mye pent som er sagt om avtalen om Inkluderende Arbeidsliv, IA-avtalen, det siste halve året. Kommentatorene har nærmest kappet om å kritisere resultatene som har kommet.
Vel, de hopper over at IA-avtalen har flere deler. Mange har fått med seg målet om 20 prosent reduksjon i sykefraværet, like viktig er målet om flere skal stå lenger i arbeid. Og der skårer IA-avtalen bra. Veldig bra, faktisk.
I gjennomsnitt jobber en nordmann seks måneder lenger nå enn det han gjorde da IA-avtalen ble innført i 2009. Det er faktisk akkurat på en prikk det målet man satte seg da IA-avtalen ble reforhandlet i 2005. Econ Pöyry har beregnet den årlige samfunnsøkonomiske gevinsten til å være mellom 9 og 11 milliarder kroner. Vi snakker ikke småpenger.
Bak det tallet skjuler det seg flere gode utviklingstrekk. For eksempel i den korte perioden fra 2007 til 2009 har andelen 60 år gamle damer som jobber gått fra 65% til ca. 75%. Det er en ganske dramatisk forbedring. Og en gjennomsnitts 50-åring kan nå forvente å pensjonere seg når han/hun blir 64 år. Nordmenn flest, med andre ord, pensjonerer seg ikke spesielt tidlig.
Tallene finner man i SINTEFs sin evaluering av IA-avtalen fra i fjor sommer. Så et lite varsko, det er ikke helt enkelt å skille hva som er generelle samfunnstrender fra hva som er konkrete resultater fra IA-avtalen. Forskerne har tatt tak i det, og sett på hvordan utviklingen har vært i IA-bedriftene sammenlignet med de som står utenfor avtalen. Konklusjonen er at IA-bedriftene har lykkes bedre enn de andre. Forskerne ser for seg at på dette ene området er gevinsten av IA-avtalen på ca. 1 mrd i året.
Min kollega Øystein Nilsen har skrevet mer og bra om dette i Dagsavisen.
Sitat:”Vel, de hopper over at IA-avtalen har flere deler. Mange har fått med seg målet om 20 prosent reduksjon i sykefraværet, like viktig er målet om flere skal stå lenger i arbeid. Og der skårer IA-avtalen bra. Veldig bra, faktisk.”
Dette er jo bra hvis det er noenlunde sikkert at det er IA-avtalen som er grunnen.(for så vidt bra uansett grunn) Jeg er i tvil om hvordan denne årsakssammenhengen er etablert.
Det har jo i det siste vært skrevet ganske mye om at man taper pensjon på å gå av tidlig, og en hel del dystre spådommer om mangel på arbeidskraft o.l. Hvordan kan man relativt presist finne ut hva som har vært den viktigste drivkraften til å stå lenger i arbeid?
Mange eldre er jo oppdratt til å være meget pliktoppfyllende.