De siste månedene har jeg vært land og strand rundt og snakka med fagforeninger i Fagforbundet om politikk og valget. Margareth Birkenes er langt fra alene. Den samme historien finner man overalt i landet, tusenvis av kvinner (ja, det er nesten bare kvinner) som ikke får fulle stillinger. De vil gjerne jobbe mer, men får ikke sjansen.

En rapport fra FAFO viser at 50.000 medlemmer i Fagforbundet jobber ufrivillig deltid, de er undersysselsatte som forskerne liker å kalle det. I tillegg kommer alle de som ikke er med i Fagforbundet, og selvfølgelig de som er i privat sektor. I en rapport Handel og Kontor har fått utarbeida kommer det fram at åtte av ti kvinner i tjenesteytende sektor jobber deltid, bare to av ti menn gjør det samme.

Jeg har skrevet før om hva dette betyr for kvinnene, med usikre arbeidsforhold, usikker lønn og usikker framtid. Man får selvfølgelig ikke lån når man kan stille 26 % av en hjelpepleierlønn som sikkerhet. Og hvordan skal en alenemor som Margareth planlegge noe som helst med guttungen når hun hele tida må stille opp på de ekstravaktene som er?

Likevel, dette handler like mye om kvaliteten på de offentlige tjenestene. Når pleietrengende rettmessig klager over at de må forholde seg til altfor mange pleiere, så handler det selvfølgelig om at mange av pleierne bare har små stillinger. Det er åpenbart at de blir bedre kjent med pasientene når de er mer på jobben. Og de blir også flinkere i yrket når de har fulle stillinger, erfaring gjør deg dyktigere. Og er det noen som tror at arbeidsgivere vil satse på videreutdanning av personale som bare er det en fjerdedel av arbeidstida? Hjelpepleierne er fanga i deltidsfella, og det går utover kvaliteten på tjenestene.

Audun Lysbakken er konstruktiv med sitt forslag om at man skal få overtidsbetaling for de timene man jobber utover den faste stillinga si. Da vil det svi på pungen for arbeidsgivere som liker å kalle inn til ekstravakter istedenfor å gi faste stillinger. Jeg er likevel skeptisk, fordi jeg frykter at det vil føre til at mange faktisk vil foretrekke å jobbe små brøker, de vil jo få mer betalt hver gang vaktlista må fylles opp. Det er heller ikke bra for kvaliteten på tjenestene.

FAFO-forskeren Moland kommer med forslag om kombinasjonsløsniner, hvor man kanskje kan jobbe både på sykehjem og i hjemmetjenesten. Det er en god ide, jeg tror det kan føre til bedre kvalitet for brukerne og, fordi de blir fulgt av hele apparatet. Men da kan man ikke splitte opp og privatisere eldreomsorgen, slik man for eksempel gjør i det Høyre- og Frp-styrte Oslo.

Jeg tror det viktigste er å fortsette på det arbeidet som nå gjøres. Forbedringene i kommuneøkonomien de siste årene har gjort det mulig for mange å få større stillinger. Det samme har den nye arbeidsmiljøloven fra 2006, som gjør at man har rett på større stilling hvis man over lengre tid i praksis jobber i en større stilling. To områder hvor den rødgrønne regjeringa har gode resultater å vise til.

Mye handler om holdninger. Norske kommuner må slutte å se på det som en fordel at ansatte jobber deltid, og heller se på heltidsstillinger som en mulighet til å heve kvaliteten på velferdstjenestene. Kanskje vi trenger nasjonale normer for bemanning på sykehjem, for å presse kommunene til å bli bedre arbeidsgivere?

Norges Bank kunne nemlig i går melde at de spår færre ledige enn de før trodde. Jeg er ikke blant de som tror finanskrisen er over, hverken i Norge eller resten av verden, men det er godt å se at noen ting går bedre. Og ikke minst er det godt å se at krisepakkene til regjeringen virker.

Keep up the good work!

Jeg er for. Jeg syns det er en god ide at man gjør noe ekstra ut av det å få et statsborgerskap. Man viser at det betyr noe, og skaper en positiv holdning. Å få statsborgerskapet er ikke noe man bare kan ta for gitt.

SVs Rolf Reikvam var raskt ute å sa nei. Ikke overraskende. Redd for at vi skaper et skille mellom oss og dem. Selv syns det er tvert om: vi sier heller klart og åpent at du er velkommen til å bli statsborger i Norge, så lenge du viser at du tar det alvorlig nok til å lære deg språket og forstå grunnleggende ting i samfunnet. Det er å inkludere, ikke ekskludere.

Så kan man være bekymra for de som ikke klarer prøven. Men det sosialdemokratiske svaret er jo å sørge for at alle får sjansen til å lære seg det de trenger for å klare seg i det norske samfunnet. Eneste grunnen til å gi noen opp, er fordi de er så lite interessert at de gir opp selv.