Hva annet kan man kalle det når debatten om Frps utallige milliardforslag slutter å handle om milliardene som ruller, men om at noen har regnet ut hva alle forslagene koster? Angrep er det beste forsvar, heter det, og Frp gir blanke i å forsvare egen politikk, men går heller til angrep på at noen i det hele tatt har regna ut hva regninga er. Det er et fascinerende skue.

Bakgrunnen er at Arbeiderpartiet har samla opp en oversikt over alle skattekuttene Frp har foreslått. Så har man bedt Finansdepartementet om å regne ut hva det koster. Summen? Ca. 100 milliarder kroner! Du kan lese hele lista på Torgeir Micalsens blogg.

Hva gjør Frp? Går i harnisk over at man bruker finansdepartementet til å regne! Det er visstnok et “partipolitisk spill”! Sannheten er jo at det er den helt vanlige måten å beregne hva forslag koster. I hver budsjettdebatt sender alle partiene en lang liste med spørsmål til regnemesterne i departementet, med spørsmål om hva det koster å gjøre dette eller hint. Standard prosedyre, fordi administrasjonen faktisk er uavhengig og man vil ha noen tall å stole på.

Dette er ikke uvanlig. Vi gjør akkurat det samme i et kommunestyre. I mitt lille verv som bystyremedlem i Oslo sendte jeg for kort tid siden inn et spørsmål om hvor mye det vil koste å gi flere korps og kor tilgang til instruktører og dirigenter fra Oslo musikk- og kulturskole. Så får jeg et svar fra byrådet om at det koster ca. 25 mill å gi alle som ønsker det hjelp. Det syns vi er litt for dyrt, så vi foreslår ikke det i vårt alternative budsjett. Vi foreslår heller bruke penger på etterutdanning av lærere og flere lærlingeplasser.  Men aldri i verden om det kunne falle meg inn å tro at byrådet faktisk bevisst jukser med tallene! Jeg må forholde meg til hva ting faktisk koster å gjøre, jeg kan ikke late som at penga bare fins.

Det er akkurat det Frp gjør. Sannsynligvis vet de godt, så derfor prøver de heller å late som at regnestykket er et politisk spill. Men 100 milliarder i reduserte inntekter er ikke et politisk spill, det koster, og det må dekkes inn med reduserte utgifter. Frp vil slippe å ta det valget, og bestemmer seg heller for å prøve spinn. Vi bør ikke falle for bløffen.

Jeg skal la Frps demagogi ligge, og heller skrive litt om selve saken. Fordi omleggingen av pensjonistbeskatningen er et klassisk eksempel på hvordan man kan endre skattesystemet så man både får mindre forskjeller og gjør det mer lønnsomt å arbeide. Det er helt i tråd med hva som bør være ambisjonene for rødgrønn skattepolitikk.

Problemet i dag er nemlig skattebegrensningsregelen. Den sørger for at folk som er minstepensjonister ikke betaler skatt, og den gir redusert skatt til alle som har under 234.000 kr i pensjonsinntekt. Det er i utgangspunktet positivt, men medaljen har en bakside.  Regelen gjør nemlig at pensjonister med lav pensjon og arbeidsinntekt ved siden får veldig høy marginalskatt. Faktisk kan marginalskatten være opp til 56 prosent, selv på lave arbeidsinntekter. (Marginalskatten er den skatten man betaler på den siste krona man tjener. Den avgjør altså hvor mye det lønner seg å jobbe litt ekstra.)

Regjeringen foreslår derfor å fjerne denne skattebegrensningsregelen, og å fjerne særfradraget for alder. Dette erstattes istedenfor med et skattefradrag. Skattefradraget blir lavere jo mer man har i pensjonsinntekt, men det blir ikke lavere jo mer man har i arbeidsinntekt. Med andre ord kutter man kraftig i marginalskatten, ned til max 36 prosent for vanlige inntekter. Det blir mye mer lønnsomt for de med lave og normale pensjoner å jobbe ved siden av.

Det koster, selvfølgelig. Først og fremst er prisen en generell skattelette til pensjonister på 1,35 milliarder. I tillegg må pensjonister med høye pensjoner regne med skatteøkning. Skatten endres altså slik at det blir mindre skatt for de med lavere pensjon, og det blir mer lønnsomt å jobbe. Det er det som gjør at det til god fordelingspolitikk og god samfunnsøkonomi.

Men pensjonister skal jo ikke jobbe? Jo, noe av poenget med den nye pensjonsreformen er at det skal bli mer lønnsomt å jobbe, og å kombinere arbeid og pensjon. I dag er valget i alt for stor grad enten arbeid eller pensjon. Dette skattesystemet gir folk mer igjen for å jobbe i tillegg til pensjonen. Mange går nå av med pensjon fordi de ikke ønsker å jobbe fulltid, klarer vi å motivere disse til å jobbe i mindre stilling vil det ha stor betydning for samfunnsøkonomien. Dette forslaget gjør akkurat det. Det er arbeidslinja på sitt beste.

Du kan lese alle detaljene om saken i Prop 1 LS om skatter og avgifter, side 63-80. Følg lenken her: http://www.regjeringen.no/nb/dep/fin/pressesenter/pressemeldinger/2010/tilpasning-av-skattereglene-til-pensjons.html?id=619647

Oppsummeringa etter Høyres landsmøte var at de hadde nærmet seg Frp. Oppsummeringa etter gårsdagens runde må være at det er langt, langt igjen. I økonomisk politikk står partiene milevis fra hverandre.

Ta bare en titt på Frps kommentar. – Regjeringa styrer som om Norge er et fattig land, er den viktigste kritikken fra finanspolitisk talsmann Ulf Leirstein. Som alltid gjør partiet seg til talsmann for å grave dypere i oljefondet og bruke mer offentlige penger.

Hos Høyre er det totalt motsatt. Der i gården er det skuffelse over at det ikke kommer kutt og innstramninger i budsjettet. Oljepengebruken er ned med 17 milliarder i forhold til det som var planlagt i det opprinnelige nasjonalbudsjettet, likevel er partiets kritikk at regjeringen ikke gjør nok for å få ned oljepengebruken. Høyres finanspolitiske talsmann, Jan Tore Sanner, har åpenbart ambisjoner om å kutte mer.

(Nå kan det kanskje innvendes at den type Høyre-kritikk skal man ikke ta alvorlig. Partiet kom jo med det samme da budsjettet først ble lagt fram i høst. Da endte man opp med å foreslå en innstramming på en kvart prosent. De 2,3 milliardene er nok ikke den avgjørende forskjellen på et stramt og et løssluppent budsjett.)

Likevel, dette viser hvor fundamentale forskjellene er mellom partiene på høyresida. Frp er et forbruksparti, som alltid er klare til lete litt lenger nede i honningkrukka. Høyre har en helt annen økonomisk politikk, og ligger nærme regjeringens syn på bruken av oljepenger.

Dette er motsetninger som ikke er lette å forene. At man har forskellige meninger om hvordan fedrekvoten skal være, er det nok ganske lett å forhandle om. Man vinner noen sånne saker, og taper andre, som seg hør og bør i en forhandling. Men grunnleggende uenigheter i den økonomiske politikken er det ikke så lett å forhandle bort. Det ene partiet mener landet kan bruke masse mer penger, og det andre mener vi bør spare mer. Hva skal kompromisset være?

Bruke litt mer? Skal Høyre kompromisse seg til en politikk de mener setter landets økonomi i fare? Det er utenkelig. Fortsette å holde oss til 4-prosentbanen? Ja, da må Frp vinke takk og farvel til en hel masse av de ønskene de har om mer bruk av offentlige penger på alle mulige gode formål. Da er det ikke mye igjen av det Frp partiets velgere kjenner. Det er gode grunner til at hver gang de borgerlige partiene virkelig prater alvor om samarbeid så fremstår som bare kaos.

Stoltenberg sa i et intervju med Aftenposten søndag at grekerne nå vil få problemer med å betale for velferdsstaten. Her tror jeg partilederen tar feil. Problemet er ikke at grekerne ikke kan betale for velferdsstaten sin, problemet er at de ikke vil.

New York Times hadde en veldig bra artikkel på søndag om skattesnyteriet i Hellas. Det er noen fantastiske eksempler på hvordan folk lurer seg unna skatten. Det beste er kanskje tellinga av svømmebassenger i den rike, nordre delen av Athen. De offisielle skattetallene viste 324 bassenger i området, satelittbildene ga et ganske annet resultat; 16974 var det riktige antallet.

Svømmebassenger er bare et eksempel. I et land med 11 millioner innbyggere var det i 2009 bare noen få tusen som oppga inntekt over 900.000. Riktignok er Hellas fattigere enn Norge, men alle burde skjønne at det er noe sprøyt. Alt i alt regner man med at landet årlig går glipp av rundt 175 milliarder kroner i skatteinntekter. Det hadde gitt en solid forbedring av landets statsfinanser.

Skattemoralen er åpenbart elendig, men det handler ikke bare om det. Man sitter igjen med et solid inntrykk av at grekerne har laget et skattesystem som rett og slett er for vanskelig. For hvorfor skulle det egentlig være interessant å vite hvor mange svømmebasseng som fins? Burde man ikke klare å gjennomføre en fornuftig eiendomsskatt gjennom å kontrollere ligningsverdien for hele eiendommen med jevne mellomrom?

I alle de skandinaviske landene har vi de siste tjue åra gjennomført skattereformer som har senket skattesatsene og utvidet skattegrunnlaget. I Norge skjedde den store skattereformen i 1992. En rekke unntak og fradragsordninger ble fjernet og de høyeste marginalsskattene ble kraftig redusert. Evalueringene i etterkant har vært entydige, skattereformen gjorde systemet lettere å forstå, mer effektivt og vanskeligere å snike seg unna. Skatteplanlegging ble mindre lønnsomt. Heldigvis har vi fortsatt i samme trenden, for eksempel med momsreformen i 2001 og med det nye forslaget til pensjonsbeskatning som er på høring nå.

Hellas bør sannsynligvis gjøre noe lignende. Mange har prøvd å foreslå unntak og særregler for å støtte det ene eller andre gode tiltaket. Den økonomiske erfaringen er at land bør prøve å begrense særordningene i skattesystemet mest mulig, og heller gi direkte støtte til de som trenger det. For de skandinaviske landene har det hvert fall vært en effektiv økonomisk politikk.

Vel, de hopper over at IA-avtalen har flere deler. Mange har fått med seg målet om 20 prosent reduksjon i sykefraværet, like viktig er målet om flere skal stå lenger i arbeid. Og der skårer IA-avtalen bra. Veldig bra, faktisk.

I gjennomsnitt jobber en nordmann seks måneder lenger nå enn det han gjorde da IA-avtalen ble innført i 2009. Det er faktisk akkurat på en prikk det målet man satte seg da IA-avtalen ble reforhandlet i 2005. Econ Pöyry har beregnet den årlige samfunnsøkonomiske gevinsten til å være mellom 9 og 11 milliarder kroner. Vi snakker ikke småpenger.

Bak det tallet skjuler det seg flere gode utviklingstrekk. For eksempel i den korte perioden fra 2007 til 2009 har andelen 60 år gamle damer som jobber gått fra 65% til ca. 75%. Det er en ganske dramatisk forbedring. Og en gjennomsnitts 50-åring kan nå forvente å pensjonere seg når han/hun blir 64 år. Nordmenn flest, med andre ord, pensjonerer seg ikke spesielt tidlig.

Tallene finner man i SINTEFs sin evaluering av IA-avtalen fra i fjor sommer. Så et lite varsko, det er ikke helt enkelt å skille hva som er generelle samfunnstrender fra hva som er konkrete resultater fra IA-avtalen. Forskerne har tatt tak i det, og sett på hvordan utviklingen har vært i IA-bedriftene sammenlignet med de som står utenfor avtalen. Konklusjonen er at IA-bedriftene har lykkes bedre enn de andre. Forskerne ser for seg at på dette ene området er gevinsten av IA-avtalen på ca. 1 mrd i året.

Min kollega Øystein Nilsen har skrevet mer og bra om dette i Dagsavisen.