Århus har begynt å busse barn som ikke snakker godt dansk. I går var jeg på tur med mine partikolleger Jan Bøhler, Lise Christoffersen og Håkon Haugli for å se og lære. VG har skrevet en bra sak om turen vår.
Opplegget i Århus fungerer som følger:
Alle barn med minoritetsbakgrunn testes i dansk et halvt år før skolestart. Der blir det vurdert om barna trenger ekstraordinær språkundervisning eller ei.
Hvis barna trenger ekstraordinær støtte, så mister foreldrene retten til fritt skolevalg.
Bystyret i Århus har bestemt at det skal være max 20 prosent elever som trenger den støtten på hver skole eller klassetrinn.
Hvis det er flere elever som trenger ekstraundervisningen, så blir noen busset bort. De havner da på skoler hvor det er under 10 prosent minoritetselever.
Elevene blir testet etter to år, og etter fire år. Hvis de da er er oppe på normalt nivå igjen, får foreldrene tilbake retten til fritt skolevalg.
Alt i alt er det ca. 600 barn som busses i Århus, noen opp mot 30-40 minutter hver vei hver dag.
De ansvarlige i Århus opplyser at en uavhengig evaluering har vist at elevene som blir busset gjør det bedre enn de som blir. De sier også at de fleste foreldre velger å la barna sine bli på skolen de blir busset til, selv om de har fått tilbake fritt skolevalg og kunne valgt nærmiljøskolen. (Jeg har ikke lest rapporten selv ennå).
Ifølge foreldrerepresentantene på skolen vi var på er foreldrene på skolen elevene kommer til godt fornøyd med ordningen. Det kan godt hende at det har en sammenheng med sammensetningen i det området skolen vi besøkte ligger. Jeg fikk inntrykk av at det var mye liberal akademikermiddelklasse der. I Danmark som i Norge er det vel de som syns det er mest spennende med nye kulturer.
Til sist om jydene, overraskende nok var det største problemet de la vekt på selve bussingen. Det kan bli ganske mye bråk og styr på en buss med 40 elever som skal kjøre en halv time. For at det skulle funke er man helt avhengig av å ha en bussjåfør som forstår seg på unger, og kan håndtere dem.
Og min konklusjon? Jeg er mer positiv enn jeg var før jeg dro. Men jeg er fortsatt ikke overbevist om at det er nødvendig for at alle skal lære norsk. Mange erfaringer fra Oslo viser skoler lykkes bra med norskopplæringen selv om det er mange elever med minoritetsbakgrunn. Gamlebyen skole er kanskje min favoritt. Å busse elever er et drastisk tiltak, man skal være bra sikker på at det funker bedre enn det man gjør nå for å gjøre det.
Det jeg er overbevist om at funker er å satse tidlig. Nå går over 95 prosent av alle femåringer i Oslo barnehagen. Gode pedagoger som lager skikkelige opplegg for å lære ungene norsk kan oppnå veldig mye på kort tid. Hvis man samtidig kan få til en god ordning for å gi skolene kunnskap om hvordan situasjonen er for akkurat det barnet når det slutter i barnehagen og skal begynne i første klasse, tror jeg man letter arbeidet for mange lærere. Målretta innsats, spesialundervisning hvis det trengs, fra første dag vil gjøre forskjell for mange. Så ja, i praksis betyr det at jeg er for språktesting for å finne ut av hvor barna ligger før de begynner på skolen. Dyktige talepedagoger som virkelig kan språk kan si mye om hvordan barn ligger an, og hva de trenger hjelp til for å komme seg videre.
I etterkrigstiden tok Norge imot mange jødiske flykningefamilier, folk som hadde overlevd konsentrasjonsleirene og som etterpå levde in såkalte “displaced persons camps” i Tyskland. Mange av disse jødene kom fra østeuropeiske land hvor den sovietiske hæren hadde etablert kommuniststyre, og var av den grunn ikke villige til å dra tilbake til sine hjemland. Grupper av sånne familier ble brakt til Norge på 50-tallet, og etter å ha bodd seks måneder på mottakssenteret ble de utplassert i byer og bygder i landet. De ble hjulpet å finne arbeid, og etablerte seg som nye nordmenn. Har du noensinne hørt om disse flyktningene? No problemo, ikke sant? Men de var europeere, så de gled inn i kulturen som vi har i felles. I tillegg var de få, og hadde ingen anledning til å klynge seg sammen mot en ny og til tids uvennlig omverden. Ungene deres kom til å snakke flytende norsk og levde vanlige norske liv, med utdanning, arbeid, osv.
Men muslimene er mange og klynger seg sammen, derfor har også omverdenen blitt mer og mer uvennlig. I det muslimske innvandrermiljøet er det en uvilje mot integrering, og assimilering i den norske kulturen er det overhodet ikke tale om. Hvis du leter etter en metode som skal lære ungene norsk burde myndighetene spre innvandrerne ut over landet og motarbeide ghettoifisering. Da får innvandrerne en sjanse til å leve norske liv, og ungene deres vil lære norsk.
Ein halv time kvar veg med skulebuss er då ikkje meir enn det mange elevar opplever kvar dag i distrikts-Noreg.
I utgangspunktet tykkjer eg at å desegrere skulesystemet gjennom å busse minoritetselevar til skular med færre minoritetselevar høyrest det ut som ein god idé. Det har jo òg vore prøvt ut i USA. Men der har det jo blitt møtt med svært sterk motstand frå konservativt og høgreorientert hald. Vil foreldra i dei etnisk norske skulane, til dømes på vestkanten i Oslo, akseptere å ta imot elevar med minoritetsbakgrunn?
http://en.wikipedia.org/wiki/Desegregation_busing_in_the_United_States
Elles er det sant nok som 7891 seier, at integreringa tidt går betre i mindre byar og bygder enn i storbyane. Men det er jo òg som regel nokså mykje lokal motstand der dersom nokon planlegg å opprette eit asylmottak. Forståeleg nok i grunnen, at til dømes 200 flyktingar i ei bygd med 500 innbyggjarar kan skape visse problem. Eg er ikkje samd i at det er muslimar i seg sjølv som er hovudproblemet. I småbyen eg vaks opp i, taler den største innvandrargruppa godt norsk, og er ganske godt integrerte. Og dei er muslimar, frå Bosnia.