Historien om Fornebu et tragisk eksempel på hvordan man ikke skal drive byplanlegging. Det har gått tolv år siden det siste flyet lettet, likevel ligger en av landets mest attraktive tomter tilnærmet øde. Boligene som skulle bygges har ikke kommet, og kollektivløsningen er foreløpig i det blå.

Fornebu ligger ypperlig til. Et flott område rett ved sjøen, og mindre enn ti kilometer fra Oslo sentrum. Det kan bli et fantastisk boligområde for folk, med rask tilgang til de store arbeidsmarkedene i Oslo og på Lysaker. Potensialet er stort for et moderne utbyggingsprosjekt som tar vare på hensynet både til mennesker og miljø.

Vi har eksempler på hva som faktisk er mulig. T-baneringen har blitt en stor suksess fordi man har tenkt langsiktig. Samtidig med at banen har blitt bygd, har man bygd ut bolig- og næringsarealer ved stasjonene. Det har gjort t-banen lønnsom, fordi det er så mange flere passasjerer som betaler. T-banen gjør områdene mer attraktive, som igjen gjør t-banen bedre. Det er et konstruktivt samspill.

På Fornebu har Bærum bestemt seg for å gjøre det motsatte. Problemene på Fornebu kommer i stor grad av at man ikke får lov til å bygge nok der ute. Boligene blir dyrere fordi byggeprosjektene blir mindre lønnsomme. Infrastruktur som skole, barnehager og grendehus blir dyrere fordi det er færre innbyggere som kan være med å dele regningen. Det største problemet er at kollektivtrafikk ut dit blir dyrt fordi det blir så få kunder når det bor færre mennesker der. Fornebu burde vært planlagt med minst dobbelt så mange boliger som det bærumspolitikerne legger opp til.

Høyre og Frp i Bærum må ta mye av ansvaret for den triste situasjonen Fornebu nå er i. Det er deres motvilje mot å tillate en fornuftig bruk av arealene på Fornebu som har skapt problemene. Da planleggingen av den nye Fornebyen startet midt på 90-tallet, var Bærum Høyres opprinnelige ambisjon at det bare skulle være eneboliger med ett måls hage der ute.

Samtidig krevde Oslo kommune og en rekke andre aktører at det skulle bygges minst 10000 boliger der ute. Grunnen var åpenbar, man ønsket at dette sentrumsnære området skulle utvikles en miljømessig god måte. Bærum kommune ble til slutt presset til å gå inn for 5000 boliger, senere skar miljøverndepartementet igjennom og sa at det skulle være minst 6000.

Forskjellen på fem og ti tusen boliger høres kanskje stor ut. Sannheten er at byggesonen på Fornebu er et enormt område, på ca. 1,5 millioner kvadratmeter. Til sammenligning er Sørenga-utstikkeren, den kaia i Bjørvika hvor det skal bygges fem tusen boliger, på under en femtendedel av Fornebus størrelse. Det er plass til å bygge langt tettere på Fornebu uten at det går utover bokvalitet eller lokalmiljø. Tvert imot vil det gjort det mulig for Fornebus innbyggere og arbeidstakere å få en skikkelig god bybane ut dit.

Det er på tide at Bærums politikere tar seg sammen, og innser at de er med og deler ansvaret for hele Oslo-området. Fornebu er ikke det eneste eksemplet. Vi har sett det flere ganger, nå sist da høyresiden i Bærum kommune for kort tid siden sa nei til å bygge tettere langs Kolsåsbanen. Istedenfor å sørge for at vi får bedre utnyttelse av t-banelinjen til Kolsås, ja kanskje til og med hyppigere avganger, bestemmer flertallet i Bærum seg for at dette vil de ikke ha noe av. Det rareste med det er at de bruker utbyggingen av Fornebu som et argument for at de ikke vil bygge tett ved t-banestasjonene på Kolsåsbanen. Fornebu, som burde vært Bærums dårlige miljøsamvittighet, brukes altså som bevis på det motsatte.

Bærums innbyggere blir lidende, men det er de ikke alene om. Oslo-folk er også med på å betale en solid andel av prisen når pendlerne tyr til bilen fordi kollektivtrafikken ikke er god nok. Det er i den tettpakkede Oslo-gryta forurensingen fra bilene merkes sterkest. Det hadde vært fristende å si at da får Bærum ha det så godt, og klare seg uten kollektivtrafikk, men for Oslo-politikere som er opptatt av byens ve og vel er det selvfølgelig helt umulig.

Bærumspolitikerne ignorerer medansvaret de har for miljøet i Osloområdet. Ved å legge opp til utbygging basert på privatbilisme ødelegges utviklingsmulighetene for kollektivtrafikken, resultatet er dårligere luftkvalitet og høyere klimautslipp. Det bør være grenser for hvor mye og hvor lenge én kommune skal kunne trenere miljøsatsingen i en hel region.

Akkurat nå oppfører Bærum seg som en gratispassasjer. Kommunepolitikerne forventer at Oslo og Akershus fylke sammen skal betale for kollektivtrafikken de ønsker seg, men de samme politikerne vil ikke legge til rette for at den kollektivtrafikken faktisk lønner seg. Det er ansvarsfraskrivelse. Det er på tide at bærumspolitikerne innser at de må være med å dele ansvaret.

Kronikk på trykk i Aften torsdag 20.05

Erling Lae takket for seg på bystyremøtet onsdag. Det er Oslos suverent mest populære og profilerte politiker som nå gir seg. Store sko å fylle for min gamle klassekamerat Stian Røsland når han nå tar over.

Lae er en høyremann som først og fremst vil bli husket for hans sosiale hjerte. Han har stått for den åpne og rause byen, med respekt for medmennesker som en ledetråd. Få snakker om det som faktisk har vært hans viktigste politiske prosjekt, markedsstyring av Oslo kommune.

IKT-skandalen, som har kosta Oslo rundt 270 millioner, kom som en følge av prestisjefullt omorganiseringsprosjekt som skulle spare Oslo for store penger. Et klassisk eksempel på det skille mellom bestiller og utfører som har vært ledesnoren i høyresidas stadige omorganisering av Oslo kommune. New Public Management på sitt mest banale, etatene skulle bestille tjenester fra en sentral etat som skulle drifte ikt-systemer, i et forsøk på å etterligne markeder i kommunen.

IKT-reformen fungerte ikke, og slående nok ble det foreslått uten at det ble gjort en eneste økonomisk kalkyle som viste at dette ville lønne seg. Det har vært gjennomgående i alle de store kommunale omorganiseringene under Erling Lae. Høyresida har bare bestemt seg for at dette er «moderne» og «effektivt», det er jo forsøk på markedsøkonomi. Alle vi som lurer på hva som er grunnlaget for reformene blir stemplet som «gammeldagse», «uten evne til å tenke en ny tanke siden 50-tallet» og selvfølgelig den evige klassikeren «i lomma på LO».

Hva med Undervisningsbygg, som skulle sørge for at vi fikk profesjonalisert utbygging av Oslo-skolene? Vel, Undervisningsbygg klarer bare å bruke opp halvparten av budsjettene sine hvert år, og bygger knapt flere kvadratmeter per år enn man gjorde før, på tross av store bevilgninger. Hvert eneste år har vi bevilget store penger til barnehageutbygging, hvert år har resultatet vært flere hundre, noen år tusen, færre nye plasser enn planlagt. Byrådet klarer ikke å bygge ut, Oslos barn blir stående i barnehagekø. Byrådet skryter hvert år av det enorme investeringsbudsjettet de legger fram, de glemmer å fortelle at hvert år viser resultatene at bare klarer å gjennomføre halvparten av det de har planlagt.

Laes siste år har vært ridd av skandaler. IKT-skandalen, Flexus-skandalen (billettsystemet til Sporveien som har kosta flere hundre millioner), underslaget i Undervisningsbygg og nå sist Holmenkollen. Eksemplene er ikke tilfeldige tabber som kan skje, de er en konsekvens av hvordan Høyres modell for Oslo kommune ikke fungerer.

Slående eksempler fins i budsjettet som ble lagt fram samme dag som Lae gikk av. Byrådets store prestisjeprosjekt innen eldreomsorgen, sentralisering av sykehjemmene, har vist seg å ikke fungere spesielt bra. Derfor har Høyre og Frp også begynt å løpe fra modellen de lagde for bare få år siden.

Den grunnleggende ideen var at en etat, sykehjemsetaten, skulle ha ansvaret for å drive Oslos kommunale sykehjem effektivt og med høy kvalitet. Bydelene skulle ha ansvaret for regninga, de skulle betale for hver enkelt sykehjemsplass de brukte. Bestiller-utfører, nok en gang, altså.

Problemet er bare at driften av sykehjemsplassene har blitt mye dyrere de siste årene, langt mer enn prisstigningen. Lite tyder på at kvaliteten har blitt bedre. Det viste seg at sykehjemsetaten ikke klarer å drive sykehjem like effektivt som bydelene selv gjorde. Og når prisen stiger, har ikke bydelene hatt råd til å kjøpe de sykehjemsplassene de før gjorde. Dette er bakgrunnen for oppslagene om at det har blitt lagt ned over 300 sykehjemsplasser mens Frp har hatt ansvaret for eldreomsorgen i Oslo.

Byrådets manglende kontroll med sykehjemsetaten har gitt flere bisarre utslag. For eksempel har man i flere år opplevd at man ikke har hatt kontroll over budsjettet, og funnet ut at regninga blir høyere enn man planla. Da har man sendt en ekstraregning til bydelene ni måneder etter at den opprinnelige regninga ble sendt. Omtrent som om en elektrobutikk skulle sagt til en kunde – du, vi ser ut til å gå med underskudd i år, du må nok betale tusen kroner ekstra for pc’en du kjøpte for ni måneder siden.

Det store problemet er at de som skal betale regninga, bydelene, ikke har noen som helst måte å kontrollere utgiftene på, unntatt å la være å legge inn de pleietrengende. I tillegg splitter man opp de forskjellige delene av eldreomsorgen, man gjør det vanskeligere å samkjøre hjemmetjenesten og sykehjemmene når de ikke lenger drives av samme enhet. Det går ut over pasientene, og det går ut over mulighetene for fleksibilitet og kompetanseutvikling for de ansatte.

I neste års budsjett prøver man å rette opp i problemene ved å bruke penger på å redusere prisen på en sykehjemsplass, for at bydelene skal ha råd til å kjøpe flere plasser. Da er man på full fart bort fra det som var den grunnleggende tanken bak reformen, at etaten skulle drive, og bydelene betale det det koster. Selv om hverken Lae eller andre vil si det, er det en klar innrømmelse av at prestisjeprosjektet deres ikke fungerer. Det er en ideologisk drevet modell som har fått problemer.

Laes Oslo er i dag et sted hvor ideologi er viktigere enn kvalitet og effektivt i driften. Men akkurat som liberalist-økonomer som nekter å innse at det var en tabbe å glemme Keynes, nekter Oslos høyreside å se feilene i den organisasjonsmodellen de har forelska seg i. Det kommer nok ikke til å forandre seg nå som Lae har håndplukket sin ideologiske etterfølger til jobben som byrådsleder.

Dessverre ville valgordninga slått dårlig ut for oss. Jeg har tatt meg bryet med å regne ut mandatfordelinga. Kanonvalg for Ap, 21 representanter har vi ikke hatt på lenge. Men det holder likevel ikke helt. Venstresida ville fått 29 mandater, høyresida 30. Ap mangler 3500 stemmer på å få en ekstra representant, SV mangler 2000 og Rødt mangler snaue 1300. Høyresida tjener på å ha flere partier å dele stemmene på, hadde vi hatt et parti til på venstresida ville vi vunnet flertallet. Akkurat det samme var tilfelle i 2003.

Interessant nok gjør både Senterpartiet og Miljøpartiet De Grønne et bedre valg enn vanlig. Begge er godt unna en plass i bystyret, men sammen hadde de klart det. En fellesliste fra de to partiene hadde kanskje vært en ide? Kan til og med hende at vi i Ap burde vurdere å ta initativ til en slag felles politisk plattform for de fire partiene, litt på samme måte som de rødgrønne samkjørte seg på Stortinget før 2005.

Forslagene som kommer i dag undergraver hele kompromisset. Det betyr raskere veiutbygging, og utsettelse av kollektivtiltakene. To skritt i feil retning.

E18 vestover er det dyreste tiltaket i pakka, og det som har de verste miljøkonsekvensene. Helst burde vi ha droppa hele prosjektet, og satsa på bybane til Fornebu, Kolsåsbanen og toget. Istedenfor vil de nå utsette Fornebu, og komme raskere i gang med E18. Det er den våte drømmen til Høyre i Asker og Bærum å kjøre kjapt og greit inn til byen, det er ikke en drøm vi bør kjappe oss med å oppfylle.

Det er bra at Kolsåsbanen framskyndes (fascinerende at Frp kan bruke det ordet etter å ha latt banen ligge død i flere år). Men styringsgruppa har ikke noe forslag til hvordan de skal skaffe penger til det nye takstsystemet man vil ha i Akershus. Det er et genialt system, som vil kjøre kollektivtrafikk mye mer populær i Akershus, men det koster 180 millioner i året. De pengene må finnes.

Dagens forslag er bare med på å undergrave kompromisset som er Oslopakke 3. Det skal være en vei- og kollektivpakke, vi kan ikke godta at Frp prøver å bruke den til oppfylle sine asfaltfantasier.

I Oslo bystyre har vi allerede hatt debatten. Etter litt debatt fikk jeg AP og flertallet i bystyret med på å si nei. Vi ville heller kalle opp en gate etter en karakter eller tittel fra en av bøkene hans (noe byrådet ikke har fulgt opp). Her er innlegget jeg holdt den gangen:

Jeg skulle ønske at dette bare handlet om forfatteren Knut Hamsun, jeg, og at det var så enkelt som å si at nå bare snakket vi om forfatterskapet og så kunne vi glemme hele resten av greia. Dessverre kan vi ikke det. Dessverre er Knut Hamsun en langt mer komplisert person enn bare de bøkene han skrev. Det handler ikke om kvaliteten på forfatterskapet eller personene eller karakterene vi kan navngi. Det handler om hele personen Hamsun, som vi faktisk ærer ved å oppkalle en plass etter ham. Da er det hele pakka vi oppkaller etter, ikke bare etter noen av de tingene han har skrevet.

La meg komme med et par sitater:

“4. mai 1940: Nordmenn – kast børsa og gå hjem. Tyskerne kjemper for oss alle og knekker nu Englands tyranni mot oss alle nøytrale.”

Det var 4. mai 1940, rett etter at nazistene hadde invadert Norge, eller helt på slutten, 7. mai 1945, så skriver han om hvordan vi alle nå står med hodet bøyd ved hans grav.

“Han var en kriger, en kriger for menneskeheten, en forkynner av evangeliet om rett for alle nasjoner.”

Det var nekrologen over Hitler som sto på trykk i Aftenposten 7. mai 1945. Han var en troende og glødende nazist helt til the bitter end, helt, helt til slutten. Jeg skjønner ikke helt hvordan man bare kan se bort fra det.

Jeg er helt enig i alt som ble sagt om forfatterskapet hans. Jeg er enig i alt som er sagt om hva denne mannen skriver. Han har skrevet noen av de vakreste kjærlighetsskildringene som finnes i norsk litteratur og i litteraturen overhodet. Jeg er veldig, veldig for at vi skal minnes disse tingene han har kommet med, men det er faktisk ikke det samme som å minne hele mannen Knut Hamsun. Dette er ikke et forsøk på å lage et kompromiss.

Det er ikke pinglete å la være å hylle en mann som hyllet nazismen og Hitler så sterkt, helt til sine siste dager. Dette er ikke halvveis, dette er faktisk et forsøk på å hylle forfatterskapet, et forfatterskap som fortjener å bli hyllet fordi det har betydd mye for mange, fortsatt kommer til å gjøre det og som fortsatt bør bli minnet av alle som er glad i norsk litteratur.