Hva annet kan man kalle det når debatten om Frps utallige milliardforslag slutter å handle om milliardene som ruller, men om at noen har regnet ut hva alle forslagene koster? Angrep er det beste forsvar, heter det, og Frp gir blanke i å forsvare egen politikk, men går heller til angrep på at noen i det hele tatt har regna ut hva regninga er. Det er et fascinerende skue.

Bakgrunnen er at Arbeiderpartiet har samla opp en oversikt over alle skattekuttene Frp har foreslått. Så har man bedt Finansdepartementet om å regne ut hva det koster. Summen? Ca. 100 milliarder kroner! Du kan lese hele lista på Torgeir Micalsens blogg.

Hva gjør Frp? Går i harnisk over at man bruker finansdepartementet til å regne! Det er visstnok et “partipolitisk spill”! Sannheten er jo at det er den helt vanlige måten å beregne hva forslag koster. I hver budsjettdebatt sender alle partiene en lang liste med spørsmål til regnemesterne i departementet, med spørsmål om hva det koster å gjøre dette eller hint. Standard prosedyre, fordi administrasjonen faktisk er uavhengig og man vil ha noen tall å stole på.

Dette er ikke uvanlig. Vi gjør akkurat det samme i et kommunestyre. I mitt lille verv som bystyremedlem i Oslo sendte jeg for kort tid siden inn et spørsmål om hvor mye det vil koste å gi flere korps og kor tilgang til instruktører og dirigenter fra Oslo musikk- og kulturskole. Så får jeg et svar fra byrådet om at det koster ca. 25 mill å gi alle som ønsker det hjelp. Det syns vi er litt for dyrt, så vi foreslår ikke det i vårt alternative budsjett. Vi foreslår heller bruke penger på etterutdanning av lærere og flere lærlingeplasser.  Men aldri i verden om det kunne falle meg inn å tro at byrådet faktisk bevisst jukser med tallene! Jeg må forholde meg til hva ting faktisk koster å gjøre, jeg kan ikke late som at penga bare fins.

Det er akkurat det Frp gjør. Sannsynligvis vet de godt, så derfor prøver de heller å late som at regnestykket er et politisk spill. Men 100 milliarder i reduserte inntekter er ikke et politisk spill, det koster, og det må dekkes inn med reduserte utgifter. Frp vil slippe å ta det valget, og bestemmer seg heller for å prøve spinn. Vi bør ikke falle for bløffen.

Jeg skal la Frps demagogi ligge, og heller skrive litt om selve saken. Fordi omleggingen av pensjonistbeskatningen er et klassisk eksempel på hvordan man kan endre skattesystemet så man både får mindre forskjeller og gjør det mer lønnsomt å arbeide. Det er helt i tråd med hva som bør være ambisjonene for rødgrønn skattepolitikk.

Problemet i dag er nemlig skattebegrensningsregelen. Den sørger for at folk som er minstepensjonister ikke betaler skatt, og den gir redusert skatt til alle som har under 234.000 kr i pensjonsinntekt. Det er i utgangspunktet positivt, men medaljen har en bakside.  Regelen gjør nemlig at pensjonister med lav pensjon og arbeidsinntekt ved siden får veldig høy marginalskatt. Faktisk kan marginalskatten være opp til 56 prosent, selv på lave arbeidsinntekter. (Marginalskatten er den skatten man betaler på den siste krona man tjener. Den avgjør altså hvor mye det lønner seg å jobbe litt ekstra.)

Regjeringen foreslår derfor å fjerne denne skattebegrensningsregelen, og å fjerne særfradraget for alder. Dette erstattes istedenfor med et skattefradrag. Skattefradraget blir lavere jo mer man har i pensjonsinntekt, men det blir ikke lavere jo mer man har i arbeidsinntekt. Med andre ord kutter man kraftig i marginalskatten, ned til max 36 prosent for vanlige inntekter. Det blir mye mer lønnsomt for de med lave og normale pensjoner å jobbe ved siden av.

Det koster, selvfølgelig. Først og fremst er prisen en generell skattelette til pensjonister på 1,35 milliarder. I tillegg må pensjonister med høye pensjoner regne med skatteøkning. Skatten endres altså slik at det blir mindre skatt for de med lavere pensjon, og det blir mer lønnsomt å jobbe. Det er det som gjør at det til god fordelingspolitikk og god samfunnsøkonomi.

Men pensjonister skal jo ikke jobbe? Jo, noe av poenget med den nye pensjonsreformen er at det skal bli mer lønnsomt å jobbe, og å kombinere arbeid og pensjon. I dag er valget i alt for stor grad enten arbeid eller pensjon. Dette skattesystemet gir folk mer igjen for å jobbe i tillegg til pensjonen. Mange går nå av med pensjon fordi de ikke ønsker å jobbe fulltid, klarer vi å motivere disse til å jobbe i mindre stilling vil det ha stor betydning for samfunnsøkonomien. Dette forslaget gjør akkurat det. Det er arbeidslinja på sitt beste.

Du kan lese alle detaljene om saken i Prop 1 LS om skatter og avgifter, side 63-80. Følg lenken her: http://www.regjeringen.no/nb/dep/fin/pressesenter/pressemeldinger/2010/tilpasning-av-skattereglene-til-pensjons.html?id=619647

Det er dette debatten om integrering og Oslo-skolen burde handle om. Er det et problem at mange skoler i Oslo etter hvert har en veldig høy andel elever med minoritetsbakgrunn? Ja, men ikke fordi de sliter med de faglige resultatene, men fordi de glipp av en viktig del av den sosiale kompetansen man trenger i det norske samfunnet. Det stiller barna som går på disse med et handikap, og det er grunnen til at etnisk norske velger å flytte barna sine til en annen skole.

Dagsavisen fortsetter sin serie om den delte skolen. I dag har de en ganske stor sak med byrådsleder Stian Berger Røsland og meg selv, med to ganske forskjellige meninger om Oslo-skolen (s. 12, ikke på nett). Stian fortsetter på linje som Høyre har ligget på i hele diskusjonen, de nekter å akseptere at dette er en utfordring. Det syns jeg er ganske arrogant overfor mange på Østkanten som lever i denne hverdagen. Man skal ikke gå på mange husbesøk i Groruddalen før man får høre om foreldre som vurderer å flytte barna. Og nei, det er ikke noe som er forbeholdt etnisk norske, folk med minoritetsbakgrunn er like opptatt av dette. De aller fleste ønsker at barna sine skal vokse opp i miljøer der det er mange med etnisk norsk bakgrunn. Jeg syns byrådet er passivt, og jeg tror det har noe å gjøre med hva slags miljø de lever i til daglig. Det er en grunn til at Groruddølen Jan Bøhler er opptatt av dette, mens Høyre-byrådene ikke er det.

Jeg har ikke noe behov for å benekte de gode resultatene i Oslo-skolen. Byrådet har gjort mye rett. Aftenpostens sak lørdag er nok et eksempel som viser at man lykkes bra med de faglige resultatene. For ordens skyld bør det nevnes at ingen steder er forskjellen mellom elever som er etterkommere og etnisk norske så stor som i Oslo (ifølge SSB). Likevel, de faglige resultatene er ganske gode. Men skolen lærer deg noe mer enn regnestykker og engelsk. Det syns jeg Høyre burde ta innover seg i denne debatten. Til beste for de barna som faktisk skal være en del av det norske samfunnet. ]]> http://andreashalse.no/2010/09/11/den-delte-skolen/feed/ 1 http://andreashalse.no/2010/05/20/fornebu-en-politikerstyrt-tragedie/ http://andreashalse.no/2010/05/20/fornebu-en-politikerstyrt-tragedie/#comments Thu, 20 May 2010 14:28:53 +0000 Andreas Halse http://andreashalse.no/?p=597 Continue reading →]]>  Valgene Bærum har gjort på Fornebu går ut over alle innbyggerne i Oslo-området. Det er på tide at bærumspolitikerne blir med på å ta et felles ansvar for miljø og bokvalitet for oss som bor innerst i Oslofjorden.

Historien om Fornebu et tragisk eksempel på hvordan man ikke skal drive byplanlegging. Det har gått tolv år siden det siste flyet lettet, likevel ligger en av landets mest attraktive tomter tilnærmet øde. Boligene som skulle bygges har ikke kommet, og kollektivløsningen er foreløpig i det blå.

Fornebu ligger ypperlig til. Et flott område rett ved sjøen, og mindre enn ti kilometer fra Oslo sentrum. Det kan bli et fantastisk boligområde for folk, med rask tilgang til de store arbeidsmarkedene i Oslo og på Lysaker. Potensialet er stort for et moderne utbyggingsprosjekt som tar vare på hensynet både til mennesker og miljø.

Vi har eksempler på hva som faktisk er mulig. T-baneringen har blitt en stor suksess fordi man har tenkt langsiktig. Samtidig med at banen har blitt bygd, har man bygd ut bolig- og næringsarealer ved stasjonene. Det har gjort t-banen lønnsom, fordi det er så mange flere passasjerer som betaler. T-banen gjør områdene mer attraktive, som igjen gjør t-banen bedre. Det er et konstruktivt samspill.

På Fornebu har Bærum bestemt seg for å gjøre det motsatte. Problemene på Fornebu kommer i stor grad av at man ikke får lov til å bygge nok der ute. Boligene blir dyrere fordi byggeprosjektene blir mindre lønnsomme. Infrastruktur som skole, barnehager og grendehus blir dyrere fordi det er færre innbyggere som kan være med å dele regningen. Det største problemet er at kollektivtrafikk ut dit blir dyrt fordi det blir så få kunder når det bor færre mennesker der. Fornebu burde vært planlagt med minst dobbelt så mange boliger som det bærumspolitikerne legger opp til.

Høyre og Frp i Bærum må ta mye av ansvaret for den triste situasjonen Fornebu nå er i. Det er deres motvilje mot å tillate en fornuftig bruk av arealene på Fornebu som har skapt problemene. Da planleggingen av den nye Fornebyen startet midt på 90-tallet, var Bærum Høyres opprinnelige ambisjon at det bare skulle være eneboliger med ett måls hage der ute.

Samtidig krevde Oslo kommune og en rekke andre aktører at det skulle bygges minst 10000 boliger der ute. Grunnen var åpenbar, man ønsket at dette sentrumsnære området skulle utvikles en miljømessig god måte. Bærum kommune ble til slutt presset til å gå inn for 5000 boliger, senere skar miljøverndepartementet igjennom og sa at det skulle være minst 6000.

Forskjellen på fem og ti tusen boliger høres kanskje stor ut. Sannheten er at byggesonen på Fornebu er et enormt område, på ca. 1,5 millioner kvadratmeter. Til sammenligning er Sørenga-utstikkeren, den kaia i Bjørvika hvor det skal bygges fem tusen boliger, på under en femtendedel av Fornebus størrelse. Det er plass til å bygge langt tettere på Fornebu uten at det går utover bokvalitet eller lokalmiljø. Tvert imot vil det gjort det mulig for Fornebus innbyggere og arbeidstakere å få en skikkelig god bybane ut dit.

Det er på tide at Bærums politikere tar seg sammen, og innser at de er med og deler ansvaret for hele Oslo-området. Fornebu er ikke det eneste eksemplet. Vi har sett det flere ganger, nå sist da høyresiden i Bærum kommune for kort tid siden sa nei til å bygge tettere langs Kolsåsbanen. Istedenfor å sørge for at vi får bedre utnyttelse av t-banelinjen til Kolsås, ja kanskje til og med hyppigere avganger, bestemmer flertallet i Bærum seg for at dette vil de ikke ha noe av. Det rareste med det er at de bruker utbyggingen av Fornebu som et argument for at de ikke vil bygge tett ved t-banestasjonene på Kolsåsbanen. Fornebu, som burde vært Bærums dårlige miljøsamvittighet, brukes altså som bevis på det motsatte.

Bærums innbyggere blir lidende, men det er de ikke alene om. Oslo-folk er også med på å betale en solid andel av prisen når pendlerne tyr til bilen fordi kollektivtrafikken ikke er god nok. Det er i den tettpakkede Oslo-gryta forurensingen fra bilene merkes sterkest. Det hadde vært fristende å si at da får Bærum ha det så godt, og klare seg uten kollektivtrafikk, men for Oslo-politikere som er opptatt av byens ve og vel er det selvfølgelig helt umulig.

Bærumspolitikerne ignorerer medansvaret de har for miljøet i Osloområdet. Ved å legge opp til utbygging basert på privatbilisme ødelegges utviklingsmulighetene for kollektivtrafikken, resultatet er dårligere luftkvalitet og høyere klimautslipp. Det bør være grenser for hvor mye og hvor lenge én kommune skal kunne trenere miljøsatsingen i en hel region.

Akkurat nå oppfører Bærum seg som en gratispassasjer. Kommunepolitikerne forventer at Oslo og Akershus fylke sammen skal betale for kollektivtrafikken de ønsker seg, men de samme politikerne vil ikke legge til rette for at den kollektivtrafikken faktisk lønner seg. Det er ansvarsfraskrivelse. Det er på tide at bærumspolitikerne innser at de må være med å dele ansvaret.

Kronikk på trykk i Aften torsdag 20.05

Tegningen er laget av Vidar Eriksen, for LO-Aktuelt.

Høyre brukte landsmøtet til et vedtak om å fjerne fedrekvoten i foreldrepermisjonen. Det er en dårlig ide.

Før fedrekvoten ble innført var det bare tre prosent av norske menn som tok ut pappaperm. Nå gjør nesten alle det. Grunnen er åpenbart at de har fått en lovfesta rett. Menn tar nå en klart større del av permisjonstida enn de gjorde før.

Danmark  har allerede vært forsøkslaboratorium for den reformen Høyre nå vil gjennomføre. De fjerna fedrekvoten i 2002. Konsekvensen er tydelig. Mens norske menn har fått stadig større mulighet til å ta vare på barna sine, står tida stille i Danmark. Bare 25% av alle danske menn tar ut foreldrepermisjon. Danske menn ligger på bunn i Norden. 

Problemet er at danske menn møter på arbeidsgivere som er lite lystne på at de skal ut i perm. Det er en kultur for at det ikke er greit å gå i perm, og da gjør man heller ikke det. Danskene skulle få mulighet til å velge fritt, de mista i virkeligheten muligheten til å velge. 

Av og til gjør man kollektive valg for at folk skal ha større frihet til å velge. Her bommer høyresida gang etter gang, fordi de ikke forstår at frihet er noe mer enn formelle rettigheter, man må også ha reelle rettigheter. Derfor kan avtroppende leder i Høyres kvinnebevegelse Linda Cathrine Hofstad Helleland komme med utsagn som ”men hvem vil jobbe for slike arbeidsgivere?”. Hun forholder seg ikke til den virkelige verden hvor arbeidstakere flest ikke har mulighet til å bare velge og vrake blant arbeidsgivere. Hvis arbeidsgiveren ser med ublide øyne på at man tar pappaperm så forholder man seg til det. Det er akkurat det danske menn har gjort. Den reelle konsekvensen av Høyres forsøk på valgfrihet er at for menn blir friheten til å velge mindre enn den er i dag.

Opposing view: Høyre-rådgiver Torbjørn Sølsnæs.