Det er dette debatten om integrering og Oslo-skolen burde handle om. Er det et problem at mange skoler i Oslo etter hvert har en veldig høy andel elever med minoritetsbakgrunn? Ja, men ikke fordi de sliter med de faglige resultatene, men fordi de glipp av en viktig del av den sosiale kompetansen man trenger i det norske samfunnet. Det stiller barna som går på disse med et handikap, og det er grunnen til at etnisk norske velger å flytte barna sine til en annen skole.

Dagsavisen fortsetter sin serie om den delte skolen. I dag har de en ganske stor sak med byrådsleder Stian Berger Røsland og meg selv, med to ganske forskjellige meninger om Oslo-skolen (s. 12, ikke på nett). Stian fortsetter på linje som Høyre har ligget på i hele diskusjonen, de nekter å akseptere at dette er en utfordring. Det syns jeg er ganske arrogant overfor mange på Østkanten som lever i denne hverdagen. Man skal ikke gå på mange husbesøk i Groruddalen før man får høre om foreldre som vurderer å flytte barna. Og nei, det er ikke noe som er forbeholdt etnisk norske, folk med minoritetsbakgrunn er like opptatt av dette. De aller fleste ønsker at barna sine skal vokse opp i miljøer der det er mange med etnisk norsk bakgrunn. Jeg syns byrådet er passivt, og jeg tror det har noe å gjøre med hva slags miljø de lever i til daglig. Det er en grunn til at Groruddølen Jan Bøhler er opptatt av dette, mens Høyre-byrådene ikke er det.

Jeg har ikke noe behov for å benekte de gode resultatene i Oslo-skolen. Byrådet har gjort mye rett. Aftenpostens sak lørdag er nok et eksempel som viser at man lykkes bra med de faglige resultatene. For ordens skyld bør det nevnes at ingen steder er forskjellen mellom elever som er etterkommere og etnisk norske så stor som i Oslo (ifølge SSB). Likevel, de faglige resultatene er ganske gode. Men skolen lærer deg noe mer enn regnestykker og engelsk. Det syns jeg Høyre burde ta innover seg i denne debatten. Til beste for de barna som faktisk skal være en del av det norske samfunnet. ]]> http://andreashalse.no/2010/09/11/den-delte-skolen/feed/ 1 http://andreashalse.no/2010/04/19/valerenga-et-lite-stykke-integreringshistorie/ http://andreashalse.no/2010/04/19/valerenga-et-lite-stykke-integreringshistorie/#comments Mon, 19 Apr 2010 08:22:18 +0000 Andreas Halse http://andreashalse.no/?p=574 Continue reading →]]>

Du ble kanskje aller mest imponert av fantomredningene til Lars Hirschfeld i går, men det var ikke det eneste som var verdt å legge merke til. Laget Vålerenga sendte på banen var også et lite symbol på at mye går bra med integreringa i Norge.

For første gang i norsk fotballhistorie besto første-elleveren til et eliteserielag av et flertall av spillere med minoritetsbakgrunn. Brødrene Moa og Mos sammen med Mohammed Fellah og Harmeet Singh framover på banen, og på backene Freddy dos Santos (far fra Kapp Verde) og Andreas Nordvik (mor fra Brasil). Seks av elleve spillere.

Du la ikke merke til det? Bra. Det er jo sånn integrering skal være, folk skal dømmes ut fra sine ferdigheter og det de bidrar med.

Noe av det Vålerenga har gjort best de siste åra er å utvikle ferdighetene til folk som har et talent. Når man klarer det, lykkes både spillerne og laget. Oppgaven er egentlig det samme for samfunnet. Lykkes vi med å utvikle ferdighetene til folk, så klarer de seg bra og bidrar til samfunnet. Det gjelder uansett hva slags bakgrunn folk har. Vår jobb er å sørge for at de får sjansen, så de kan dømmes ut fra sine ferdigheter og hva de bidrar med.

Sosialdemokratiet har alltid vært et frihetsprosjekt. Det er venstresida som har vært drivkraften bak alle de store samfunnsendringene som har gjort folk friere, gitt dem større valgmuligheter, gjort Norge til et liberalt og tolerant samfunn.

I starten var det arbeiderklassens frigjøring som var målet. Så kom kvinnefrigjøringen, raskt etterpå fulgte kampen for homofiles rett til å være likeverdige borgere. Hele veien med venstresidas personer, partier og organisasjoner som de viktigste aktørene.

Det har alltid vært en kulturkamp, en kamp for å endre verdiene som har preget samfunnet. Og den er ikke over. Det er den samme kulturkampen som foregår når diskusjonene om moralpolitiet på Grønland dukker opp.

Den gangen vet vi ikke helt hva vi skal gjøre med det. Før var det alltid lett å definere fienden. Fienden var fabrikkeieren og presten, mannsjåvinisten og moralisten, eller nå i det siste bare Nina Karin Monsen.

Problemet er at venstresida i for stor grad har havna i en skvis mellom ulike radikale verdier vi ønsker å fremme, anti-rasismen og likestillingen. Vi har ikke klart å finne ut av hvordan vi kan være pådrivere for liberale verdier innad i minoritetsmiljøer, samtidig med at vi fremmer anti-rasismen. Løsningen har vært, i altfor stor grad, å holde kjeft.

Moralpolitiet er ikke noe som bare folk fra minoritetsmiljøene opplever. Man skal ikke gå mange husbesøk i Gamle Oslo før man får høre historiene fra jenter som er lei av å bli kalt horer på vei hjem fra byen, eller homofile som blir truet med juling fordi de holder kjæresten i hånda. Det er et sosialt problem som angår hele samfunnet.

Venstresidas manglende evne til å vise hvordan de skal håndtere utfordringene har noen pussige konsekvenser. Kampen for liberale verdier har alltid vært vår kamp, men plutselig treffer vi velgere som vil stemme Frp fordi de opplever dem som mer troverdige forsvarere av likestillinga venstresida har kjempet fram. Det er et problem vi må ta alvorlig, fordi Frp bruker likestilling og såkalte “norske verdier” til å skape fremmedfrykt og velgergevinst. Det henger ikke på greip å skulle være forkjemper for liberale verdier samtidig med at man stemmer mot homofiles rett til å gifte seg, eller skulle kjempe mot reaksjonære muslimer samtidig med at man går på stemmefiske hos like reaksjonære kristne. Frp dømmer muslimer som gruppe, og går dermed mot det som hele veien har vært grunntanken bak kampen for liberale verdier; retten til å være seg selv.

Hadia Tajik skriver godt om bygdedyret i Oslo i Aftenposten, og hvordan minoritetsmiljøene selv må ta kampen mot moralpolitiet. Jeg har hørt lignende før, både fra folk med minoritetsbakgrunn og andre. Det sies at ethvert folks frigjøring først og fremst må være deres eget verk, det er sikkert mye sant i det. Men det svarer ikke på mitt spørsmål, hvordan kan liberale representanter for majoritetskulturen delta i verdikampen?

Innvendingene er forståelige og forutsigbare. Press fra majoriteten kan føre til at et minoritetsmiljø blir mer innadvendt, og bare forsterker sin sosiale egenkontroll. Men viser empirien virkelig at det er tilfelle? Og er det virkelig et alternativ å si til en 17-år gammel jente at kampen for rettighetene dine får du føre selv, så skal vi heie akk så stille fra sidelinja?

Politikk spiller en rolle. Mye kan oppnås gjennom språkopplæring, arbeidsplasser og sosial boligpolitikk. Jo mer deltagende man blir i samfunnet, jo mer preget blir man av dets verdier. Men løsningene er ikke bare politiske, verdikampen handler om hvordan mennesker forholder seg til hverandre, forhold politikere ikke kan endre gjennom enkle vedtak.

Jeg skriver ikke dette fordi jeg har svar på hvordan vi skal gå fram. Jeg skriver det fordi finnes en himmelropende urettferdighet der ute, der ikke alle mennesker får sjansen til å være seg selv og leve sine egne liv i et ellers trygt og godt samfunn. For en sosialdemokrat er det en utålelig ansvarsfraskrivelse å si jeg ikke kan være med å føre den kampen. Derfor er jeg på jakt etter virkemidlene og mulighetene. Å bare sitte stille er ikke et alternativ.

Innlegget er bare fullt av og feilslutninger og drøye tolkninger, alt for å prøve å male et bilde av intolerante AP-folk som hverken forstår eller bryr seg om integrering. Han starter friskt:

Håkon Haugli (Ap) er den personen som på twitter la ut meldingen om at han syntes dialogmøtene på Litteraturhuset var et «freakshow». Han synes altså at det at folk kommer sammen for dialog er «misfostersirkus».

Du står ikke på ex.phil ved å trekke sånne slutninger, Raja! Håkon sier ikke at det at folk kommer sammen for dialog er et misfostersirkus, han sier at de såkalte dialogmøtene til Raja er et freakshow.  Man kan godt være for dialog, selv om man ikke blindt aksepterer  alt som prøver å smykke seg med begrepet dialog.

Det er gode grunner til å være kritisk til møtene dine, Raja! Når du drar fram holocaustfornektere og jødehatere i det offentlige rom, fremmer du ikke dialog, du viser bare galskapen. Dialog handler om å vise hverandre respekt og trekke fram hverandres gode sider, ikke om å vise fram de galeste meningene i samfunnet. Eller for å si det på en annen måte; er det noen som mener at det vil fremme den politiske dialogen i landet hvis vi ga mer plass til gærning-stalinistene i Tjen Folket og gærning-rasistene  som Norgespatriotene?

Raja raser videre:

Mulig det er muslimsk ungdom han kaller dette, siden de stiller i flertall. Muligens er det arenaen hvor muslimsk ungdom kan møte media, politi, og folkevalgte til dialog som er et «misfostersirkus».

Ærlig talt, Raja! Selv i skoledebatter er det ingen som prøver å argumentere så tynt. Du vet godt at dette ikke er tilfelle. Alle politikere prøver vel av og til å skape bilder av motstanderen, de pleier i hvert fall å ha et skinn av sannhet i seg.

Jeg skal ikke bruke så mye mer tid på dette, men:

Å likestille homofiles situasjon på grunn av en ytringsfrihetspris, med muslimers som nærmest kollektivt betraktes som snikislamifiserere, og som etter Martin Kolbergs uttalelse nærmest alle er «radikal islam», er rett og slett på trynet. Men stort annet kan ikke forventes av en arbeiderpartipolitiker.

Håkons poeng var at homofili faktisk har vært forbudt her i landet, og har drevet en årelang kamp for å kjempe fram like rettigheter i lovs form. Det foregår åpenbart diskriminering av muslimer i Norge, men det å være muslim har aldri vært forbudt. Du kan bare ikke sammenligne det.

Det er en drøy påstand at nordmenn nærmest kollektivt betrakter muslimer som snikislamifiserere. Å beskrive nordmenns oppfatning av muslimer på den måten er en karikatur, ikke et bidrag til dialog.

Til sist; alle som har giddi å sette seg inn i det, fikk med seg at da  Martin Kolberg snakket om radikal islam, tenkte han på de fundamentalistiske islamistiske bevegelsene. Det kom klart fram i uttalelsene Kolberg kom med etterpå, og det hadde vel kommet klart fram på NRK hvis ikke de behendig hadde klippet det bort. Det kan godt hende at det var uklokt og upresist å bruke begrepet “radikal islam” om de bevegelsene, men hverken Kolberg eller Arbeiderpartiet har noengang vært i nærheten av å karakterisere alle muslimer som tilhengere av radikal islam eller fundamentalisme. Dette er nok et forsøk på å skape et bilde som rett og slett ikke er sant, for å oppnå politisk gevinst.

Det var min kritikk. Det er mulig man ikke kan forvente mer av en Arbeiderparti-politiker. Men jeg forventer faktisk mer av deg, Abid Raja.

Jeg er for. Jeg syns det er en god ide at man gjør noe ekstra ut av det å få et statsborgerskap. Man viser at det betyr noe, og skaper en positiv holdning. Å få statsborgerskapet er ikke noe man bare kan ta for gitt.

SVs Rolf Reikvam var raskt ute å sa nei. Ikke overraskende. Redd for at vi skaper et skille mellom oss og dem. Selv syns det er tvert om: vi sier heller klart og åpent at du er velkommen til å bli statsborger i Norge, så lenge du viser at du tar det alvorlig nok til å lære deg språket og forstå grunnleggende ting i samfunnet. Det er å inkludere, ikke ekskludere.

Så kan man være bekymra for de som ikke klarer prøven. Men det sosialdemokratiske svaret er jo å sørge for at alle får sjansen til å lære seg det de trenger for å klare seg i det norske samfunnet. Eneste grunnen til å gi noen opp, er fordi de er så lite interessert at de gir opp selv.