Jeg er ikke så sikker på om Odd Eriksen virkelig mener det. Eller mener han virkelig at det var galt av folk som Arve Johnsen, Finn Lied og Bjartmar Gjerde å bry seg om hvordan oljepolitikken skulle være på 70-tallet? Basert i Oslo-området alle som en, likevel tror jeg ikke Odd Eriksen hadde noen problemer med at de var blant de aller viktigste i å utforme oljepolitikken i dens barndom. Forvaltningen av oljeressursene er helt åpenbart nasjonale spørsmål, selvfølgelig skal Oslo AP også være med på å bestemme hvordan de skal brukes. Det aner meg at Odd ikke hadde vært like provosert hvis Oslo AP bare hadde sagt; kjør på!

Uansett, jeg har ikke tenkt å ta han på ordet. På Politisk Kvarter mandag morgen kom Hugo Bjørnstad, AP-ordføreren i Lofot-kommunen Vågan, med en invitasjon til Oslo AP om å komme opp til Lofoten og Vesterålen for å lære. Det slår jeg gjerne til på. Det er sjeldent et problem her i landet at vi kan for mye og bryr oss for mye om det som skjer rundt omkring i landet. Jeg har ringt Hugo i dag (hyggelig fyr), og sagt at jeg kommer. Han skal få legge opp et program helt som han vil på opptil tre dager. Jeg regner med at det da blir tid til å lære masse om Lofoten og Vesterålen. Eneste kravet jeg stiller er at det også blir tid til å treffe noen av de mange oljemotstanderne der oppe.

Hugo har sagt han skal ordne noe, så mangler det bare å avtale et tidspunkt. Jeg gleder meg.

Ideen bak kvotene er god nok. Det er lettere for noen å kutte enn andre, og setter man prisen høyt nok, det vil si ha få nok kvoter, vil man fremme den mest økonomiske løsninga på klimaproblemet, rett og slett fordi de som har lett for å kutte kan selge kvotene sine til de som ikke har det.

Problemet er bare at det er vanskelig å sette prisen høyt nok. I alle de kvoteforslagene som har dukka opp til nå har det vært for mange kvoter til at man er i nærheten av å nå de utslippskuttene som det er enighet om man trenger. Det gjelder i Kyoto, i EUs interne system og i alle alternativer som ble seriøst diskutert i København.

Grunnen er ikke så vanskelig å forstå. Et kvotesystem som virkelig la opp til 60-80% av kutt i klimagassutslippene, ville ha så dramatiske konsekvenser at det er helt umulig for politikere i demokratier å gå inn for det. Rettere sagt, de blir kasta hvis de gjør det. Teknologien er i dag ikke god nok til at Norge eller noen andre land raskt kan kutte utslippene uten at samfunnet stopper opp. Konsekvensen er at det blir for mange kvoter til at det gjør jobben.

No reason to despair. Men det det viser er at det er teknologien som kommer til å gjøre et velfungerende kvotesystem mulig, ikke omvendt. Et kvotesystem er et viktig pressmiddel for å utvikle teknologien, men det er altså ikke nok. Kvotetilhengerne har rett når de sier at det er riktig å plukke den lavthengende frukten først, de glemmer at man samtidig må utvikle teknologien for å plukke den høythengende frukten. Det bidrar ikke kvotehandel til.

Det er dette som er grunnen til at kritikken mot de grønne sertifikatene er feil. Kritikerne regner på kvoteprisen, og sier at vi kan kutte utslippene billigere på annet vis. I en kortsiktig analyse har de rett, men de har ingen løsninger når de enkleste kuttene er gjort. Man hopper glatt over at det er allmenn vitenskapelig enighet om at kuttene må være langt sterkere enn det kvotehandelen legger opp til. Grønne sertifikater er et godt virkemiddel for de skaper stabile rammevilkår for bedrifter som vil satse på nye fornybare energikilder over tid. Vi vet ikke nøyaktig hvilke løsninger vi kommer til å bruke om 10-20 år, en sertifikatene gjør det enklere å utvikle dem. Det er bra.

Kraftverket drives av et gammelt kjent prinsipp, nemlig at det er forskjell på det osmotiske trykket i ferskvann og saltvann. Når det det forskjell i trykket mellom to væsker i kontakt med hverandre, vil det skje en utjevning av trykket. Væske vil strømme fra den ene siden til trykket er likt. Det naturfenomenet kan man bruke til å få vannet til å strømme gjennom en turbin, og dermed produsere strøm. (prinsippet forklares godt her)

Pilotanlegget som nå har starta er ikke akkurat verdens største kraftverk. Det er dimensjonert til å produsere 10 kW. Til sammenligning er store vindmøller på 3-4 mW, eller 300-400 ganger så produktive. De aller største er på 5 mW.

Likevel, vindmøllene gir et godt blikk på hva dette dreier seg om. For da danskene starta vindmølleeventyret for ca. 35 år siden, var det ikke mange kw som ble produsert av de første vindmøllene. Etter hvert har prosessen blitt mer og mer industrialisert, og vindmøllene blitt kraftigere og mer effektive.

Det er Statkraft som står bak saltkraftverket, og de anslår potensialet for saltkraftverk til rundt 1600 tWh årlig. Det er halvparten av EUs energiproduksjon. Nå håper de å være i kommersiell drift i 2015.

Det er glimrende om de får det til. Som ved alle utviklingsprosjekter er det ikke sikkert at det blir en suksess. Men det er definitivt verdt å prøve.

Prosjekter som saltkraftverket trenger stabile og forutsigbare rammevilkår for å bli realisert. En ting er direkte utviklingsstøtte gjennom Enova, noe annet er klare markedsincentiver. Det er nettopp prosjekter som dette som nyter godt av grønne sertifikater. De er et eksempel på hvordan man kan bruke styring, eller kanskje rettere sagt veiledning, av markedet til å fremme teknologiutvikling.

Lærdommen fra saltkraftverket er likevel noe mer enn det. Det holder ikke med støtteordninger hvis man ikke har entreprenører med kunnskap og kapital til å faktisk realisere ambisjonene. Økonomer har en lei tendens til å undervurdere hvor mye enkeltpersoner eller selskaper med driv betyr for å få ting til å bli virkelighet.

Statkraft er et slikt selskap. De er Norges største selskap innen fornybar energi, og sitter på enorm kompetanse. De burde få mulighet til å bruke den kompetansen til å å utvikle de nye fornybare energikildene.

Dessverre har det vært en lang tradisjon for at staten har krevd godt over 90 prosent utbytte fra Statkraft. Det har gjort umulig for selskapet å være en langsiktig investor, ja knapt investere i de vannkraftverkene de allerede eier. Dette er en kortsiktig politikk som undergraver Statkrafts mulighet til å være et industrielt lokomotiv for fornybar energi Europa.

Det er hakket bedre i statsbudsjettet for 2010, med et utbyttekrav på 85 prosent. Likevel, her er det mye å gå på. Fast utbytte på 70 prosent ville styrket egenkapitalen til Statkraft kraftig, og  ført til mye ren energi over hele Europa. Kanskje miljøvernerne bør gå i fakkeltog med slagordet: La Statkraft leve.

Månelandingen er ikke i boks. Nå kommer kritikken. Det er dyrt, det er usikkert, det er vanskelig. Men fins det noe alternativ?

Hege Ulsteins argumenterer mot hele ideen i Dagsavisen lørdag. Jorden kaller Jens, skriver hun, og ropet fra jorda er visstnok at vi må glemme ideen om karbonfangst. Her er et forsøk på svare henne punkt for punkt.

1. Det er ikke plass. Co2 tar mer plass enn olje og gass, så man får ikke plass til alt.

   Hva så? Å få deponert noe er da likevel mye bedre enn å slippe alt ut i atmosfæren.

2. Det er som å pisse i buksa for å holde seg varm, vi må uansett legge om til fornybar energi.

   Ja, men utslippene skjer nå, og kommer til å skje i mange tiår selv om vi får en rask omlegging til fornybar energi. Vi må begrense utslippene nå.

3. Det er farlig, det er usikkert om det funker, og utslippene kan komme i 3020.

   Ja, det kan bli utslipp fra deponiene. Men klimagassene slippes ut nå, deponering er en måte å begrense konsekvensene. Utslipp som siver ut gjennom det neste tusenåret er bedre enn store utslipp nå, fordi det er lettere for klima å håndtere. Og når menneskeheten er klar over problemet, så er sannsynligheten stor for at vi vil finne en måte å håndtere det på før 3020. Teknologien utvikler seg, i denne sammenheng er alt som kjøper oss tid positivt.

4. Det er ikke effektivt, fordi energibruken ved deponering er så høy.

   Godt poeng, men deponering bidrar likevel til å redusere utslippene nå.

5. Det er uetisk, fordi vi dytter problemene over på kommende generasjoner.

   Vel, vi dytter langt større problemer over på kommende generasjoner ved å ikke redusere utslippene. Og utslippene skjer, og kommer til å skje i lang tid framover. Det er langt bedre å stille kommende generasjoner overfor problemet: «hva skal vi gjøre med co2-deponiene» enn problemet: «hvordan skal vi forholde oss til de irreversible klimaendringene»

6. Det er dumt, fordi det gjør co2 til en vare.

   Nei, det er smart fordi det gjør co2 til en vare. Det masseproduseres co2 verden over i dag, som bare slippes rett ut fordi man ikke har noen økonomisk interesse av å rense. Hvis man kan tjene penger på deponere, vil det øke sjansene for at vi får redusert utslippene. Det er bra.

7. Vi trenger pengene til andre ting.

   Ja, det er et godt poeng. Kan vi få større reduksjon i utslipp ved å bruke pengene på andre måter, så bør vi gjøre det. Det er heller ikke åpenbart at det er Norge som må drive med karbonfangst. Men det er verdt å huske på at vi er i karbonfangstens barndom. Vi gjør investeringer nå for noe som kan bli et betydningsfullt tiltak i tiår framover. Litt is i magen kan være lurt å ha.

Jeg er helt enig med Hege Ulstein i at vi trenger en kraftig satsning på fornybar energi. Det er et paradoks at vi har brukt mer på karbonfangst enn på fornybar energi de siste fire årene.

Likevel, poenget er at selv med en ekstrem utbygging av fornybar energi vil verden fortsette å bruke fossile brensler i mange tiår.  Med all sannsynlighet vil vi se en dramatisk vekst de neste tiårene. Bare i Norge bruker transportsektoren 60 twh med fossilt brensel som må erstattes hvis vi skal kjøre utslippsfritt. Vi har ikke gode nok alternative energikilder, da må vi forholde oss til de utslippene som faktisk kommer. Karbonfangst er det beste alternativet vi har til nå.

Ifølge FN’s klimapanel kommer 40 prosent av verdens utslipp fra 4000 kilder. Hvis vi klarer å fange utslippene fra disse kildene har vi oppnådd mye i klimaarbeidet. Det er nesten så vi burde oppmuntre utbygging av store utslippskilder. Store kilder er lettere å rense enn små, derfor er for eksempel el-biler som får strøm fra kullkraftverk med co2-deponering bedre enn biler som går vanlig drivstoff. Sjekk Zeros sider om karbonfangst for masse god info.

Grunnleggende handler dette om hva man tror er realistisk i miljøarbeidet. Tror man at man kan få en rask utbygging av ren, fornybar energi som gjør at man kan kutte bruken av fossile brensler så det monner fort, så er karbonfangst meningsløst. Tror man at det kommer til å ta tid, så er karbonfangst et godt virkemiddel for å redusere utslippene nå. Og jorden kaller oss alle, det trengs.

For de uinnvidde; grønne sertifikater er en ordning hvor de som produserer ny fornybar energi får et grønt sertifikat for energien de produserer. Så plikter alle energikjøpere (altså de som står mellom produsenten og oss som kunder) å kjøpe et visst antall grønne sertifikater. Det gjør at man får en direkte, markedsbasert støtte til ny fornybar energi. (Wikipedia)

Det geniale med grønne sertifikater er at vi får utløst de prosjektene som er mest lønnsomme først, uten at vi trenger å ta byråkratiske vurderinger for å finne ut av hvilke prosjekter vi skal støtte.

I Teknisk Ukeblad er det en interessant artikkel om dette virkelig vil føre til flere vindkraftprosjekter. Konsernsjefen i Lyse frykter støttenivået likevel blir for lavt.

Jeg tror det er et kortvarig problem. Energiprisene har dalt kraftig i takt med finanskrisen, de vil ta seg opp etter hvert som økonomiene nå kommer seg på fote. Den stadige utbyggingen av kabler til andre land vil føre til at prisene våre nærmer seg de man ser på kontinentet. Dansker og nederlender betaler langt mer for strømmen enn oss. Og så er sertifikatprisen nå på 24,2 øre per/kWh. Det skal ikke så mye mer til å for at en rekke prosjekter blir lønnsomme. (Her kan du lese om hva produsentene får med den nye ordninga)

I tillegg tror jeg praten om kraftoverskudd i Norge ikke tar inn over seg energiomleggingen som vil og må skje. I dag har vi overskudd på strøm, det overskuddet vil fort ryke når den transporten som i dag går på fossilt brennstoff begynner å gå på strøm. Det skal ikke veldig mange el-biler til før det gjør utslag på forbruket. Vi kommer selvfølgelig også til å merke det på strømprisen.

Dessuten, det er ikke åpenbart at det er vindmøller vi må satse på i Norge. Med vår langstrakte kyststripe har vi åpenbart et stort potensiale for vindkraft, men det kan være at potensialet er større for småskala vannkraft og bioenergi. Vindkraften vil komme, hvis den er lønnsom og når behovet er der.Vi har mye skog og bekker her i landet også. Bioenergi kan bidra til å skape like mange arbeidsplasser som vindkraften. Likevel, det er viktig at vi fortsetter å ha direkte støtteordninger til utviklingsprosjekter, havvindmøllene kan en dag bli lønnsomme, det kommer raskere hvis vi fortsetter å støtte den type prosjekter nå.

Det fins ingen løsninger som gjør at ny, ren energi dukker opp lett som bare det, men dette er definitivt en gledens dag for alle som er opptatt av energi, miljø og arbeidsplasser.

(VG)