Dansk Folkepartis leder, Pia Kjærsgård, kastet seg nok en gang inn i integreringsdebatten. I jakten etter å være stadig mer ekstrem er det nå tv-tittingen hun kaster seg over. Folk som bor i de fattige ghetto-områdene skal ikke lenger få lov til å ha parabol. Parabolen brukes nemlig til å forgifte deres sinn, pode dem inn med arabisk propaganda fullt av hat for alt den vestlige verden står for. Eller noe sånt.

Ytringsfrihet er åpenbart ikke en av de tingene Vesten står for, ellers hadde vel Pia aldri kommet på ideen om å forby folk å se det de vil på tv. Hun fant fort ut det ikke går an å forby folk å ha parabol, da endret hun forslaget til at hun heller vil forby tv-kanalene hun ikke liker. Som det er et samfunn vi har mer lyst til å bo i. Mediekontroll er en totalitær ide, samma hvordan man pakker den inn.

Pia lar seg ikke stanse. Til den danske avisa Politiken sier hun:

- Det nytter ikke noget at sige, at det er et dårligt forslag, uden at foreslå noget som helst andet. Så må de komme med noget andet.

Jo, det gjør faktisk det. Alternativet til at myndighetene styrer hva som skal være lov å vise på tv, er at man lar være. Når formålet er å diskriminere, trenger man ikke komme opp med et alternativ til hvordan man skal gjøre det. Man kan faktisk velge å bare la være.

Dette er klassisk taktikk fra Dansk Folkeparti og andre høyreekstremister i Europa. Man finner noe man mener er et problem, og så fremmer man et illiberalt forslag for å løse problemet. Så, når andre påpeker at forslaget er helt hinsides og i strid med menneskerettighetene, slår man ut med hendene og sier: – Ja, kom med en annen løsning da!

Løsningen er å avvise hele problemstillingen, og slutte å bli med galeien der man hele tiden skal konstruere problemstillinger for å ha noe diskutere. Diskuter og kom med løsninger på det som er ekte politiske problemstillinger, og fei tøvet til side. Det er der det fortjener å ligge.

Sosialdemokratiet har alltid vært et frihetsprosjekt. Det er venstresida som har vært drivkraften bak alle de store samfunnsendringene som har gjort folk friere, gitt dem større valgmuligheter, gjort Norge til et liberalt og tolerant samfunn.

I starten var det arbeiderklassens frigjøring som var målet. Så kom kvinnefrigjøringen, raskt etterpå fulgte kampen for homofiles rett til å være likeverdige borgere. Hele veien med venstresidas personer, partier og organisasjoner som de viktigste aktørene.

Det har alltid vært en kulturkamp, en kamp for å endre verdiene som har preget samfunnet. Og den er ikke over. Det er den samme kulturkampen som foregår når diskusjonene om moralpolitiet på Grønland dukker opp.

Den gangen vet vi ikke helt hva vi skal gjøre med det. Før var det alltid lett å definere fienden. Fienden var fabrikkeieren og presten, mannsjåvinisten og moralisten, eller nå i det siste bare Nina Karin Monsen.

Problemet er at venstresida i for stor grad har havna i en skvis mellom ulike radikale verdier vi ønsker å fremme, anti-rasismen og likestillingen. Vi har ikke klart å finne ut av hvordan vi kan være pådrivere for liberale verdier innad i minoritetsmiljøer, samtidig med at vi fremmer anti-rasismen. Løsningen har vært, i altfor stor grad, å holde kjeft.

Moralpolitiet er ikke noe som bare folk fra minoritetsmiljøene opplever. Man skal ikke gå mange husbesøk i Gamle Oslo før man får høre historiene fra jenter som er lei av å bli kalt horer på vei hjem fra byen, eller homofile som blir truet med juling fordi de holder kjæresten i hånda. Det er et sosialt problem som angår hele samfunnet.

Venstresidas manglende evne til å vise hvordan de skal håndtere utfordringene har noen pussige konsekvenser. Kampen for liberale verdier har alltid vært vår kamp, men plutselig treffer vi velgere som vil stemme Frp fordi de opplever dem som mer troverdige forsvarere av likestillinga venstresida har kjempet fram. Det er et problem vi må ta alvorlig, fordi Frp bruker likestilling og såkalte “norske verdier” til å skape fremmedfrykt og velgergevinst. Det henger ikke på greip å skulle være forkjemper for liberale verdier samtidig med at man stemmer mot homofiles rett til å gifte seg, eller skulle kjempe mot reaksjonære muslimer samtidig med at man går på stemmefiske hos like reaksjonære kristne. Frp dømmer muslimer som gruppe, og går dermed mot det som hele veien har vært grunntanken bak kampen for liberale verdier; retten til å være seg selv.

Hadia Tajik skriver godt om bygdedyret i Oslo i Aftenposten, og hvordan minoritetsmiljøene selv må ta kampen mot moralpolitiet. Jeg har hørt lignende før, både fra folk med minoritetsbakgrunn og andre. Det sies at ethvert folks frigjøring først og fremst må være deres eget verk, det er sikkert mye sant i det. Men det svarer ikke på mitt spørsmål, hvordan kan liberale representanter for majoritetskulturen delta i verdikampen?

Innvendingene er forståelige og forutsigbare. Press fra majoriteten kan føre til at et minoritetsmiljø blir mer innadvendt, og bare forsterker sin sosiale egenkontroll. Men viser empirien virkelig at det er tilfelle? Og er det virkelig et alternativ å si til en 17-år gammel jente at kampen for rettighetene dine får du føre selv, så skal vi heie akk så stille fra sidelinja?

Politikk spiller en rolle. Mye kan oppnås gjennom språkopplæring, arbeidsplasser og sosial boligpolitikk. Jo mer deltagende man blir i samfunnet, jo mer preget blir man av dets verdier. Men løsningene er ikke bare politiske, verdikampen handler om hvordan mennesker forholder seg til hverandre, forhold politikere ikke kan endre gjennom enkle vedtak.

Jeg skriver ikke dette fordi jeg har svar på hvordan vi skal gå fram. Jeg skriver det fordi finnes en himmelropende urettferdighet der ute, der ikke alle mennesker får sjansen til å være seg selv og leve sine egne liv i et ellers trygt og godt samfunn. For en sosialdemokrat er det en utålelig ansvarsfraskrivelse å si jeg ikke kan være med å føre den kampen. Derfor er jeg på jakt etter virkemidlene og mulighetene. Å bare sitte stille er ikke et alternativ.

I Oslo bystyre har vi allerede hatt debatten. Etter litt debatt fikk jeg AP og flertallet i bystyret med på å si nei. Vi ville heller kalle opp en gate etter en karakter eller tittel fra en av bøkene hans (noe byrådet ikke har fulgt opp). Her er innlegget jeg holdt den gangen:

Jeg skulle ønske at dette bare handlet om forfatteren Knut Hamsun, jeg, og at det var så enkelt som å si at nå bare snakket vi om forfatterskapet og så kunne vi glemme hele resten av greia. Dessverre kan vi ikke det. Dessverre er Knut Hamsun en langt mer komplisert person enn bare de bøkene han skrev. Det handler ikke om kvaliteten på forfatterskapet eller personene eller karakterene vi kan navngi. Det handler om hele personen Hamsun, som vi faktisk ærer ved å oppkalle en plass etter ham. Da er det hele pakka vi oppkaller etter, ikke bare etter noen av de tingene han har skrevet.

La meg komme med et par sitater:

“4. mai 1940: Nordmenn – kast børsa og gå hjem. Tyskerne kjemper for oss alle og knekker nu Englands tyranni mot oss alle nøytrale.”

Det var 4. mai 1940, rett etter at nazistene hadde invadert Norge, eller helt på slutten, 7. mai 1945, så skriver han om hvordan vi alle nå står med hodet bøyd ved hans grav.

“Han var en kriger, en kriger for menneskeheten, en forkynner av evangeliet om rett for alle nasjoner.”

Det var nekrologen over Hitler som sto på trykk i Aftenposten 7. mai 1945. Han var en troende og glødende nazist helt til the bitter end, helt, helt til slutten. Jeg skjønner ikke helt hvordan man bare kan se bort fra det.

Jeg er helt enig i alt som ble sagt om forfatterskapet hans. Jeg er enig i alt som er sagt om hva denne mannen skriver. Han har skrevet noen av de vakreste kjærlighetsskildringene som finnes i norsk litteratur og i litteraturen overhodet. Jeg er veldig, veldig for at vi skal minnes disse tingene han har kommet med, men det er faktisk ikke det samme som å minne hele mannen Knut Hamsun. Dette er ikke et forsøk på å lage et kompromiss.

Det er ikke pinglete å la være å hylle en mann som hyllet nazismen og Hitler så sterkt, helt til sine siste dager. Dette er ikke halvveis, dette er faktisk et forsøk på å hylle forfatterskapet, et forfatterskap som fortjener å bli hyllet fordi det har betydd mye for mange, fortsatt kommer til å gjøre det og som fortsatt bør bli minnet av alle som er glad i norsk litteratur.

Dette er bare sprøyt. Irvings meninger er kjente for alle og enhver som gidder å sette seg inn i det. Han har blitt avkledd og latterliggjort av ekte historikere og forskere gang etter gang. Han ble til og med så avkledd en gang at han valgte å gå til injuriesøksmål, og tapte så det sang. Mannen fortjener definitivt ikke respekt, og heller ikke en talerstol

TV2 bommer fullstendig når de velger å hente han i det som skal være deres viktigste debattprogram. Selvfølgelig har mannen sin ytringsfrihet, men TV2 har et ansvar for å ikke være med å spre hans eder og galle, når hans “historiske” standpunkter til stadig har blitt tilbakevist. Irving har ingenting å tilføre den offentlige debatten, det er bare et freakshow for gærninger. Det holder ikke mål.

Les Henrik Lundes meget gode kommentar: http://is.gd/FxYu