Det er dette debatten om integrering og Oslo-skolen burde handle om. Er det et problem at mange skoler i Oslo etter hvert har en veldig høy andel elever med minoritetsbakgrunn? Ja, men ikke fordi de sliter med de faglige resultatene, men fordi de glipp av en viktig del av den sosiale kompetansen man trenger i det norske samfunnet. Det stiller barna som går på disse med et handikap, og det er grunnen til at etnisk norske velger å flytte barna sine til en annen skole.

Dagsavisen fortsetter sin serie om den delte skolen. I dag har de en ganske stor sak med byrådsleder Stian Berger Røsland og meg selv, med to ganske forskjellige meninger om Oslo-skolen (s. 12, ikke på nett). Stian fortsetter på linje som Høyre har ligget på i hele diskusjonen, de nekter å akseptere at dette er en utfordring. Det syns jeg er ganske arrogant overfor mange på Østkanten som lever i denne hverdagen. Man skal ikke gå på mange husbesøk i Groruddalen før man får høre om foreldre som vurderer å flytte barna. Og nei, det er ikke noe som er forbeholdt etnisk norske, folk med minoritetsbakgrunn er like opptatt av dette. De aller fleste ønsker at barna sine skal vokse opp i miljøer der det er mange med etnisk norsk bakgrunn. Jeg syns byrådet er passivt, og jeg tror det har noe å gjøre med hva slags miljø de lever i til daglig. Det er en grunn til at Groruddølen Jan Bøhler er opptatt av dette, mens Høyre-byrådene ikke er det.

Jeg har ikke noe behov for å benekte de gode resultatene i Oslo-skolen. Byrådet har gjort mye rett. Aftenpostens sak lørdag er nok et eksempel som viser at man lykkes bra med de faglige resultatene. For ordens skyld bør det nevnes at ingen steder er forskjellen mellom elever som er etterkommere og etnisk norske så stor som i Oslo (ifølge SSB). Likevel, de faglige resultatene er ganske gode. Men skolen lærer deg noe mer enn regnestykker og engelsk. Det syns jeg Høyre burde ta innover seg i denne debatten. Til beste for de barna som faktisk skal være en del av det norske samfunnet. ]]> http://andreashalse.no/2010/09/11/den-delte-skolen/feed/ 1 http://andreashalse.no/2010/05/20/fornebu-en-politikerstyrt-tragedie/ http://andreashalse.no/2010/05/20/fornebu-en-politikerstyrt-tragedie/#comments Thu, 20 May 2010 14:28:53 +0000 Andreas Halse http://andreashalse.no/?p=597 Continue reading →]]>  Valgene Bærum har gjort på Fornebu går ut over alle innbyggerne i Oslo-området. Det er på tide at bærumspolitikerne blir med på å ta et felles ansvar for miljø og bokvalitet for oss som bor innerst i Oslofjorden.

Historien om Fornebu et tragisk eksempel på hvordan man ikke skal drive byplanlegging. Det har gått tolv år siden det siste flyet lettet, likevel ligger en av landets mest attraktive tomter tilnærmet øde. Boligene som skulle bygges har ikke kommet, og kollektivløsningen er foreløpig i det blå.

Fornebu ligger ypperlig til. Et flott område rett ved sjøen, og mindre enn ti kilometer fra Oslo sentrum. Det kan bli et fantastisk boligområde for folk, med rask tilgang til de store arbeidsmarkedene i Oslo og på Lysaker. Potensialet er stort for et moderne utbyggingsprosjekt som tar vare på hensynet både til mennesker og miljø.

Vi har eksempler på hva som faktisk er mulig. T-baneringen har blitt en stor suksess fordi man har tenkt langsiktig. Samtidig med at banen har blitt bygd, har man bygd ut bolig- og næringsarealer ved stasjonene. Det har gjort t-banen lønnsom, fordi det er så mange flere passasjerer som betaler. T-banen gjør områdene mer attraktive, som igjen gjør t-banen bedre. Det er et konstruktivt samspill.

På Fornebu har Bærum bestemt seg for å gjøre det motsatte. Problemene på Fornebu kommer i stor grad av at man ikke får lov til å bygge nok der ute. Boligene blir dyrere fordi byggeprosjektene blir mindre lønnsomme. Infrastruktur som skole, barnehager og grendehus blir dyrere fordi det er færre innbyggere som kan være med å dele regningen. Det største problemet er at kollektivtrafikk ut dit blir dyrt fordi det blir så få kunder når det bor færre mennesker der. Fornebu burde vært planlagt med minst dobbelt så mange boliger som det bærumspolitikerne legger opp til.

Høyre og Frp i Bærum må ta mye av ansvaret for den triste situasjonen Fornebu nå er i. Det er deres motvilje mot å tillate en fornuftig bruk av arealene på Fornebu som har skapt problemene. Da planleggingen av den nye Fornebyen startet midt på 90-tallet, var Bærum Høyres opprinnelige ambisjon at det bare skulle være eneboliger med ett måls hage der ute.

Samtidig krevde Oslo kommune og en rekke andre aktører at det skulle bygges minst 10000 boliger der ute. Grunnen var åpenbar, man ønsket at dette sentrumsnære området skulle utvikles en miljømessig god måte. Bærum kommune ble til slutt presset til å gå inn for 5000 boliger, senere skar miljøverndepartementet igjennom og sa at det skulle være minst 6000.

Forskjellen på fem og ti tusen boliger høres kanskje stor ut. Sannheten er at byggesonen på Fornebu er et enormt område, på ca. 1,5 millioner kvadratmeter. Til sammenligning er Sørenga-utstikkeren, den kaia i Bjørvika hvor det skal bygges fem tusen boliger, på under en femtendedel av Fornebus størrelse. Det er plass til å bygge langt tettere på Fornebu uten at det går utover bokvalitet eller lokalmiljø. Tvert imot vil det gjort det mulig for Fornebus innbyggere og arbeidstakere å få en skikkelig god bybane ut dit.

Det er på tide at Bærums politikere tar seg sammen, og innser at de er med og deler ansvaret for hele Oslo-området. Fornebu er ikke det eneste eksemplet. Vi har sett det flere ganger, nå sist da høyresiden i Bærum kommune for kort tid siden sa nei til å bygge tettere langs Kolsåsbanen. Istedenfor å sørge for at vi får bedre utnyttelse av t-banelinjen til Kolsås, ja kanskje til og med hyppigere avganger, bestemmer flertallet i Bærum seg for at dette vil de ikke ha noe av. Det rareste med det er at de bruker utbyggingen av Fornebu som et argument for at de ikke vil bygge tett ved t-banestasjonene på Kolsåsbanen. Fornebu, som burde vært Bærums dårlige miljøsamvittighet, brukes altså som bevis på det motsatte.

Bærums innbyggere blir lidende, men det er de ikke alene om. Oslo-folk er også med på å betale en solid andel av prisen når pendlerne tyr til bilen fordi kollektivtrafikken ikke er god nok. Det er i den tettpakkede Oslo-gryta forurensingen fra bilene merkes sterkest. Det hadde vært fristende å si at da får Bærum ha det så godt, og klare seg uten kollektivtrafikk, men for Oslo-politikere som er opptatt av byens ve og vel er det selvfølgelig helt umulig.

Bærumspolitikerne ignorerer medansvaret de har for miljøet i Osloområdet. Ved å legge opp til utbygging basert på privatbilisme ødelegges utviklingsmulighetene for kollektivtrafikken, resultatet er dårligere luftkvalitet og høyere klimautslipp. Det bør være grenser for hvor mye og hvor lenge én kommune skal kunne trenere miljøsatsingen i en hel region.

Akkurat nå oppfører Bærum seg som en gratispassasjer. Kommunepolitikerne forventer at Oslo og Akershus fylke sammen skal betale for kollektivtrafikken de ønsker seg, men de samme politikerne vil ikke legge til rette for at den kollektivtrafikken faktisk lønner seg. Det er ansvarsfraskrivelse. Det er på tide at bærumspolitikerne innser at de må være med å dele ansvaret.

Kronikk på trykk i Aften torsdag 20.05

Oppsummeringa etter Høyres landsmøte var at de hadde nærmet seg Frp. Oppsummeringa etter gårsdagens runde må være at det er langt, langt igjen. I økonomisk politikk står partiene milevis fra hverandre.

Ta bare en titt på Frps kommentar. – Regjeringa styrer som om Norge er et fattig land, er den viktigste kritikken fra finanspolitisk talsmann Ulf Leirstein. Som alltid gjør partiet seg til talsmann for å grave dypere i oljefondet og bruke mer offentlige penger.

Hos Høyre er det totalt motsatt. Der i gården er det skuffelse over at det ikke kommer kutt og innstramninger i budsjettet. Oljepengebruken er ned med 17 milliarder i forhold til det som var planlagt i det opprinnelige nasjonalbudsjettet, likevel er partiets kritikk at regjeringen ikke gjør nok for å få ned oljepengebruken. Høyres finanspolitiske talsmann, Jan Tore Sanner, har åpenbart ambisjoner om å kutte mer.

(Nå kan det kanskje innvendes at den type Høyre-kritikk skal man ikke ta alvorlig. Partiet kom jo med det samme da budsjettet først ble lagt fram i høst. Da endte man opp med å foreslå en innstramming på en kvart prosent. De 2,3 milliardene er nok ikke den avgjørende forskjellen på et stramt og et løssluppent budsjett.)

Likevel, dette viser hvor fundamentale forskjellene er mellom partiene på høyresida. Frp er et forbruksparti, som alltid er klare til lete litt lenger nede i honningkrukka. Høyre har en helt annen økonomisk politikk, og ligger nærme regjeringens syn på bruken av oljepenger.

Dette er motsetninger som ikke er lette å forene. At man har forskellige meninger om hvordan fedrekvoten skal være, er det nok ganske lett å forhandle om. Man vinner noen sånne saker, og taper andre, som seg hør og bør i en forhandling. Men grunnleggende uenigheter i den økonomiske politikken er det ikke så lett å forhandle bort. Det ene partiet mener landet kan bruke masse mer penger, og det andre mener vi bør spare mer. Hva skal kompromisset være?

Bruke litt mer? Skal Høyre kompromisse seg til en politikk de mener setter landets økonomi i fare? Det er utenkelig. Fortsette å holde oss til 4-prosentbanen? Ja, da må Frp vinke takk og farvel til en hel masse av de ønskene de har om mer bruk av offentlige penger på alle mulige gode formål. Da er det ikke mye igjen av det Frp partiets velgere kjenner. Det er gode grunner til at hver gang de borgerlige partiene virkelig prater alvor om samarbeid så fremstår som bare kaos.

Tegningen er laget av Vidar Eriksen, for LO-Aktuelt.

Høyre brukte landsmøtet til et vedtak om å fjerne fedrekvoten i foreldrepermisjonen. Det er en dårlig ide.

Før fedrekvoten ble innført var det bare tre prosent av norske menn som tok ut pappaperm. Nå gjør nesten alle det. Grunnen er åpenbart at de har fått en lovfesta rett. Menn tar nå en klart større del av permisjonstida enn de gjorde før.

Danmark  har allerede vært forsøkslaboratorium for den reformen Høyre nå vil gjennomføre. De fjerna fedrekvoten i 2002. Konsekvensen er tydelig. Mens norske menn har fått stadig større mulighet til å ta vare på barna sine, står tida stille i Danmark. Bare 25% av alle danske menn tar ut foreldrepermisjon. Danske menn ligger på bunn i Norden. 

Problemet er at danske menn møter på arbeidsgivere som er lite lystne på at de skal ut i perm. Det er en kultur for at det ikke er greit å gå i perm, og da gjør man heller ikke det. Danskene skulle få mulighet til å velge fritt, de mista i virkeligheten muligheten til å velge. 

Av og til gjør man kollektive valg for at folk skal ha større frihet til å velge. Her bommer høyresida gang etter gang, fordi de ikke forstår at frihet er noe mer enn formelle rettigheter, man må også ha reelle rettigheter. Derfor kan avtroppende leder i Høyres kvinnebevegelse Linda Cathrine Hofstad Helleland komme med utsagn som ”men hvem vil jobbe for slike arbeidsgivere?”. Hun forholder seg ikke til den virkelige verden hvor arbeidstakere flest ikke har mulighet til å bare velge og vrake blant arbeidsgivere. Hvis arbeidsgiveren ser med ublide øyne på at man tar pappaperm så forholder man seg til det. Det er akkurat det danske menn har gjort. Den reelle konsekvensen av Høyres forsøk på valgfrihet er at for menn blir friheten til å velge mindre enn den er i dag.

Opposing view: Høyre-rådgiver Torbjørn Sølsnæs.

Erling Lae takket for seg på bystyremøtet onsdag. Det er Oslos suverent mest populære og profilerte politiker som nå gir seg. Store sko å fylle for min gamle klassekamerat Stian Røsland når han nå tar over.

Lae er en høyremann som først og fremst vil bli husket for hans sosiale hjerte. Han har stått for den åpne og rause byen, med respekt for medmennesker som en ledetråd. Få snakker om det som faktisk har vært hans viktigste politiske prosjekt, markedsstyring av Oslo kommune.

IKT-skandalen, som har kosta Oslo rundt 270 millioner, kom som en følge av prestisjefullt omorganiseringsprosjekt som skulle spare Oslo for store penger. Et klassisk eksempel på det skille mellom bestiller og utfører som har vært ledesnoren i høyresidas stadige omorganisering av Oslo kommune. New Public Management på sitt mest banale, etatene skulle bestille tjenester fra en sentral etat som skulle drifte ikt-systemer, i et forsøk på å etterligne markeder i kommunen.

IKT-reformen fungerte ikke, og slående nok ble det foreslått uten at det ble gjort en eneste økonomisk kalkyle som viste at dette ville lønne seg. Det har vært gjennomgående i alle de store kommunale omorganiseringene under Erling Lae. Høyresida har bare bestemt seg for at dette er «moderne» og «effektivt», det er jo forsøk på markedsøkonomi. Alle vi som lurer på hva som er grunnlaget for reformene blir stemplet som «gammeldagse», «uten evne til å tenke en ny tanke siden 50-tallet» og selvfølgelig den evige klassikeren «i lomma på LO».

Hva med Undervisningsbygg, som skulle sørge for at vi fikk profesjonalisert utbygging av Oslo-skolene? Vel, Undervisningsbygg klarer bare å bruke opp halvparten av budsjettene sine hvert år, og bygger knapt flere kvadratmeter per år enn man gjorde før, på tross av store bevilgninger. Hvert eneste år har vi bevilget store penger til barnehageutbygging, hvert år har resultatet vært flere hundre, noen år tusen, færre nye plasser enn planlagt. Byrådet klarer ikke å bygge ut, Oslos barn blir stående i barnehagekø. Byrådet skryter hvert år av det enorme investeringsbudsjettet de legger fram, de glemmer å fortelle at hvert år viser resultatene at bare klarer å gjennomføre halvparten av det de har planlagt.

Laes siste år har vært ridd av skandaler. IKT-skandalen, Flexus-skandalen (billettsystemet til Sporveien som har kosta flere hundre millioner), underslaget i Undervisningsbygg og nå sist Holmenkollen. Eksemplene er ikke tilfeldige tabber som kan skje, de er en konsekvens av hvordan Høyres modell for Oslo kommune ikke fungerer.

Slående eksempler fins i budsjettet som ble lagt fram samme dag som Lae gikk av. Byrådets store prestisjeprosjekt innen eldreomsorgen, sentralisering av sykehjemmene, har vist seg å ikke fungere spesielt bra. Derfor har Høyre og Frp også begynt å løpe fra modellen de lagde for bare få år siden.

Den grunnleggende ideen var at en etat, sykehjemsetaten, skulle ha ansvaret for å drive Oslos kommunale sykehjem effektivt og med høy kvalitet. Bydelene skulle ha ansvaret for regninga, de skulle betale for hver enkelt sykehjemsplass de brukte. Bestiller-utfører, nok en gang, altså.

Problemet er bare at driften av sykehjemsplassene har blitt mye dyrere de siste årene, langt mer enn prisstigningen. Lite tyder på at kvaliteten har blitt bedre. Det viste seg at sykehjemsetaten ikke klarer å drive sykehjem like effektivt som bydelene selv gjorde. Og når prisen stiger, har ikke bydelene hatt råd til å kjøpe de sykehjemsplassene de før gjorde. Dette er bakgrunnen for oppslagene om at det har blitt lagt ned over 300 sykehjemsplasser mens Frp har hatt ansvaret for eldreomsorgen i Oslo.

Byrådets manglende kontroll med sykehjemsetaten har gitt flere bisarre utslag. For eksempel har man i flere år opplevd at man ikke har hatt kontroll over budsjettet, og funnet ut at regninga blir høyere enn man planla. Da har man sendt en ekstraregning til bydelene ni måneder etter at den opprinnelige regninga ble sendt. Omtrent som om en elektrobutikk skulle sagt til en kunde – du, vi ser ut til å gå med underskudd i år, du må nok betale tusen kroner ekstra for pc’en du kjøpte for ni måneder siden.

Det store problemet er at de som skal betale regninga, bydelene, ikke har noen som helst måte å kontrollere utgiftene på, unntatt å la være å legge inn de pleietrengende. I tillegg splitter man opp de forskjellige delene av eldreomsorgen, man gjør det vanskeligere å samkjøre hjemmetjenesten og sykehjemmene når de ikke lenger drives av samme enhet. Det går ut over pasientene, og det går ut over mulighetene for fleksibilitet og kompetanseutvikling for de ansatte.

I neste års budsjett prøver man å rette opp i problemene ved å bruke penger på å redusere prisen på en sykehjemsplass, for at bydelene skal ha råd til å kjøpe flere plasser. Da er man på full fart bort fra det som var den grunnleggende tanken bak reformen, at etaten skulle drive, og bydelene betale det det koster. Selv om hverken Lae eller andre vil si det, er det en klar innrømmelse av at prestisjeprosjektet deres ikke fungerer. Det er en ideologisk drevet modell som har fått problemer.

Laes Oslo er i dag et sted hvor ideologi er viktigere enn kvalitet og effektivt i driften. Men akkurat som liberalist-økonomer som nekter å innse at det var en tabbe å glemme Keynes, nekter Oslos høyreside å se feilene i den organisasjonsmodellen de har forelska seg i. Det kommer nok ikke til å forandre seg nå som Lae har håndplukket sin ideologiske etterfølger til jobben som byrådsleder.