Historien om Fornebu et tragisk eksempel på hvordan man ikke skal drive byplanlegging. Det har gått tolv år siden det siste flyet lettet, likevel ligger en av landets mest attraktive tomter tilnærmet øde. Boligene som skulle bygges har ikke kommet, og kollektivløsningen er foreløpig i det blå.

Fornebu ligger ypperlig til. Et flott område rett ved sjøen, og mindre enn ti kilometer fra Oslo sentrum. Det kan bli et fantastisk boligområde for folk, med rask tilgang til de store arbeidsmarkedene i Oslo og på Lysaker. Potensialet er stort for et moderne utbyggingsprosjekt som tar vare på hensynet både til mennesker og miljø.

Vi har eksempler på hva som faktisk er mulig. T-baneringen har blitt en stor suksess fordi man har tenkt langsiktig. Samtidig med at banen har blitt bygd, har man bygd ut bolig- og næringsarealer ved stasjonene. Det har gjort t-banen lønnsom, fordi det er så mange flere passasjerer som betaler. T-banen gjør områdene mer attraktive, som igjen gjør t-banen bedre. Det er et konstruktivt samspill.

På Fornebu har Bærum bestemt seg for å gjøre det motsatte. Problemene på Fornebu kommer i stor grad av at man ikke får lov til å bygge nok der ute. Boligene blir dyrere fordi byggeprosjektene blir mindre lønnsomme. Infrastruktur som skole, barnehager og grendehus blir dyrere fordi det er færre innbyggere som kan være med å dele regningen. Det største problemet er at kollektivtrafikk ut dit blir dyrt fordi det blir så få kunder når det bor færre mennesker der. Fornebu burde vært planlagt med minst dobbelt så mange boliger som det bærumspolitikerne legger opp til.

Høyre og Frp i Bærum må ta mye av ansvaret for den triste situasjonen Fornebu nå er i. Det er deres motvilje mot å tillate en fornuftig bruk av arealene på Fornebu som har skapt problemene. Da planleggingen av den nye Fornebyen startet midt på 90-tallet, var Bærum Høyres opprinnelige ambisjon at det bare skulle være eneboliger med ett måls hage der ute.

Samtidig krevde Oslo kommune og en rekke andre aktører at det skulle bygges minst 10000 boliger der ute. Grunnen var åpenbar, man ønsket at dette sentrumsnære området skulle utvikles en miljømessig god måte. Bærum kommune ble til slutt presset til å gå inn for 5000 boliger, senere skar miljøverndepartementet igjennom og sa at det skulle være minst 6000.

Forskjellen på fem og ti tusen boliger høres kanskje stor ut. Sannheten er at byggesonen på Fornebu er et enormt område, på ca. 1,5 millioner kvadratmeter. Til sammenligning er Sørenga-utstikkeren, den kaia i Bjørvika hvor det skal bygges fem tusen boliger, på under en femtendedel av Fornebus størrelse. Det er plass til å bygge langt tettere på Fornebu uten at det går utover bokvalitet eller lokalmiljø. Tvert imot vil det gjort det mulig for Fornebus innbyggere og arbeidstakere å få en skikkelig god bybane ut dit.

Det er på tide at Bærums politikere tar seg sammen, og innser at de er med og deler ansvaret for hele Oslo-området. Fornebu er ikke det eneste eksemplet. Vi har sett det flere ganger, nå sist da høyresiden i Bærum kommune for kort tid siden sa nei til å bygge tettere langs Kolsåsbanen. Istedenfor å sørge for at vi får bedre utnyttelse av t-banelinjen til Kolsås, ja kanskje til og med hyppigere avganger, bestemmer flertallet i Bærum seg for at dette vil de ikke ha noe av. Det rareste med det er at de bruker utbyggingen av Fornebu som et argument for at de ikke vil bygge tett ved t-banestasjonene på Kolsåsbanen. Fornebu, som burde vært Bærums dårlige miljøsamvittighet, brukes altså som bevis på det motsatte.

Bærums innbyggere blir lidende, men det er de ikke alene om. Oslo-folk er også med på å betale en solid andel av prisen når pendlerne tyr til bilen fordi kollektivtrafikken ikke er god nok. Det er i den tettpakkede Oslo-gryta forurensingen fra bilene merkes sterkest. Det hadde vært fristende å si at da får Bærum ha det så godt, og klare seg uten kollektivtrafikk, men for Oslo-politikere som er opptatt av byens ve og vel er det selvfølgelig helt umulig.

Bærumspolitikerne ignorerer medansvaret de har for miljøet i Osloområdet. Ved å legge opp til utbygging basert på privatbilisme ødelegges utviklingsmulighetene for kollektivtrafikken, resultatet er dårligere luftkvalitet og høyere klimautslipp. Det bør være grenser for hvor mye og hvor lenge én kommune skal kunne trenere miljøsatsingen i en hel region.

Akkurat nå oppfører Bærum seg som en gratispassasjer. Kommunepolitikerne forventer at Oslo og Akershus fylke sammen skal betale for kollektivtrafikken de ønsker seg, men de samme politikerne vil ikke legge til rette for at den kollektivtrafikken faktisk lønner seg. Det er ansvarsfraskrivelse. Det er på tide at bærumspolitikerne innser at de må være med å dele ansvaret.

Kronikk på trykk i Aften torsdag 20.05

Tegningen er laget av Vidar Eriksen, for LO-Aktuelt.

Høyre brukte landsmøtet til et vedtak om å fjerne fedrekvoten i foreldrepermisjonen. Det er en dårlig ide.

Før fedrekvoten ble innført var det bare tre prosent av norske menn som tok ut pappaperm. Nå gjør nesten alle det. Grunnen er åpenbart at de har fått en lovfesta rett. Menn tar nå en klart større del av permisjonstida enn de gjorde før.

Danmark  har allerede vært forsøkslaboratorium for den reformen Høyre nå vil gjennomføre. De fjerna fedrekvoten i 2002. Konsekvensen er tydelig. Mens norske menn har fått stadig større mulighet til å ta vare på barna sine, står tida stille i Danmark. Bare 25% av alle danske menn tar ut foreldrepermisjon. Danske menn ligger på bunn i Norden. 

Problemet er at danske menn møter på arbeidsgivere som er lite lystne på at de skal ut i perm. Det er en kultur for at det ikke er greit å gå i perm, og da gjør man heller ikke det. Danskene skulle få mulighet til å velge fritt, de mista i virkeligheten muligheten til å velge. 

Av og til gjør man kollektive valg for at folk skal ha større frihet til å velge. Her bommer høyresida gang etter gang, fordi de ikke forstår at frihet er noe mer enn formelle rettigheter, man må også ha reelle rettigheter. Derfor kan avtroppende leder i Høyres kvinnebevegelse Linda Cathrine Hofstad Helleland komme med utsagn som ”men hvem vil jobbe for slike arbeidsgivere?”. Hun forholder seg ikke til den virkelige verden hvor arbeidstakere flest ikke har mulighet til å bare velge og vrake blant arbeidsgivere. Hvis arbeidsgiveren ser med ublide øyne på at man tar pappaperm så forholder man seg til det. Det er akkurat det danske menn har gjort. Den reelle konsekvensen av Høyres forsøk på valgfrihet er at for menn blir friheten til å velge mindre enn den er i dag.

Opposing view: Høyre-rådgiver Torbjørn Sølsnæs.

Jeg er ikke så sikker på om Odd Eriksen virkelig mener det. Eller mener han virkelig at det var galt av folk som Arve Johnsen, Finn Lied og Bjartmar Gjerde å bry seg om hvordan oljepolitikken skulle være på 70-tallet? Basert i Oslo-området alle som en, likevel tror jeg ikke Odd Eriksen hadde noen problemer med at de var blant de aller viktigste i å utforme oljepolitikken i dens barndom. Forvaltningen av oljeressursene er helt åpenbart nasjonale spørsmål, selvfølgelig skal Oslo AP også være med på å bestemme hvordan de skal brukes. Det aner meg at Odd ikke hadde vært like provosert hvis Oslo AP bare hadde sagt; kjør på!

Uansett, jeg har ikke tenkt å ta han på ordet. På Politisk Kvarter mandag morgen kom Hugo Bjørnstad, AP-ordføreren i Lofot-kommunen Vågan, med en invitasjon til Oslo AP om å komme opp til Lofoten og Vesterålen for å lære. Det slår jeg gjerne til på. Det er sjeldent et problem her i landet at vi kan for mye og bryr oss for mye om det som skjer rundt omkring i landet. Jeg har ringt Hugo i dag (hyggelig fyr), og sagt at jeg kommer. Han skal få legge opp et program helt som han vil på opptil tre dager. Jeg regner med at det da blir tid til å lære masse om Lofoten og Vesterålen. Eneste kravet jeg stiller er at det også blir tid til å treffe noen av de mange oljemotstanderne der oppe.

Hugo har sagt han skal ordne noe, så mangler det bare å avtale et tidspunkt. Jeg gleder meg.

Jeg er i Dagsavisen i dag, i en noe uhellig allianse med Frp og Høyre (ikke på nett). Jeg har nemlig levert inn et forslag til årsmøtet i Oslo AP om å fjerne momsen på elektroniske bøker. Forslaget kan du lese her:

Fjern momsen på e-bøker.

Norsk litteraturpolitikk har lenge vært basert på to bærebjelker, fastprisavtalen for bøker og momsfritaket på det trykte ord. Bærebjelken har vært en styrke for norsk språk og kultur, og vært med på å gjøre nordmenn til et av verdens mest lesende folk. Det er allmenn enighet blant de politiske partiene om at det ikke skal være moms på bøker.

Bokbransjen befinner seg midt i et teknologisk hamskifte. Med de nye elektroniske bøkene har det kommet en teknologi som på sikt kan erstatte den klassiske papirboka. De elektroniske bøkene gjør det mulig å distribuere bøker langt billigere og raskere enn før, og sparer produsentene for store utgifter til trykk og papir. Elektroniske bøker betyr at litteratur kan bli billigere og spres til flere, samtidig med at den blir mer miljøvennlig.

Dette er en positiv utvikling som myndighetene bør støtte opp om. Dessverre bremses denne utviklingen nå av at bøker som selges elektronisk er momspliktige, i motsetning til papirbøker. Momsfritaket skal være en støtte til formidling av det skrevne ord, ikke av papirindustrien. Fritaket bør derfor også gjelde for elektroniske bøker.

Jeg har fremma forslaget fordi jeg mener momsfritaket på det skrevne ord er et viktig virkemiddel for å fremme ytringsfriheten og ytringsmangfoldet i Norge. Samtidig skjer det en teknologsk utvikling der det skrevne ord i stadig større grad går over fra papir til elektronisk formidling. Alt tyder på at det vil være trenden framover. Det er helt naturlig at momsfritaket følger formidlingen, og ikke papiret. Konsekvensen av å ikke gi momsfritaket, er at man over tid avskaffer momsfritak for det skrevne ord. Det er i så fall en stor kulturpolitisk avgjørelse som bør være del av en større debatt.
 
Slik som jeg har skjønt det er det to argumenter som brukes til å argumentere imot.  Det ene er argumentet mot å uthule momssystemet og gi nye fritak. Et enkelt momssystem har store fordeler. Det andre argumentet er at det er vanskelig å si akkuat hva som er en elektronisk bok, og dermed avgrense hva momsfritaket skal gjelde for.

Argumentet om at det er vanskelig å avgrense er ikke godt nok. Argumentet er like gyldig for dagens momsfritak, som har vist seg å være ganske så robust. Det ble senest bekreftet i da Se og Hør prøvde å få momsfritak.
 
Det første argumentet har jeg betraktelig mer sympati for. Likevel, jeg syns ikke det holder. Dette ikke handler om å innføre momsfritak på et nytt område, tvert imot handler det om å sørge for at det momsfritaket vi har i dag er teknologinøytralt. Momsfritaket for bøker bør fortsatt gjelde selv om teknologien forandrer seg. Derfor er heller ikke et argument om hensynet til statens finanser godt nok. Det er et provenynøytralt vedtak, fordi essensen i det som slipper moms (det skrevne ord) vil være det samme. Det er ingen nye produkter som får momsfritak, det er de samme bøkene som får det.
 
(Det kan t.o.m argumenteres for at subsidiene blir mindre. Siden e-bøker etter all sannsynlighet vil være billigere, blir også verdien av momsfritaket mindre. Men dette er samfunnsøkonomisk flisespikkeri, det kan jo også hende at etterspørselen etter bøker blir så mye høyere med lavere priser at det går opp i opp.)

Årsmøtet i Oslo AP er om tre uker, forhåpentligvis blir det startskuddet på at partiet legger om politikken sin på dette området.

Oppdatert 2.2. Finansdepartementet svarer i Dagsavisen i dag. Det er et litt pussig svar.

Responsen fra departementet er ikke å innføre momsfritak, men å innføre moms på elektroniske bøker fra utlandet. Min første respons, hvordan i all verden skal de gjøre det?

Jeg har ennå ikke funnet noen e-bøker som koster over grensa for momsfritak ved privatimport. Skal man innføre en egen grense ved privatimport av digitale produkter? Det kan jo vanskelig være bare for digitale bøker, da får man jo akkurat de samme avgrensningsproblemene som Finansdepartementet bruker som argument nå? Og ikke minst, hvordan i all verden skal de kontrollere det? Det er vanskelig nok å kontrollere at det betales moms på privatimporten via posten nå, hvordan skal man gjøre det når det skjer digitalt?

Jeg er forundret.

Noen graver mer i tallene enn andre. På hjemmesidene til Arbeids- og Inkluderingsdepartement finner man en ganske interessant rapport om IA-avtalen, avtalen om inkluderende arbeidsliv. Rapporten er utarbeida av en representant fra LO, en fra NHO og en statssekretær. De har gått gjennom en haug med rapporter og statistikk om sykefraværet de siste årene. Det er ganske åpenbart at det er denne rapporten som er grunnlaget for Stoltenbergs idedugnad på LO Stats kartellkonferanse.

Ta for eksempel forslaget om normerte sykemeldinger. I rapporten (vedlegg 1) står det følgende: En rapport fra RTV viser at det er store variasjoner mellom legenes sykemeldingspraksis. Rapporten viser for eksempel at sykemeldingspraksisen varierer avhengig av legenes kjønn, alder, listelengde, geografi og pasientenes alders- og kjønnsfordeling.

At sykemeldinger varierer med pasientene er selvfølgelig ikke noe problem, alle pasienter er individuelle. Problemet forslaget prøver å løse er at det viser at sykemeldingene varierer med legene, noe som er noe helt annet.

Heller ikke denne rapporten kommer med løsningen på sykefraværet. Tvert imot sitter man igjen med inntrykket av at dette er sammensatt og må takles på mange fronter.

Jeg tror mye handler om hvordan man opplever hverdagen på jobben. Arbeidstakere som føler de er med på å forme arbeidsplassen sin, og opplever at det de gjør har betydning og at de blir hørt, er mindre syke enn arbeidstakere som må gjøre rutinemessige oppgaver uten mulighet for faglig utvikling. God ledelse er en nøkkel til å bekjempe sykefravær, på samme måte som det er en nøkkel til å skape resultater.

Fraværet er høyere i store deler av offentlig sektor enn i privat sektor. Det har nok mye å gjøre med at man særlig i helse- og omsorgsyrkene gjør mye arbeid som er både fysisk og psykisk slitsomt. Men jeg tror også det handler mye om at offentlig sektor blir utsatt for mye ideologisk drevet ledelse, som gir de ansatte liten innflytelse. Omstillinger og endringer kommer i veldig stor grad ovenfra, og det er mange av dem. Faktisk er sjansen betraktelig større for at man har gjennom en større omstilling de siste årene hvis man er ansatt i staten enn hvis man er ansatt i privat sektor.

Ansatte i det offentlige opplever lavere muligheter for medbestemmelse og mindre lydhørhet fra ledelsen enn privat ansatte. Det skrev Klassekampen for en snau måned siden da de presenterte rapporten Motivator 2009, meningsmålingsbyrået Sentios store arbeidslivsundersøkelse. I alle viktige spørsmål, som om arbeidstakeren “selv kan påvirke beslutninger som er viktige for arbeidet” eller “selv kan bestemme arbeidstempo” og “i stor grad selv bestemme arbeidstid” scorer privat sektor klart høyere enn i kommunene. Jeg tror dette er grunnleggende utfordringer som er med på å skape sykefraværet, og helt åpenbart utfordringer som ikke er lette å løse.

Den rødgrønne regjeringen lanserte i 2005 kvalitetskommuneprogrammet, etter initiativ fra Fagforbundet. Prosjektet er basert på ideen om å overføre de beste delene av den nordiske modellen inn i offentlig sektor; det tette og positive samarbeidet mellom arbeidsgiver og arbeidstaker som regnes som et av særtrekkene i norsk næringsliv. Kort avstand og lite hierarki gjør man utvikler flere ideer og får en mer produktiv drift.

Det er for tidlig å konkludere bastant med dette har betydning for sykefraværet, men de foreløpige, ikke-publiserte tallene tyder på at fraværet har sunket i de kommunene som først ble en del av programmet. Jeg tror det kommer av at kommuner som virkelig klarer å følge programmet, gir arbeidstakerne langt større mulighet til å påvirke og utvikle sin egen arbeidsplass og arbeidshverdag.