Euro-kaoset i Hellas er bare en stor tragedie. Det er trist å se hvordan mange års politisk vanstyre, tilslutning til et Euro-prosjekt landet aldri burde blitt med på, og manglende politisk handlekraft fører til full krise. Selv om redningspakka som nå er sydd sammen skulle virke, står grekerne foran mange år med tøffe økonomiske tider. Og som alltid er det de på bånn av samfunnet som kommer til å betale den største prisen.
Stoltenberg sa i et intervju med Aftenposten søndag at grekerne nå vil få problemer med å betale for velferdsstaten. Her tror jeg partilederen tar feil. Problemet er ikke at grekerne ikke kan betale for velferdsstaten sin, problemet er at de ikke vil.
New York Times hadde en veldig bra artikkel på søndag om skattesnyteriet i Hellas. Det er noen fantastiske eksempler på hvordan folk lurer seg unna skatten. Det beste er kanskje tellinga av svømmebassenger i den rike, nordre delen av Athen. De offisielle skattetallene viste 324 bassenger i området, satelittbildene ga et ganske annet resultat; 16974 var det riktige antallet.
Svømmebassenger er bare et eksempel. I et land med 11 millioner innbyggere var det i 2009 bare noen få tusen som oppga inntekt over 900.000. Riktignok er Hellas fattigere enn Norge, men alle burde skjønne at det er noe sprøyt. Alt i alt regner man med at landet årlig går glipp av rundt 175 milliarder kroner i skatteinntekter. Det hadde gitt en solid forbedring av landets statsfinanser.
Skattemoralen er åpenbart elendig, men det handler ikke bare om det. Man sitter igjen med et solid inntrykk av at grekerne har laget et skattesystem som rett og slett er for vanskelig. For hvorfor skulle det egentlig være interessant å vite hvor mange svømmebasseng som fins? Burde man ikke klare å gjennomføre en fornuftig eiendomsskatt gjennom å kontrollere ligningsverdien for hele eiendommen med jevne mellomrom?
I alle de skandinaviske landene har vi de siste tjue åra gjennomført skattereformer som har senket skattesatsene og utvidet skattegrunnlaget. I Norge skjedde den store skattereformen i 1992. En rekke unntak og fradragsordninger ble fjernet og de høyeste marginalsskattene ble kraftig redusert. Evalueringene i etterkant har vært entydige, skattereformen gjorde systemet lettere å forstå, mer effektivt og vanskeligere å snike seg unna. Skatteplanlegging ble mindre lønnsomt. Heldigvis har vi fortsatt i samme trenden, for eksempel med momsreformen i 2001 og med det nye forslaget til pensjonsbeskatning som er på høring nå.
Hellas bør sannsynligvis gjøre noe lignende. Mange har prøvd å foreslå unntak og særregler for å støtte det ene eller andre gode tiltaket. Den økonomiske erfaringen er at land bør prøve å begrense særordningene i skattesystemet mest mulig, og heller gi direkte støtte til de som trenger det. For de skandinaviske landene har det hvert fall vært en effektiv økonomisk politikk.
