Tegningen er laget av Vidar Eriksen, for LO-Aktuelt.
Høyre brukte landsmøtet til et vedtak om å fjerne fedrekvoten i foreldrepermisjonen. Det er en dårlig ide.
Før fedrekvoten ble innført var det bare tre prosent av norske menn som tok ut pappaperm. Nå gjør nesten alle det. Grunnen er åpenbart at de har fått en lovfesta rett. Menn tar nå en klart større del av permisjonstida enn de gjorde før.
Danmark har allerede vært forsøkslaboratorium for den reformen Høyre nå vil gjennomføre. De fjerna fedrekvoten i 2002. Konsekvensen er tydelig. Mens norske menn har fått stadig større mulighet til å ta vare på barna sine, står tida stille i Danmark. Bare 25% av alle danske menn tar ut foreldrepermisjon. Danske menn ligger på bunn i Norden.
| SOCI04: Daily cash benefits at pregnancy, childbirth and adoption by days, time and reporting country | ||
|
|
Denmark |
Norway |
| Of which percentage taken by men |
|
|
| 2000 |
5.5 |
7.2 |
| 2001 |
5.7 |
8.3 |
| 2002 |
5.5 |
8.6 |
| 2003 |
5.1 |
8.6 |
| 2004 |
5.5 |
9.0 |
| 2005 |
5.9 |
9.3 |
| 2006 |
6.0 |
10.4 |
| 2007 |
6.2 |
11.4 |
| 2008 |
6.2 |
11.3 |
Problemet er at danske menn møter på arbeidsgivere som er lite lystne på at de skal ut i perm. Det er en kultur for at det ikke er greit å gå i perm, og da gjør man heller ikke det. Danskene skulle få mulighet til å velge fritt, de mista i virkeligheten muligheten til å velge.
Av og til gjør man kollektive valg for at folk skal ha større frihet til å velge. Her bommer høyresida gang etter gang, fordi de ikke forstår at frihet er noe mer enn formelle rettigheter, man må også ha reelle rettigheter. Derfor kan avtroppende leder i Høyres kvinnebevegelse Linda Cathrine Hofstad Helleland komme med utsagn som ”men hvem vil jobbe for slike arbeidsgivere?”. Hun forholder seg ikke til den virkelige verden hvor arbeidstakere flest ikke har mulighet til å bare velge og vrake blant arbeidsgivere. Hvis arbeidsgiveren ser med ublide øyne på at man tar pappaperm så forholder man seg til det. Det er akkurat det danske menn har gjort. Den reelle konsekvensen av Høyres forsøk på valgfrihet er at for menn blir friheten til å velge mindre enn den er i dag.
Opposing view: Høyre-rådgiver Torbjørn Sølsnæs.
Mister fedre muligheten til å være hjemme med barna om man kan velge selv om de vil det i mer eller mindre grad ?
Hvis ikke – hvorfor skriver du det da ?
I realiteten er det akkurat det de gjør ja. Les innlegget en gang til, så skjønner du hvorfor. Du kan selvfølgelig velge å lukke øynene for det faktum, men det forandrer ikke virkeligheten.
I dag tar 90% av norske fedre ut pappapermisjon. Alle disse har tydeligvis arbeidsgivere som ikke er ublide nok til at pappa ikke tør. Hvorfor skulle fritt valg endre på dette? Med selvstendig opptjeningsrett, så det ikke blir et økonomisk spørsmål, vil flere kunne ta ut permisjon etter familiens eget behov.
Har vi ikke tiltro til fars ønsker, kanskje? Tror vi mor vil frata far muligheten? Eller ønsker vi at staten fortsatt skal styre vårt valg, så vi velger “riktig”? Norge bør være moden for å redusere statens makt.
Skjønner ærlig talt ikke valgfrihetsgnålet heller. Staten gir fedre et tilbud om 10 uker pappaperm. Det er ingen tvang involvert, hvis vi ønsker å ta ut 10, ingen, eller noe imellom står vi helt fritt til å gjøre det. Vi kan sogar ta mer om man i samråd med barnemoren finner det for godt. Er ikke det definisjonen på valgfrihet?
Er det ikke noen kostnader ute og går? Dersom mannen går i perm er det vel kvinnens lønn som blir utbetalt? Eller har jeg misforstått reglene? Menn tjener i snitt 20% mer enn kvinner, så da er resultatet opplagt.
@optimist Hvis du virkelig vil redusere statens makt, bør du vel være mot hele permisjonsordningen. Folk får jo rettigheter pga. statlig lovgivning, og det betales av fellesskapet gjennom skatt.
Vi har tiltro til fars ønsker, og sørger gjennom loven for at han har reell mulighet til å oppfylle ønskene sine. Det er ikke verre enn det.
@konrad Det er en av det store misforståelsene at far ikke har selvstendig opptjeningsrett. Fars lønn i fedrekvotetida avhenger bare av hans egen lønn. Det har vært noen begrensninger, men disse mulighetene har stadig blitt utvidet. Sjekk f.eks: http://www.regjeringen.no/nb/dep/bld/pressesenter/pressemeldinger/2009/flere-fedre-far-fedrekvote.html?id=562559
Valgfrihet betyr IKKE at en rettighet fjernes, slik mange vil skape et inntrykk av. Valgfrihet betyr at myndighet til å gjøre beslutninger flyttes til den nærmeste til å ta ansvar; nemlig den enkelte selv.
Enkelte av mine venner må bruke pappapermisjonen som brekkstang for å få aksept av arbeidsgiver til å være hjemme. Flere av dem kunne tenke seg å være lengre hjemme, men har motvillige arbeidsgivere. De hadde følt seg tvunget til å ikke ta ut permisjon om det ble en frivillig ordning.
@Torbjørn Poenget er jo at den reelle retten fjernes, fordi alle ikke har den valgfriheten som du snakker om. Det hjelper ikke å ha en formell ordning, når man ikke har muligheten til å velge å bruke den i det virkelig liv. Det er det eksemplet fra Danmark viser.
@Torbjørn: Men hva innenfor dagens system begrenser din valgfrihet? Du kan ta ut akkurat hvor mye, eller lite pappaperm du vil, kun avgrenset av mors “fødselspermisjon” like før og etter fødsel. Dagens system sikrer deg imidlertid MINST ti uker om du ønsker det (uten at det går ut over deres felles permisjon). Dermed er dette en rettighet hverken mor eller arbeidsgiver kan legge seg opp i, den kan du VELGE SELV om du vil bruke.
Pingback: Cracked actor» Blog Archive » Mer makt – ikke bortfall av rettighet
Såvidt jeg husker viste en undersøkelse at far oftere enn mor har en jobb som tillater på kort varsel å ta fri for å hente i barnehagen eller være hjemme med sykt barn. Er forholdene motsatt når det gjelder å ta fri en lengre periode? Det er jo forutsigbart og kan planlegges i relativt god tid.
Noko eg ikkje har høyrt blitt teke opp her er dei tilfella der foreldra ikkje (lenger) er i eit forhold. Det skal ikkje så mykje fantasi til for å tenkje seg at det kan bli vanskeleg dersom barnefaren må krevje å få ta ut permisjon av mora, som ho då misser. Resultatet vil fort bli ingen fedrepermisjon, det vil nok vere nok anna å forhandle/krangle om.
For det første er jeg mot et lovpåbud for alle som ikke får samme friheter som andre.
Folk er forskjellige, er i forskjellige situasjoner og det må man respektere. Vi skal ha samme krav – det er jeg med på.
Men, det er ikke alle som i dag kan ta pappaperm og de må gi avkall på mammas del av permen. Dette snakker du lite om, Andreas.
Det kan være folk som jobber i utlandet, på rigger osv som rett og slett ikke har mulighet til å være hjemme. Da velger du å straffe familien ved å ta vekk det totale samværet med barnet.
Og du prøver å få det til å høre ut som at det er i rettferdighetens navn.
At andelen med pappaer i permisjon går ned betyr ikke at fedre mister muligheten til permisjon, Andreas.
Jeg tror du setter det på spissen eller gjør deg dummere enn du er.
Hva er galt med å likestille kjønnene ? La de ordne opp selv ? Det blir jo ikke “rettferdig” uansett….
Markus: La meg først si at jeg faktisk har forståelse for innfallsvinkelen din. Du har rett når du sier at familier har valgfrihet også i dagens system, i det at man jo selvsagt kjenner konsekvensene av at far ikke tar ut ukers foreldrepermisjon – nemlig at den totale permisjonstiden da reduseres fra 52 til 42 uker. Det er selvsagt også en form for forutsigbarhet.
Mitt poeng – og Høyres poeng – er at dette er en form for forutseigbarhet som vi ikke synes er formålstjenlig. Årsaken til en generøs foreldrepermisjon, med 52 uker, er ikke for å øke arbeidstagerrettighetene til hhv. kvinner og menn i arbeidslivet, men for å styrke rettighetene til barn i deres første leveår. Og i lys av det kan det ikke være noen spesielt stor tvil om at en redusert foreldrepermisjon sammenlignet med det vi mener den bør ligge på (52 uker), rammer barnet.
Så er jeg selvsagt enig i at barnet har godt av at både mor og far tar sin del av ansvaret for fordeling av foreldrepermisjon, sånn at barnet får være sammen med begge to i løpet av permisjonsåret. Men ansvaret for fordelingen av dette mener jeg ubetinget bør ligge hos hver enkelt familie, ut fra deres egne ønsker, forutsetninger og behov – i stedet hos en saksbehandler i Nav. Og selv om jeg har egne meninger om hvordan jeg håper foreldre vil forvalte dette ansvaret, jevnt over, så innebærer det at det ikke er opp til meg å gjøre en moralsk vurdering av deres subjektive valg.
Jeg syns det er urimelig å forvente at staten skal stille opp med penger til et tiltak som er ment å være for barnets beste, og så skal til syvende og sist foreldrenes valgfrihet være trumfkortet. Da bortfaller jo hele hensikten med tiltaket og man kan like gjerne legge ned ordningen. Jeg skjønner at Høyre har blitt mer og mer dogmatiske ift. at valgfrihet er det viktigste i livet, og det er greit, jeg har respekt for prinsippfasthet. Men på denne arenaen er det helt misforstått ideologi. Staten tilbyr oss et gode, men med det godet følger det også ansvar. Et ansvar som er hele grunnlaget for at godet tilbys. Bortfaller ansvaret, bortfaller godet.
Staten: Hvis du rydder rommet ditt skal du få et kakestykke.
Høyre: Jeg gidder ikke rydde rommet mitt og jeg velger sjokolade i stedet.