Det mangla ikke på pepper da Anniken Huitfeldt gjorde det klart at staten ikke hadde tenkt å bruke penger på Store Norske Leksikon. Aller krassest var redaktøren i Morgenbladet, Alf van der Hagen; hele den sosialdemokratiske kulturpolitikk avgikk visst med døden med Annikens ord. Vi er visst nødt til å legge ned både Nasjonalteatret, NRK og alt mulig annet vi har av offentlig støtta kultur når regjeringen nå har bestemt at den ikke vil støtte Store Norske Leksikon.

En ting er van der Hagens selvhøytidelige reaksjon, blåst ut av alle proporsjoner. Selvfølgelig avhenger ikke kulturpolitikken av at vi støtter dette ene, private leksikonet. Viktigere er spørsmålet om det virkelig er riktig å bruke offentlige penger på å drive Store Norske Leksikon. Er det virkelig verdt penga?

Aftenposten hadde en morsom liten sak for en stund siden. Rhinen har plutselig blitt 90 km kortere. Det vil si, det har den selvfølgelig ikke blitt. Men det viser seg at på grunn av en trykkfeil begått en gang på 60-tallet ble den 1230 km lange elva 1320 km lang. En enkel feil, men en feil som har gått igjen i alle store oppslagsverk og lærebøker siden da. Den ble først oppdaga nå, av en oppmerksom geograf som tok seg tid til å faktisk sjekke.

Hvilket oppslagsverk var det som var raskest ut med å oppdatere opplysningen? Wikipedia. I de tradisjonelle bøkene kommer det til å stå for evig tid, millionvis av bøker må byttes ut for å oppdatere en kunnskap som wikipedia rydda opp på noen sekunder. Og ikke minst, wikipedia oppgir kilde. Store Norske på nett er også oppdatert, men de har ingen referanse for påstanden. En som sjekker et bokleksikon og så sjekker på nett får ikke kjapp informasjon om hvorfor det er feil det som står i boka. Wikipedia gir rett og slett mer bedre grunnlag for å vurdere informasjonen. (I tillegg kommer at artikkelen om Rhinen er langt fyldigere hos wikipedia enn hos snl.no.)

Sjekk bare denne testen hos bloggeren Tor Arne Pedersen (Hit the Button). En test mellom tilfeldig valgte ord hvor wikipedia kommer bedre ut enn Store Norske. Og ikke bare kommer wikipedia bedre ut på de fleste ord, i løpet av kort tid blir nettleksikonet oppdatert med artikler om det som mangler. Espen Andersen har gjort noe av det sammen, også hos han kommer wikipedia bedre ut. Eller bare for å bruke et lite eksempel som jeg selv har vært opptatt av, sjekk forskjellen i kvalitet på artikkelen om passivhus hos wikipedia og Store Norske. Wikipedia er grundigere, men det er Store Norske som oppgir at deres artikkel er kvalitetssikret.

Det er en myte at Wikipedia er skrevet av folk som ikke vet hva de driver med. Tvert imot viser undersøkelser at det er velutdanna folk som skriver artiklene, de er gjerne eksperter på sitt område. Det er sant at det er fritt fram for alle å bidra, men resultatet er at det hever kvaliteten, ikke det motsatte.  Og det er ikke sant at det ikke blir kvalitetssikra, hvis man går inn på hvilken som helst wikipedia-side kan man sjekke historien, og se hvordan dokumentet blir redigert. Folk som bare er ute etter å skrive tull blir raskt ekskludert. Det fungerer ikke perfekt, men det fungerer veldig bra.

Wikipedia har åpenbart truffet en nerve som gir folk lyst til å bidra. Den nerven kalles crowdsourcing (les om det hos Wikipedia, SNL har ikke noen artikkel om dette). Crowdsourcing kan enklest oversettes med dugnad, men hvor arbeidet skjer uten at det er en sentral styring og kontroll. De involverte styrer selv arbeidet sitt, de skaper produktet underveis. Det betyr ikke at man ikke kan sette seg mål, men at det skjer på en langt mer brukerstyrt måte, der alle som vil kan være med på prosessen. Og resultatet er imponerende, Wikipedia er et meget godt leksikon.

I Morgenbladet varsler universitetene at de vil steppe inn og redde Store Norske. Jeg protesterer ikke, det er helt greit å ha alternativet til Wikipedia. Men hvis man er misfornøyd med den vitenskapelige kvaliteten på artiklene i Wikipedia, hvorfor gjør man ikke noe med det? Universitetene kunne jo på dugnad bestemme seg for å gjøre noe med de artiklene som er for dårlige. Det fins nok av områder å ta av, økonomifaget er for eksempel et av områdene hvor norsk Wikipedia står svakt. De kunne til og med betale vitenskapsfolk for å gjøre det, istedenfor å legge millioner inn i Store Norske. Wikipedia er en av Norges største nettsider, det gjør det verdt å satse på.

Jeg er i Dagsavisen i dag, i en noe uhellig allianse med Frp og Høyre (ikke på nett). Jeg har nemlig levert inn et forslag til årsmøtet i Oslo AP om å fjerne momsen på elektroniske bøker. Forslaget kan du lese her:

Fjern momsen på e-bøker.

Norsk litteraturpolitikk har lenge vært basert på to bærebjelker, fastprisavtalen for bøker og momsfritaket på det trykte ord. Bærebjelken har vært en styrke for norsk språk og kultur, og vært med på å gjøre nordmenn til et av verdens mest lesende folk. Det er allmenn enighet blant de politiske partiene om at det ikke skal være moms på bøker.

Bokbransjen befinner seg midt i et teknologisk hamskifte. Med de nye elektroniske bøkene har det kommet en teknologi som på sikt kan erstatte den klassiske papirboka. De elektroniske bøkene gjør det mulig å distribuere bøker langt billigere og raskere enn før, og sparer produsentene for store utgifter til trykk og papir. Elektroniske bøker betyr at litteratur kan bli billigere og spres til flere, samtidig med at den blir mer miljøvennlig.

Dette er en positiv utvikling som myndighetene bør støtte opp om. Dessverre bremses denne utviklingen nå av at bøker som selges elektronisk er momspliktige, i motsetning til papirbøker. Momsfritaket skal være en støtte til formidling av det skrevne ord, ikke av papirindustrien. Fritaket bør derfor også gjelde for elektroniske bøker.

Jeg har fremma forslaget fordi jeg mener momsfritaket på det skrevne ord er et viktig virkemiddel for å fremme ytringsfriheten og ytringsmangfoldet i Norge. Samtidig skjer det en teknologsk utvikling der det skrevne ord i stadig større grad går over fra papir til elektronisk formidling. Alt tyder på at det vil være trenden framover. Det er helt naturlig at momsfritaket følger formidlingen, og ikke papiret. Konsekvensen av å ikke gi momsfritaket, er at man over tid avskaffer momsfritak for det skrevne ord. Det er i så fall en stor kulturpolitisk avgjørelse som bør være del av en større debatt.
 
Slik som jeg har skjønt det er det to argumenter som brukes til å argumentere imot.  Det ene er argumentet mot å uthule momssystemet og gi nye fritak. Et enkelt momssystem har store fordeler. Det andre argumentet er at det er vanskelig å si akkuat hva som er en elektronisk bok, og dermed avgrense hva momsfritaket skal gjelde for.

Argumentet om at det er vanskelig å avgrense er ikke godt nok. Argumentet er like gyldig for dagens momsfritak, som har vist seg å være ganske så robust. Det ble senest bekreftet i da Se og Hør prøvde å få momsfritak.
 
Det første argumentet har jeg betraktelig mer sympati for. Likevel, jeg syns ikke det holder. Dette ikke handler om å innføre momsfritak på et nytt område, tvert imot handler det om å sørge for at det momsfritaket vi har i dag er teknologinøytralt. Momsfritaket for bøker bør fortsatt gjelde selv om teknologien forandrer seg. Derfor er heller ikke et argument om hensynet til statens finanser godt nok. Det er et provenynøytralt vedtak, fordi essensen i det som slipper moms (det skrevne ord) vil være det samme. Det er ingen nye produkter som får momsfritak, det er de samme bøkene som får det.
 
(Det kan t.o.m argumenteres for at subsidiene blir mindre. Siden e-bøker etter all sannsynlighet vil være billigere, blir også verdien av momsfritaket mindre. Men dette er samfunnsøkonomisk flisespikkeri, det kan jo også hende at etterspørselen etter bøker blir så mye høyere med lavere priser at det går opp i opp.)

Årsmøtet i Oslo AP er om tre uker, forhåpentligvis blir det startskuddet på at partiet legger om politikken sin på dette området.

Oppdatert 2.2. Finansdepartementet svarer i Dagsavisen i dag. Det er et litt pussig svar.

Responsen fra departementet er ikke å innføre momsfritak, men å innføre moms på elektroniske bøker fra utlandet. Min første respons, hvordan i all verden skal de gjøre det?

Jeg har ennå ikke funnet noen e-bøker som koster over grensa for momsfritak ved privatimport. Skal man innføre en egen grense ved privatimport av digitale produkter? Det kan jo vanskelig være bare for digitale bøker, da får man jo akkurat de samme avgrensningsproblemene som Finansdepartementet bruker som argument nå? Og ikke minst, hvordan i all verden skal de kontrollere det? Det er vanskelig nok å kontrollere at det betales moms på privatimporten via posten nå, hvordan skal man gjøre det når det skjer digitalt?

Jeg er forundret.

- Det er tydelig at gratis musikkstreaming ikke er bra for musikkindustrien.

Jeg tror han har rett i at streamingtjenester som Spotify gjør livet vanskeligere for de store plateselskapene. Spørsmålet er om han har noe valg.

Alt tyder på at framtidas distribusjon av musikk, og for så vidt andre medier, kommer til å gå over nettet. Plateselskapene klarer ikke å gi oss et godt svar på spørsmålet; hvorfor skal vi kjøpe cd’er når alt er tilgjengelig på nettet? Det er utrolig mye mer praktisk, og det gjør det mulig for mange flere å høre veldig mye mer musikk. Alternativet til streaming gjennom Spotify, Wimp eller noen av de andre tjenestene er ikke å gå tilbake til den gamle platesjappa, alternativet er ulovlig nedlastning. Plateselskapene blir ikke noe lykkeligere av det.

Poenget er at det har kommet en ny teknologi som endrer spillereglene. Plateselskapene (og butikkene) er ikke lenger nødvendige som portvoktere mellom musikerne og lytterne. Og da forsvinner mye av grunnlaget for den forretningsmodellen selskapene har basert seg på.

Hittil har musikerne i stor grad stått last og brast med plateselskapene. Troen på at de er avhengige av den samme forretningsmodellen har vært sterk. Men er det virkelig tilfelle.

Sjekk denne grafen fra bloggen Times Labs (Les gjerne bloggposten for mer detaljer, ganske så interessant):

Ikke verdens tydeligste graf, men den viser utviklinga i inntekter innenfor musikkindustrien fra 2004 til 2008. Og det er to trender som er ganske tydelige:

1) Plateselskapene taper (den øverste rød streken)

 2) Musikerne vinner (den oppadgående kurven)

Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor plateselskapene er bekymra. Men det er ikke sikkert at hverken vi musikere eller publikum trenger å være bekymra.  Det ser ut som at framtida er bra for kulturen.

Oppdatert: Warner trekker seg likevel ikke fra Spotify. Bra. Kan visst ikke stole på alt man leser i avisa. Ros til Dagbla for ikke å ha skrevet sak basert på bare rykter.

Kulturkampen er over. Venstresida vant. På tide å komme videre.

Høyresida i norsk politikk slutter seg i stadig større grad til venstresidas verdier. Hvorfor er de da så opptatt av å mane til kulturkamp mot oss?

Da partnerskapsloven ble vedtatt på Stortinget i 1992 stemte et flertall av Høyres representanter mot. Nå stemmer de nesten enstemmig for den nye ekteskapsloven, og sier de vil være en garantist for de homofiles rettigheter også etter valget. Abortloven ble på 70-tallet vedtatt uten en eneste borgerlig stemme på Stortinget. Nå er abortmotstanden redusert til en pliktøvelse fra de få Krf-representantene på Stortinget. Venstresida kjempet fram liberale rettigheter for individer, høyresida følger etter. Det er ikke noe nytt, det er bare et bevis på at den kulturkampen man nå maner til ikke er mot oss til venstre i politikken.

Det har gått sport i å kritisere 68′erne for deres ungdoms visjoner og synder. Faktum er at selv på høyresida i norsk politikk er oppslutningen sterk om 68′ernes verdier. Vi har alle mye å takke de gamle kulturradikalerne for. Nordmenn har aldri hatt så stor mulighet til å fritt velge hvem de skal være og hvordan de skal leve sine liv. Det hadde ikke vært mulig uten 68′ernes verdikamp. Og de aller fleste på høyresida er glade for at det har blitt sånn.

Derfor er det litt vanskelig å skjønne hvorfor man nå oversetter det amerikanske begrepet “culture wars“, og prøver å dra det inn i norsk politisk debatt. Og det er hvert fall vanskelig å skjønne hvorfor den kulturkampen skal rettes mot venstresida.

De amerikanske kulturkrigene går mellom den liberale venstresida, og en konservativ kristen fløy. Da erkekonservative Pat Robertson mante til kulturkamp på republikanernes konvent i 1992 var det abort, homofiles rettigheter og kvinner i hæren som opprørte han. Spørsmål som er ganske marginale i norsk politisk debatt, fordi det store flertaller har sluttet opp om venstresidas verdier. Den konservative politiske tradisjonen som for bare tredve år siden totalt dominerte norsk høyreside, er nå redusert til en sekt. Og nok en gang, de aller fleste på høyresida er glade for at det har blitt sånn.

I Oslo bystyre får vi av og til høre Frp’ernes bekymring for kvinneundertrykking både i og fra minoritetsmiljøer. Jeg deler hverken deres virkelighetsbeskrivelse eller deres virkemidler, men jeg syns faktisk det er positivt at de er opptatt av det. Men midt i denne såkalte kulturkampen så er det jo slående at argumentene deres står langt nærmere Hanna Kvannmo enn Anders Lange. Likevel, kulturkampen skal visst føres mot oss på venstresida. Kjære høyreside, når dere slutter dere til våre verdier og til de kampene vi har ført i flere tiår, så er det ikke vi som er motstanderne.

Nå er det visstnok kultureliten som skal bekjempes, disse smaksdommerne som bestemmer hva vi skal mene, se og høre. Asle Toje må gjerne rase mot kulturpolitikken som prøver å definere den gode smak. Han overser glatt at de fire siste årene har vært en øvelse i akkurat det motsatte. Aldri har bredden i norsk kulturliv fått så store muligheter til å utfolde seg som den gjør nå. Hvis man gidder å sette seg inn i det konkrete resultatene, så ser man at den rødgrønne kulturpolitikken tar vare på både bredden og eliten. Nettopp fordi folk skal få mulighet til å delta og forme kulturlivet, uten å være begrenset av lommeboka. Er kulturkampen mot dette en kamp som virkelig er verdt å kjempe?

Aslak Nore, som vel ikke befinner seg på høyresida, vil trekke biologien sterkere inn i samfunnsforskningen. All ære til han for det, vitenskapen må selvfølgelig benytte seg av all den kunnskap som fins. Det er mulig noen av de særeste kjønnsteoretikerne kommer til å få seg et slag i trynet. Men det vil overraske stort om det kommer noen store samfunnsomveltninger ut av det. Det skal nemlig godt gjøres å komme opp med konkrete politiske vedtak som er gjort på bakgrunn av disse teoriene. Da blir det ikke så mye mer enn en interessant akademisk debatt.

Så kommer Torbjørn Røe Isaksen og vil gi oss en rett høyre. Så mye kraft i slaget blir det ikke, han er vel en av de fremste representantene for den liberale høyresida som har sluttet seg til 68′ernes verdier. Nå prøver han heller å si at venstresida er dogmatisk, mens hans side har vunnet slaget om økonomien. Nå skal de vinne kulturkampen.

At Røe Isaksen er for EU og NATO, som Høyre alltid har vært, mens SV er mot begge deler, som de alltid har vært, er ikke et bevis på at han er nytenkende og åpen, mens venstresida er dogmatisk. Det er et bevis på at det finnes en god del politiske spørsmål, kanskje til og med de fleste, som hverken avgjøres eller er en del av kulturkampen. Selv er jeg for NATO og mot norsk EU-medlemskap, det har med sikkerhetspolitikk, utenrikspolitikk, økonomisk politikk og mitt syn på demokrati å gjøre, ikke mine kulturelle verdier.

Røe Isaksen har rett i at det har gått en markedsliberalistisk bølge over verden de siste tiårene, og høyresida har vunnet noen kamper. Men i en tid der vi ser den sterkeste offentlige innsatsen mot ledigheten på mange tiår, en amerikansk president som foreslår en helsereform som gir staten et langt større ansvar, og kampen mot skatteparadisene endelig får et gjennombrudd, er det tull og si at høyresida har vunnet slaget om økonomien.

Tesen om at høyresida har vunnet slaget om økonomien er ikke ny. Problemet er at den hopper glatt over at høyresida har sluttet seg til sosialdemokratiets mest ektefødte barn, velferdsstaten. Frp ble først store da de oppdaget Sareptas krukke, og kunne dele ut velferd og skattekutt til alle. Fridemokratene fikk et kort politisk liv. Og Røe Isaksen og Unge Høyre selv snakket varmt om thatcherisme, frihet og ansvar i boka “velferd etter velferdsstaten” så munnet angrepet på velferdsstaten ut i et ønske om skatt på barnetrygd. Velferdsstaten står sterkt i opinionen, vi på venstresida har ingen grunn til å føle at vi har tapt slaget om økonomien.

Verdidebatten er selvfølgelig ikke over. Vi vet at det fortsatt kan være vanskelig å være homofil på landsbygda, blant konservative kristne eller i etniske minoritetsmiljøer. Abortspørsmålet, som alltid ble dratt opp i skoledebatter fra venstresidas representanter på 90-tallet, er ikke en like stor vinnersak i Oslo-skolen i dag, rett og slett fordi de sitter flere i salen med konservative religiøse verdier. Det er hyggelig om den liberale høyresida vil være med i den kampen. Men dere trenger ikke late som at det er oss på venstresida dere kjemper mot.

En forkortet versjon av dette innlegget sto på trykk i Dagbladet søndag 12.07

I Oslo bystyre har vi allerede hatt debatten. Etter litt debatt fikk jeg AP og flertallet i bystyret med på å si nei. Vi ville heller kalle opp en gate etter en karakter eller tittel fra en av bøkene hans (noe byrådet ikke har fulgt opp). Her er innlegget jeg holdt den gangen:

Jeg skulle ønske at dette bare handlet om forfatteren Knut Hamsun, jeg, og at det var så enkelt som å si at nå bare snakket vi om forfatterskapet og så kunne vi glemme hele resten av greia. Dessverre kan vi ikke det. Dessverre er Knut Hamsun en langt mer komplisert person enn bare de bøkene han skrev. Det handler ikke om kvaliteten på forfatterskapet eller personene eller karakterene vi kan navngi. Det handler om hele personen Hamsun, som vi faktisk ærer ved å oppkalle en plass etter ham. Da er det hele pakka vi oppkaller etter, ikke bare etter noen av de tingene han har skrevet.

La meg komme med et par sitater:

“4. mai 1940: Nordmenn – kast børsa og gå hjem. Tyskerne kjemper for oss alle og knekker nu Englands tyranni mot oss alle nøytrale.”

Det var 4. mai 1940, rett etter at nazistene hadde invadert Norge, eller helt på slutten, 7. mai 1945, så skriver han om hvordan vi alle nå står med hodet bøyd ved hans grav.

“Han var en kriger, en kriger for menneskeheten, en forkynner av evangeliet om rett for alle nasjoner.”

Det var nekrologen over Hitler som sto på trykk i Aftenposten 7. mai 1945. Han var en troende og glødende nazist helt til the bitter end, helt, helt til slutten. Jeg skjønner ikke helt hvordan man bare kan se bort fra det.

Jeg er helt enig i alt som ble sagt om forfatterskapet hans. Jeg er enig i alt som er sagt om hva denne mannen skriver. Han har skrevet noen av de vakreste kjærlighetsskildringene som finnes i norsk litteratur og i litteraturen overhodet. Jeg er veldig, veldig for at vi skal minnes disse tingene han har kommet med, men det er faktisk ikke det samme som å minne hele mannen Knut Hamsun. Dette er ikke et forsøk på å lage et kompromiss.

Det er ikke pinglete å la være å hylle en mann som hyllet nazismen og Hitler så sterkt, helt til sine siste dager. Dette er ikke halvveis, dette er faktisk et forsøk på å hylle forfatterskapet, et forfatterskap som fortjener å bli hyllet fordi det har betydd mye for mange, fortsatt kommer til å gjøre det og som fortsatt bør bli minnet av alle som er glad i norsk litteratur.