Er det virkelig sant at venstresidas feminisme gir kvinner færre incentiver til å ta grep selv, som Anne Bitsch skriver i Aftenposten 22.11? Når man ser på hva som faktisk har skjedd i likestillingspolitikken i Norge de siste førti årene er det vanskelig å godta den påstanden.
Kvinnekampen handler om to viktige kamper som er tett knyttet sammen. En verdikamp for retten til å selv bestemme over sin egen kropp og sitt eget liv, og en økonomisk kamp for frigjøring og likebehandling. Å gi kvinner mulighet til økonomisk selvstendighet har hele veien vært en kjerne i venstresidas feminisme.
Skattesystemet ble endret i Arbeiderpartiets regjeringstid. Man gikk bort fra å ligne ektepar sammen, og over til å ligne dem individuelt. Før ble kvinners inntekt ble lagt på toppen av mannens, dermed betalte man også høyere skatt. Når alle lignes hver for seg, kan kvinner tjene mer før skatten blir høyere. Kvinner får mer igjen for å jobbe, da har de også fått et sterkt incentiv for å ta grep selv. De fleste land sørover i Europa har fortsatt langt lavere yrkesdeltagelse enn i Norge, enn av grunnene er at de ikke har reformert skattesystemet.
Helt fram til åtti-tallet var det en viktig kamp for kvinnebevgelsen å få fjerne egne bestemmelser om kvinnelønn i tariffavtalen. Lenger er det ikke siden bedrifter i Norge hadde avtaler om at kvinners arbeid skulle lønnes lavere enn menns. At fagbevegelsen tok dette kravet innover seg, og fikk endret dette har gitt større økonomisk frihet til kvinner, og ikke minst gjort det mer lønnsomt for kvinner å jobbe. Et annet eksempel på at man styrker incentivene til lå ta grep selv.
Et tredje eksempel er utbyggingen av velferdsstaten. Det er ikke uten grunn 70-årene blir kalt for kommune-tiåret. Det var en massiv utbygging av offentlig sektor, som ga bedre velferdstjenester. Like mye ga det tusenvis av nye arbeidsplasser, arbeidsplasser som i veldig stor grad ble besatt av kvinner. Mange fikk for første gang egen inntekt, den økonomiske forutsetningen for å kunne velge selv.
Man kan gi flere eksempler på at man har styrket verdien av å ta ansvar selv. Individuell opptjening av pensjonspoeng er et. De nye skattereglene for pensjonister som nå kommer er et annet, de gjør det mer lønnsomt for kvinner i lavtlønnsyrker å jobbe selv om mannen er pensjonist. Trenden er tydelig.
Det er fortsatt kamper igjen. De siste tallene fra SSB viser at det fortsatt er altfor mange kvinner som jobber deltid, men kunne tenke seg en heltidsstilling. Heldigvis viser tallene også at det blir stadig færre som jobber ufrivillig deltid. Det er en langsiktig trend, som har blitt kraftig forbedret under den rødgrønne regjeringen. Det er ikke så rart, veksten i antall årsverk i kommune-Norge har siden 2005 vært like sterk som den var i kommunetiåret på 70-tallet. Flere kvinner har altså fått muligheten til å jobbe full tid, og dermed ta økonomisk kontroll og ansvar over sitt eget liv. Det samme kan man si om at vi endelig har kommet i mål med det gamle kravet om barnehageplass. Vi, og spesielt kvinner, får nå reell mulighet til å velge. Politikken henger fortsatt sammen.
Når man ser på hva som har skjedd er det vanskelig å godta påstanden om at venstresidas likestillingspolitikk er passiviserende. Man kunne valgt en linje der kvinner ble passive mottakere av stønader, men tvert imot har man valgt en linje der de både har blitt oppfordret til, og gitt mulighet til, å ta større økonomisk ansvar. Det er det motsatte av å gi kvinner færre incentiver.