For å ta det viktigste først. Norge og de nordiske landene har klart høyere sysselsetting enn andre land. Det er mange flere som jobber her i landet enn det er i land sørover i Europa. Dette er et faktum som har vært gyldig i mange tiår, og som ikke har endret seg med finanskrisen.

Sjekk denne tabellen:

Kilden er Eurostat, EUs svar på Statistisk Sentralbyrå. Tallene viser andel av befolkningen som er i jobb.

Det er altså en myte at nordmenn er late og arbeidssky. Statistikken viser klart og tydelig at det er flere folk i arbeid i Norge (og Norden) enn det er i andre land. Kristin Clemet og økonomiprofessor Ola Grytten tar grunnleggende feil i deres framstilling av hvor mye nordmenn jobber.

Det er mye å si om dette. Clemet trekker fram en anekdote om de arbeidsomme polakkene som har jobbet for henne (sic). De var sikkert arbeidsomme, men statistikken viser det er færre som jobber i de øst-europeiske landene enn det er i resten av Europa.

Konklusjonen er selvfølgelig ikke at folk er latere i Øst-Europa. Jeg tror kanskje til og med at arbeidsmoralen er høyere, min erfaring fra fattige land er at folk jobber utrolig hardt, rett og slett fordi det er nødvendig for å overleve.

Den nordiske modellen er en suksess. Det er den viktigste konklusjonen. Statistikken er en av de mange bevisene på at den nordiske modellen med sterke fagforeninger, sentrale tariffavtaler, en sterk velferdsstat og et relativt høyt skattenivå er vellykket. Den sørger for at mange får jobb, og vanlige arbeidstakere får anstendige lønninger det går an å leve av.

Kristin Clemet trekker fram det store antallet uføre i Norge. Ola Grytten påstår det er mye skjult ledighet i uføretallene. De har bare et stort problem; statistikken viser at nordmenn er i jobb, ja det er flere i jobb i dette landet i noe annet land (sysselsettingen på Island har dalt mye siden 2008).

Clemets løsning i går var at de som tjener lavest må gå ned i lønn, og betale mindre i skatt. Større klasseforskjeller og lav uføretrygd skal tvinge de late til å jobbe mer. Det er å gå bort fra den nordiske modellen. Nok en gang, statistikken viser at dette er en dårlig løsning. Clemet kan ikke vise et land hvor større klasseforskjeller, og lavere lønninger til de som tjener minst fører til at flere kommer i arbeid. Det er en klassisk teori fra høyresida, fakta motbeviser den teorien hver dag.

Det er symptomatisk at Clemet ikke sier noe om hvor mye en butikkansatt, en pleieassistent eller barnehageassistent skal gå ned i lønn. Selvfølgelig gjør hun ikke det, fordi det urettferdige i det kommer så tydelig fram når man begynner å snakke konkrete tall. Det er vanlig at høyresida retorisk prøver å framstille det som at man skal inkludere flere i arbeidslivet, sannheten er at skatteletter til de rikeste og lavere lønninger til fattigste fører til større forskjeller, ikke flere arbeidsplasser.

I hele debatten om uføretrygd er det viktigste dette: uføretrygd er ikke noe man bare velger. Det er noe man får fordi man ikke kan jobbe mer, ikke fordi man ikke har lyst til å jobbe. Da er det en selvfølge at uføretrygden bør være på et anstendig nivå som gjør at man kan leve et anstendig liv. Å gå på uføretrygd kan ikke være en dom til fattigdom.