Vel, de hopper over at IA-avtalen har flere deler. Mange har fått med seg målet om 20 prosent reduksjon i sykefraværet, like viktig er målet om flere skal stå lenger i arbeid. Og der skårer IA-avtalen bra. Veldig bra, faktisk.

I gjennomsnitt jobber en nordmann seks måneder lenger nå enn det han gjorde da IA-avtalen ble innført i 2009. Det er faktisk akkurat på en prikk det målet man satte seg da IA-avtalen ble reforhandlet i 2005. Econ Pöyry har beregnet den årlige samfunnsøkonomiske gevinsten til å være mellom 9 og 11 milliarder kroner. Vi snakker ikke småpenger.

Bak det tallet skjuler det seg flere gode utviklingstrekk. For eksempel i den korte perioden fra 2007 til 2009 har andelen 60 år gamle damer som jobber gått fra 65% til ca. 75%. Det er en ganske dramatisk forbedring. Og en gjennomsnitts 50-åring kan nå forvente å pensjonere seg når han/hun blir 64 år. Nordmenn flest, med andre ord, pensjonerer seg ikke spesielt tidlig.

Tallene finner man i SINTEFs sin evaluering av IA-avtalen fra i fjor sommer. Så et lite varsko, det er ikke helt enkelt å skille hva som er generelle samfunnstrender fra hva som er konkrete resultater fra IA-avtalen. Forskerne har tatt tak i det, og sett på hvordan utviklingen har vært i IA-bedriftene sammenlignet med de som står utenfor avtalen. Konklusjonen er at IA-bedriftene har lykkes bedre enn de andre. Forskerne ser for seg at på dette ene området er gevinsten av IA-avtalen på ca. 1 mrd i året.

Min kollega Øystein Nilsen har skrevet mer og bra om dette i Dagsavisen.

Kristian Gundersen starta ballet, med en interessant beskrivelse av tilstanden i norsk forskning. Her følger en blanding av mitt åpningsinnlegg og ting jeg har tenkt på etter debatten:

I 1903 skulle en driftig ung forsker ved Kristian Birkeland presentere sitt nyeste forskningsresultat for en fullsatt aula nede i den gamle universitetsbygningen. Mannen skulle vise fram sin elektriske kanon, framfor en hel rekke prominenser og folk fra våpenindustrien. Historebøkene beskriver det på denne måten:

Professor Birkeland holdt en kort tale, der han blant annet sa til gjestene at de kunne sitte helt rolig: “Når jeg slår på strømmen, vil de verken se eller høre noe, uten smellet fra prosjektilet som slår inn i plankeveggen”. “Så slo jeg bryteren i. Det ble i ett glimt et øredøvende og fresende spetakkel. Flammene sto langt ut av munningen,” berettet han etterpå om det som var en kortslutning på 10.000 ampere. “Dette var det mest dramatiske øyeblikk i mitt liv – med dette ene skudd skjøt jeg mine aksjer fra 300 og ned i null. Men prosjektilet satt i blinken!”

Prosjektet var altså en fiasko. Hvertfall ifølge alle som satt i salen. Med et unntak, Kristian Birkeland selv. Han så nemlig den elektriske lysbuen som spredte seg i kanonen smalt, og skjønte at her hadde han oppdaga noe helt nytt som kunne brukes.

En uke senere traff han Sam Eyde. I løpet av de to neste årene utvikla de Birkeland/Eyde-prosessen, den første fungerende industrielle metoden for å binde nitrogen fra lufta og lage kunstgjødsel. På grunn av en manns innsikt ble fiaskokanonen som ble lagd for å ta liv, grunnlaget for en av de mest livgivende oppfinnelsene i historien. Og selskapet de starta kjenner vi alle, Norsk Hydro var kanskje vårt viktigste industrilokomitiv i hele det forrige århundre.

Et annet eksempel, som kanskje er mer nærliggende for medisinerne her, er Alexander Fleming. Mannen som kom på jobb en morran, og fant ut at han hadde glemt å sette den ene petriskålen tilbake på plass. Nå var prøven kontaminert av en sopp.

De aller, aller fleste ville bare kasta skålen, og begynt på nytt. Fleming så at dette var noe interessant, og satte seg ned for å studere. Resultatet kjenner dere alle, penicillinets betydning for medisinfaget kan vel knapt overvurderes.

Jeg forteller disse historiene fordi de viser hvor tilfeldig teknologisk utvikling og forskningsframskritt er. Man kan ikke bestille framgang. Men de viser også noe mer.

For det første viser de verdien av grunnforskning. Når framskrittet ikke kan bestilles, er all ny kunnskap interessant, og all ny kunnskap kan og vil en eller annen gang bli brukt til å skape utvikling. Grunnforskning øker mulighetene for det tilfeldighetenes spill som utviklingen er.

Samtidig viser historiene betydningene av kompetanse. Det var tilfeldigheter som gjorde at Birkeland og Fleming gjorde oppdagelsene sine, men det var ikke tilfeldig at akkurat de gjorde dem. Forutsetningen for å skjønne at det de så var interessant, var nettopp at de hadde stor kunnskap om temaene allerede. Den fikk de gjennom å drive forskning i mange år. Genialitet kommer ikke av seg selv.

Kristian Gundersen viste fram noen grafer over tilstanden i norsk forskning, og var kritisk i sin konklusjon. Jeg syns hans tolkning er pussig, og for negativ, og brukte litt tid i innlegget til å forklare hvorfor.

Ta for eksempel denne grafen, som Gundersen viste fram:

Siteringsindeksen sier noe om hvor ofte en artikkel blir sitert, i forhold til snittet. Så når Norge ligger på 122, så betyr det at norske artikler blir sitert 22% mer enn snittet. Det er en hel masse å si om verdien av slike analyser, men det rokker ikke ved hovedbildet.

Norge er nære toppen, både når det gjelder antallet artikler og hvor mye de blir sitert. Og langt viktigere, vi har beveget oss fra å ligge under snittet på 80-tallet, til å ligge godt over det nå. Det er altså en historie om framgang. Elendighetsbeskrivelsene av norsk forskning stemmer ikke overens med de resultatene den produserer.

Det er andre tall man kan bruke for å vise det samme. Norge er blant de landene i verden med flest forskere per tusen sysselsatte. Og med det nye forslaget til statsbudsjett kommer vi veldig nære målet om at det offentlige skal bruke 1 prosent av BNP på forskning.

Jeg skjønte både underveis i debatten og etterpå at dette ble oppfatta som at jeg syns alt var såre vel, og ikke var noe spesielt opptatt av å satse mer på forskning. Det er ikke riktig, og det får jeg ta på min kappe, men det var et forsøk på å gi et bedre bilde både av den rødgrønne regjeringens innsats og av tilstanden i norsk forskning.

Selv om jeg var enig med Kristian Gundersen i mye (timeregistrering er bare for dumt), var det en del ting jeg var uenig i. Jeg er uenig i fokuset på målet om 3% av BNP til forskning, målet tar ikke innover seg at Norge har en næringsstruktur hvor det ikke er naturlig. Jeg vil heller ha en plan for opptrapping over tid, mer forpliktende enn det tilløpet som lå i forskningsmeldinga fra i vår.

Den største uenigheten lå i synet på hva det innebærer å satse på kunnskapsintensive næringer. Kristian Gundersen var opptatt av å komme ut av det han kaller råvareparadigmet.

Her mener jeg han tar feil. For det første er det feil at det er en motsetning mellom å utvinne råvarer og høyteknologi. Olje- og gassnæringen er for eksempel noe av det mest kunnskapsintensive som fins. Næringen er faktisk så kunnskapsintensiv at det er et problem, for mange kloke ingeniørhoder som kunne vært brukt til å utvikle nye, fornybare energikilder brukes til å pumpe opp oljen. Begrepet råvareparadigmet gir et misvisende bilde av hvordan industrien faktisk opererer i Norge i dag.

Derfor blir det feil å ha en målsetning om at Norge skal bort fra råvareparadigmet. Tvert imot, vi bør bli flinkere til å utnytte de råvarene vi har. For et stort land med en liten befolkning bør det være et naturlig mål. Og med det potensialet vi har innenfor vind-, bølge- og vannkraft, er det helt naturlig at vi satser på å utnytte det. Til det trengs det mye kunnskap.

Takk til Paul Chaffey for inspirasjon.