Sosialdemokratiet har alltid vært et frihetsprosjekt. Det er venstresida som har vært drivkraften bak alle de store samfunnsendringene som har gjort folk friere, gitt dem større valgmuligheter, gjort Norge til et liberalt og tolerant samfunn.

I starten var det arbeiderklassens frigjøring som var målet. Så kom kvinnefrigjøringen, raskt etterpå fulgte kampen for homofiles rett til å være likeverdige borgere. Hele veien med venstresidas personer, partier og organisasjoner som de viktigste aktørene.

Det har alltid vært en kulturkamp, en kamp for å endre verdiene som har preget samfunnet. Og den er ikke over. Det er den samme kulturkampen som foregår når diskusjonene om moralpolitiet på Grønland dukker opp.

Den gangen vet vi ikke helt hva vi skal gjøre med det. Før var det alltid lett å definere fienden. Fienden var fabrikkeieren og presten, mannsjåvinisten og moralisten, eller nå i det siste bare Nina Karin Monsen.

Problemet er at venstresida i for stor grad har havna i en skvis mellom ulike radikale verdier vi ønsker å fremme, anti-rasismen og likestillingen. Vi har ikke klart å finne ut av hvordan vi kan være pådrivere for liberale verdier innad i minoritetsmiljøer, samtidig med at vi fremmer anti-rasismen. Løsningen har vært, i altfor stor grad, å holde kjeft.

Moralpolitiet er ikke noe som bare folk fra minoritetsmiljøene opplever. Man skal ikke gå mange husbesøk i Gamle Oslo før man får høre historiene fra jenter som er lei av å bli kalt horer på vei hjem fra byen, eller homofile som blir truet med juling fordi de holder kjæresten i hånda. Det er et sosialt problem som angår hele samfunnet.

Venstresidas manglende evne til å vise hvordan de skal håndtere utfordringene har noen pussige konsekvenser. Kampen for liberale verdier har alltid vært vår kamp, men plutselig treffer vi velgere som vil stemme Frp fordi de opplever dem som mer troverdige forsvarere av likestillinga venstresida har kjempet fram. Det er et problem vi må ta alvorlig, fordi Frp bruker likestilling og såkalte “norske verdier” til å skape fremmedfrykt og velgergevinst. Det henger ikke på greip å skulle være forkjemper for liberale verdier samtidig med at man stemmer mot homofiles rett til å gifte seg, eller skulle kjempe mot reaksjonære muslimer samtidig med at man går på stemmefiske hos like reaksjonære kristne. Frp dømmer muslimer som gruppe, og går dermed mot det som hele veien har vært grunntanken bak kampen for liberale verdier; retten til å være seg selv.

Hadia Tajik skriver godt om bygdedyret i Oslo i Aftenposten, og hvordan minoritetsmiljøene selv må ta kampen mot moralpolitiet. Jeg har hørt lignende før, både fra folk med minoritetsbakgrunn og andre. Det sies at ethvert folks frigjøring først og fremst må være deres eget verk, det er sikkert mye sant i det. Men det svarer ikke på mitt spørsmål, hvordan kan liberale representanter for majoritetskulturen delta i verdikampen?

Innvendingene er forståelige og forutsigbare. Press fra majoriteten kan føre til at et minoritetsmiljø blir mer innadvendt, og bare forsterker sin sosiale egenkontroll. Men viser empirien virkelig at det er tilfelle? Og er det virkelig et alternativ å si til en 17-år gammel jente at kampen for rettighetene dine får du føre selv, så skal vi heie akk så stille fra sidelinja?

Politikk spiller en rolle. Mye kan oppnås gjennom språkopplæring, arbeidsplasser og sosial boligpolitikk. Jo mer deltagende man blir i samfunnet, jo mer preget blir man av dets verdier. Men løsningene er ikke bare politiske, verdikampen handler om hvordan mennesker forholder seg til hverandre, forhold politikere ikke kan endre gjennom enkle vedtak.

Jeg skriver ikke dette fordi jeg har svar på hvordan vi skal gå fram. Jeg skriver det fordi finnes en himmelropende urettferdighet der ute, der ikke alle mennesker får sjansen til å være seg selv og leve sine egne liv i et ellers trygt og godt samfunn. For en sosialdemokrat er det en utålelig ansvarsfraskrivelse å si jeg ikke kan være med å føre den kampen. Derfor er jeg på jakt etter virkemidlene og mulighetene. Å bare sitte stille er ikke et alternativ.

Jeg har skrevet mye om Iran før, da protestene var som sterkest, og oppmerksomheten både i norske og internasjonale medier var stor. Da fikk jeg flere ganger spørsmålet; hvorfor er du så opptatt av Iran?

Svaret er at jeg egentlig ikke er spesielt opptatt av Iran. Jeg blir generelt fascinert av alle mennesker som reiser og kjemper for sin frihet. Men etterhvert som jeg har lest mer og mer om Iran, ser jeg at landet har potensiale til å spille en stor og viktig rolle i Midt-Østen, og for resten av verdens bilde av muslimer.

For det første, Iran er et stort land. Med sine 70 millioner innbyggere er det sammen med Egypt og Tyrkia det mest folkerike landet i regionen. Bare tenk på symbolverdien et demokratisk Iran som lykkes med sin økonomiske politikk vil ha for hele Midt-Østen. Sammen med et demokratisk Tyrkia, og et potensielt stabilt demokrati i Irak, vil det bety at over halvparten av Midt-Østens innbyggere lever i demokratier. Det ville være et enormt framskritt.

For det andre, det fundamentalistiske Iran sponser terror og fundamentalistiske bevegelser Organisasjoner som Hamas og Hizbollah vil ha langt vanskeligere for å gjennomføre voldelige aksjoner, og kjempe for sine islamitiske mål uten støtten fra Iran. Et demokratisk styre i Iran er selvfølgelig ingen garanti for at disse bevegelsene ikke får støtte, men det vil være langt mindre sannsynlig.

Hvis det skjer, kan ikke lenger Israel bruke trusselen fra Iran og de fundamentalistiske organisasjonene som en unnskyldning for å den grusomme okkupasjonen av Palestina. Det vil slå enda flere sprekker i det allerede hule argumentet om at de må gjøre det for sin egen sikkerhet. Iran har ikke skylda for dagens okkupasjon av Palestina, men trusselen fra Iran, atomvåpnene og organisasjonene landet støtter, brukes hele tiden som argument for å opprettholde okkupasjonen. Det er bra om det argumentet forsvinner.

Det tredje og viktigste mener jeg likevel det det kan ha å si for verdens bilde av muslimer, og muslimers forståelse av seg selv. Indonesia, verdens største muslimske land, har nettopp gjennomført et demokratisk presidentvalg, etter alle vanlige standarder. Likevel er det ingen tvil om at det internasjonale bildet av muslimer og islam er mer dominert av fundamentalister enn av demokrati. Tenk hvor positivt det hadde vært om iranerne selv feide det bildet av banen. Istedenfor å la fundamentalistene definere hva Iran og islam skal være, så lar man vanlige folk gjøre det.

Obama prøver å gjøre akkurat det. I mesterverket av en tale han holdt i Kairo på forsommeren, viser han klart at han ikke vil akseptere de religiøse gærningenes rett til å bestemme hva islam, eller hvilken som helst annen religion for den saks skyld, skal være. Han plukker fram de positive forbildene, og lar dem vise vei, istedenfor hele veien lete etter det negative. Da er han med på å gi folk mulighetene til å definere seg ut fra det positive bildet av religion, ikke det hatefulle fundamentalistene hele veien prøver å bygge opp. Det virker som iranerne er enige, det er nok ikke tilfeldig at det gamle “død over USA” nå er bytta ut med “død over Russland”.

Akkurat nå foregår det noen farseaktige rettsaker i Teheran, i en stil selv Stalin hadde vært stolt av. Ahmadinejad blir nå formelt godkjent som president. Den sannsynlige vinneren av valget, Moussavi, har protestert og sagt hele prosessen ikke er en rettstat verdig. Det er åpenbart, men det er viktig at han stiller seg stadig klarere i opposisjon til det nåværende regimet. Kampen i Iran får kanskje ikke like mye oppmerksomhet nå, men det er langt fra over.

Saudi Arabia

Heter en bok jeg nettopp har lest. Danske Meghan Jakobsen skriver interessant og morsomt om hvordan det var å bo to år i Saudi-Arabia.

Det er en spesiell historie. Hun beskriver galskapen i systemet, alle de små og store absurditetene som dukker opp i et land preget av religiøs fundamentalisme, fordommer og hykleri. Saudi-Arabia er ikke akkurat et yndigt land.

Kvinner som nektes å kjøre bil, et religiøst politi som løper rundt og passer på at man er riktig tildekket, bestialske avstrafninger av kriminelle. Masse krefter blir brukt på å holde seg innafor den ekstreme wahabi-tolkningen av islam som dominerer Saudi-Arabia. Samtidig er det så åpenbart hyklersk, hun skriver om menn som står hardnakket på at det er uislamsk å så mye som la kona hilse på fremmede menn, mens de sitter og tyller i seg skotsk whisky. Og det er noen fantastisk trist-vittige historier, hun forteller om en nyansatt lege som forviller seg inn feil venteværelse. Kvinnene som sitter og venter på gynekologen drar alle oppe genseren når han kommer inn. I iveren etter å dekke til ansiktet kommmer puppene fram.

Jeg har et litt spesielt forhold til Saudi-Arabia. Som ni-åring bodde jeg et år i Yanbu, en kystby og oljeport ved Rødehavet. Det vil si, jeg bodde ikke i den gamle arabiske byen Yanbu, vi bodde i en egen by 20 km unna, bygd for utlendinger. Hundretusenvis av utlendinger bor i Saudi-Arabia, de rike fra vesten stort sett i egne compounds isolert fra det arabiske samfunnet, mens de fattige arbeiderne fra Filipinene, Pakistan og Palestina som er lurt ditt på slavekontrakter uten rettigheter bor i brakkelandsbyer.

Jeg kan ikke si så mye om hvordan Saudi-Arabia er. For meg var det som å bo i amerikansk ørkenby, med amerikansk skole og amerikanske fritidsaktiviteter. Halvparten av de som bodde der var amerikanere, resten kom fra hele verden. Noen få fundamentalistiske særegenheter slo igjennom, det var for eksempel ikke lov å ta bilder på offentlige steder, men ellers merka jeg ikke så mye til det.

Faren min gjorde derimot det i jobben som lege. Jeg begynte å spørre han ut etter å ha lest denne boka. Han fortalte blant annet at med jevne mellomrom fikk den øverste medisinske ansvarlige på sykehuset besøk fra en arabisk byråkrat. Byråkraten gikk gjennom pasientlistene, og ga beskjed om å skrive ut pasienter fra land som Filipinene og Somalia. Selvfølgelig ikke helt på tvers av medisinskfaglige råd, men heller ikke tråd med legens anbefalinger. Pappa fortalte om en stor krangel som oppsto da de nektet å skrive ut en tuberkuløs pasient som ville ha blitt sendt tilbake til brakka der 200 andre bodde.

Den rasismen lever fortsatt. Jakobsen beskriver akkurat den samme holdningen til folk fra fattige land. De har kommet for å jobbe, og de blir grovt utnyttet.

Egentlig er det bare trist å lese. Saudi-Arabia skjøt gullfuglen og pumper opp olje. Den herskende familien behandler statskassa som den er sin egen, og klarer ikke å bygge opp en langsiktig økonomi. Når oljen tar slutt om noen tiår kommer landet til å begynne en sakte glideflukt tilbake der de var for hundre år siden.