Riktignok førte den rødgrønne valgseieren i 2005 til et linjeskifte i samferdselspolitikken, med langt mer penger både til vei og jernbane. Men denne vinteren har vist oss tydelig at vedlikeholdet og investeringene har vært nedprioritert i altfor mange tiår. Situasjonen er verre enn man trodde den var, jernbaneløftet som trengs er enda større enn det som ble varsla i Nasjonal Transportplan for et år siden. Mer penger er nødvendig.

Stoltenberg lanserte nå planene om flytogstandard på hele intercity-triangelet. Det betyr marsjfart på 160 km/t på alle strekningene fra Oslo til Lillehammer, Skien og Halden, med maksfart på 210. Plutselig snakker vi Oslo – Tønsberg på en halvtime. En revolusjon i jernbane-Norge.

Alt dette høres veldig bra ut. Jeg er likevel bekymra for om det går. Problemet er nemlig ikke bare penger, problemet er like mye at Jernbaneverket mangler kompetanse. Og ikke bare Jernbaneverket,  i det hele tatt mangler det kunnskap om jernbane i Norge.

Det er jo ikke så rart. Når det nesten ikke blir bygd ut jernbanestrekninger gjennom mange tiår, så klarer verken Jernbaneverket eller entreprenørene å utvikle seg. Øvelse gjør som kjent mester, her har det vært fint lite å øve seg på. I tillegg blir det selvfølgelig ikke spesielt interessant for kloke ingeniørspirer å satse på jernbanefag når det har vært så lite framtid i bransjen.

Det blir ikke bedre av at man gjør bommerter som den konkurranseutsettingen av jernbanevedlikeholdet den forrige regjeringen begynte med. Konsekvensen var at man ga sluttpakke til 236 ansatte, som fant seg andre yrker. Jernbaneverket brukte faktisk 160 millioner på disse pakkene. Jeg tror ikke noen kan påstå at det faglige jernbanemiljøet i Norge kom styrket ut av det. Jernbanen sporet av.

Oppgavene i jernbane-Norge så mange at vi er nødt til å se på nye måter å gjøre ting på. Jernbaneverket har begrensa kapasitet etter flere års nedbygging, det blir lenge å vente hvis vi skal overlate alt til dem. Det kommer til å ta lang tid å bare utrede de strekningene vi vil ha. Jernbaneverket har selv sagt at det tar nesten fem år før man har klar til byggestart på den viktige strekningen Oslo S – Ski. Det er lenge å vente.

Min tanke er at vi skal leie inn folk fra noen av de store jernbanelandene til å hjelpe oss. For eksempel svenske SJ eller tyske Deutsche Bahn til å gjøre noe av utredningsarbeidet. Er vi glupe stiller vi krav om at de må dra inn norske fagfolk i arbeidet, så de er med på å utvikle kompetansen her i Norge. Litt på samme måte som vi gjorde med Statoil og oljeutbyggingen i sin tid. Da kan vi få fart på jernbaneutbyggingen. Jernbanen i Norge trenger hvert fall å få opp dampen.

Det var økonomiprofessor Espen Henriksen som starta ballet i forrige uke, og fikk raskt følge av Ola Grytten, professor på NHH. Feilen ligger her:

-          Under dekke av å drive konjunkturpolitikk har regjeringen drevet strukturpolitikk, og absorbert ledig arbeidskraft som i stedet burde vært omskolert.(Henriksen, E24)

Det stemmer ikke at krisepakkene  er brukt til en ekstraordinær sysselsettingsvekst i det offentlige. Faktisk ble det ansatt temmelig nøyaktig like  mange i staten og i kommunene under finanskrisa som under resten av den rødgrønne regjeringstida. Sjekk denne tabellen:

Tallene er fra SSB, de finnes her.  Tallene fra 4. kvartal 2009 er ikke klare ennå, men tallene fra 3. kvartal viser at utviklingen er den samme. Det er rett og slett ikke statistisk grunnlag for å si at regjeringa har utnytta krisen til å føre gjennomføre strukturendringer:

Disse tallene er også fra SSB. Tallenes tale er klar, sysselsettingsveksten i offentlig sektor er ikke noe større under finanskrisa enn før.

Skattegarantien til kommunene var et av de viktigste konjunkturtiltakene  regjeringa gjennomførte. Garantien sørga for at kommunene visste  de ikke kom til å lide for tapte skatteinntekter, og slapp unna å si opp ansatte. Tvert imot kunne de fortsette utbyggingen av velferdsstaten som hadde foregått under hele den rødgrønne perioden. Eneste  forskjellen var at det nå også fungerte som et virkemiddel i kampen mot finanskrisa.

Det er mye man kan si om det professorene melder, spesielt Ola Grytten skiller seg ut. For eksempel med dette sitatet:

-          Ved å bygge opp byråkratiet på denne måten vil det bli veldig vanskelig å trappe ned statens pengebruk fremover.

Grytten har fulgt lite med hvis han tror at det er byråkratiet som har blitt bygd ut de siste årene. Har han ikke fått med seg barnehagereformen? Eller ser han ikke på tallene og finner ut av at den store andelen av de nyansatte jobber i skolene og i eldreomsorgen? Et lite dykk i SSB sine tall hadde gjort seg.

Det er ikke byråkrati fordi det er offentlig, de aller fleste offentlig ansatte driver velferdstjenester. Man kan selvfølgelig mene at de burde vært konkurranseutsatt og drevet av private, men det kan umulig være sånn at det er byråkrati når de jobber i det offentlige og ikke i det private. I tillegg er det verdt å nevne at barnehage-reformen frigjør langt mer arbeidskraft enn den forbruker, fordi den gjør det mulig for langt flere foreldre å delta i arbeidslivet. Barnehager er, i likhet med samferdsel, en investering i større evne til økonomisk produksjon.

Jeg er enig med Espen Henriksen i en ting, det er bedre å velge samfunnsøkonomisk lønnsomme tiltak enn de som ikke er det. Problemet er bare at det definitivt ikke er lett å beregne hva som er samfunnsøkonomisk optimalt, og i en gitt situasjon er det ikke sikkert at man har mulighet til å vurdere alle alternativer. Krisepakkene ble lansert fordi det var en krise. Det ligger litt i sakens natur at man ikke har en rekke tiltak klare som er samfunnsøkonomisk beregnet opp og ned i mente, og med letthet kan settes inn når en krise inntreffer. Landet sto i en dramatisk situasjon der ledigheten steg raskt, særlig innenfor bygg- og anleggsbransjen. Da ble det brukt mye ekstraordinære penger på oppussing og vedlikehold av skolene våre og andre offentlige bygg, og det ble brukt ekstra midler på samferdselsinvesteringer. Det er fornuftige investeringer som også var med på å bekjempe ledigheten. Selv om man i ettertid skulle finne ut av at det hadde vært mer samfunnsøkonomisk lønnsomhet å pusse opp andre skoler, hadde det fortsatt vært fornuftige investeringer. Henriksen pålegger seg selv en ganske stor bevisbyrde når han hevder disse beslutningene er dårlige og irreversible.

Visste du at alle elever på videregående over 18 år nå skal få stryke fjorten dager av fraværet sitt? De må riktignok skrive en lapp til skolen om at de har vært syke, men så er det fritt fram. Det kommer fram i Utdanningsdirektoratets nye tolkning av opplæringsloven (det er § 3-47 det er snakk om).

Ta det fra en som trengte mer enn et spark bak (og burde fått mange fler) da han gikk på videregående: dette er ikke lurt! Snakker om å lage et frikort til skulking. Det er en drøss med elever som kommer til å benytte seg av dette til å ta seg fri, og sjansen er vel ganske stor for at de som har mest behov for stramme rammer er de som kommer til å “nyte friheten”. Dette er en oppskrift på dårligere kontakt med skole og elev, og dermed en oppskrift på frafall. Her bør regjeringa skjære igjennom dette tullet fra direktoratet.

Fikk du noen gang 4+ på en prøve? En grei måte å vite at du var nære 5′ern? Det er ikke lov lenger! I sin visdom har direktoratet bestemt at det ikke lenger er lov til å gi noe annet enn hele tallkarakterer. Du kan få vite om du har en svak eller sterk firer, men da må du få det skriftlig.

Hvorfor bestemmer man noe sånt? Eller, hvorfor gidder man å bruke tid på å bestemme noe sånt? Plussene og minusene er jo ikke noe annet enn enkle måter å fortelle elevene på en bedre måte hvordan de ligger an. Hvis man syns eleven bør få mer veiledning så kan man jo bare snakke med han. Eller kanskje eleven bare kan spørre hvis han lurer? Jeg er for gode tilbakemeldinger, men å skrive en forklaring på hvor god femmer’n er til hver eneste elev i en klasse på 30, hver eneste gang det er en prøve eller stil, det er et langt skritt forbi gode tilbakemeldinger og over i byråkratiet. Det kommer til å ta utrolig mye av lærerens tid, tid som burde brukes til å undervise.

Oppdatert 9.12: Bergens Tidende følger opp saken, med kommentarer fra direktoratet og Elevorganisasjonen.

Noen graver mer i tallene enn andre. På hjemmesidene til Arbeids- og Inkluderingsdepartement finner man en ganske interessant rapport om IA-avtalen, avtalen om inkluderende arbeidsliv. Rapporten er utarbeida av en representant fra LO, en fra NHO og en statssekretær. De har gått gjennom en haug med rapporter og statistikk om sykefraværet de siste årene. Det er ganske åpenbart at det er denne rapporten som er grunnlaget for Stoltenbergs idedugnad på LO Stats kartellkonferanse.

Ta for eksempel forslaget om normerte sykemeldinger. I rapporten (vedlegg 1) står det følgende: En rapport fra RTV viser at det er store variasjoner mellom legenes sykemeldingspraksis. Rapporten viser for eksempel at sykemeldingspraksisen varierer avhengig av legenes kjønn, alder, listelengde, geografi og pasientenes alders- og kjønnsfordeling.

At sykemeldinger varierer med pasientene er selvfølgelig ikke noe problem, alle pasienter er individuelle. Problemet forslaget prøver å løse er at det viser at sykemeldingene varierer med legene, noe som er noe helt annet.

Heller ikke denne rapporten kommer med løsningen på sykefraværet. Tvert imot sitter man igjen med inntrykket av at dette er sammensatt og må takles på mange fronter.

Jeg tror mye handler om hvordan man opplever hverdagen på jobben. Arbeidstakere som føler de er med på å forme arbeidsplassen sin, og opplever at det de gjør har betydning og at de blir hørt, er mindre syke enn arbeidstakere som må gjøre rutinemessige oppgaver uten mulighet for faglig utvikling. God ledelse er en nøkkel til å bekjempe sykefravær, på samme måte som det er en nøkkel til å skape resultater.

Fraværet er høyere i store deler av offentlig sektor enn i privat sektor. Det har nok mye å gjøre med at man særlig i helse- og omsorgsyrkene gjør mye arbeid som er både fysisk og psykisk slitsomt. Men jeg tror også det handler mye om at offentlig sektor blir utsatt for mye ideologisk drevet ledelse, som gir de ansatte liten innflytelse. Omstillinger og endringer kommer i veldig stor grad ovenfra, og det er mange av dem. Faktisk er sjansen betraktelig større for at man har gjennom en større omstilling de siste årene hvis man er ansatt i staten enn hvis man er ansatt i privat sektor.

Ansatte i det offentlige opplever lavere muligheter for medbestemmelse og mindre lydhørhet fra ledelsen enn privat ansatte. Det skrev Klassekampen for en snau måned siden da de presenterte rapporten Motivator 2009, meningsmålingsbyrået Sentios store arbeidslivsundersøkelse. I alle viktige spørsmål, som om arbeidstakeren “selv kan påvirke beslutninger som er viktige for arbeidet” eller “selv kan bestemme arbeidstempo” og “i stor grad selv bestemme arbeidstid” scorer privat sektor klart høyere enn i kommunene. Jeg tror dette er grunnleggende utfordringer som er med på å skape sykefraværet, og helt åpenbart utfordringer som ikke er lette å løse.

Den rødgrønne regjeringen lanserte i 2005 kvalitetskommuneprogrammet, etter initiativ fra Fagforbundet. Prosjektet er basert på ideen om å overføre de beste delene av den nordiske modellen inn i offentlig sektor; det tette og positive samarbeidet mellom arbeidsgiver og arbeidstaker som regnes som et av særtrekkene i norsk næringsliv. Kort avstand og lite hierarki gjør man utvikler flere ideer og får en mer produktiv drift.

Det er for tidlig å konkludere bastant med dette har betydning for sykefraværet, men de foreløpige, ikke-publiserte tallene tyder på at fraværet har sunket i de kommunene som først ble en del av programmet. Jeg tror det kommer av at kommuner som virkelig klarer å følge programmet, gir arbeidstakerne langt større mulighet til å påvirke og utvikle sin egen arbeidsplass og arbeidshverdag.