Det er bladet Samfunnsøkonomen som har gitt meg ny innsikt. Nr. 3/2010 handler om sykefraværet. Mye interessant, men det var særlig Steinar Westins artikkel om sykefraværsstatistikken som var verdt å lese. Professoren i sosialmedisin fra NTNU kommer med noen analyser som flere bør få med seg (dessverre ikke på nett).

At sykefraværet i Norge har ligget ganske stabilt det siste tiåret er ingen nyhet. Det økte i starten av tiåret, men falt kraftig etter at man stramma inn på regelverket for sykemeldinger i 2004. Det er heller ikke nytt, det var vel egentlig dette som lå til grunn for høyttenkinga til Jens Stoltenberg i fjor høst da sykefraværsdebatten var på sitt sterkeste.

Nytt var derimot opplysningen om at påstanden om at Norge har verdens høyeste sykefravær hviler på et særdeles tynt statistisk grunnlag. Westin hevder ikke at påstanden er gal, han påviser bare at vi ikke vet om den er rett eller gal.

Grunnen er ganske enkelt at forskjellige land fører forskjellig statistikk ulikt. For eksempel var det sånn i 2001 at folk som var syke lenger enn 27 uker sto for halvparten av sykefraværet. De utgjorde bare 10 prosent av sykdomstilfellene, men siden de var syke så mye lengre utgjorde de halvparten av det totale fraværet.

Hvordan er så dette sammenlignet med andre land? Gudene vet. Storbritannia, som et eksempel, fører ikke statistikk over de som er syke lenger enn 28 uker. Da teller man ikke lenger med i sykefraværet. Hadde vi gjort det samme i Norge, ville vi med et pennestrøk halvert fraværet vårt. Statistikken ville kanskje sett penere ut, men vi ville vært akkurat like syke.

Westin har flere poenger. Er det rene regelforskjeller som gjør at statistikken ser annerledes ut? Kan noe av forskjellen forklares med forskjellige fødselsrate? Fungerer aktiv sykemelding også som en form for subsidiert lønn, som kanskje kan forklare noe av sykefraværet?

Dette var mildt sagt overraskende. Jeg var sikker på at vi hadde bedre oversikt over hvordan sykefraværet i Norge faktisk utvikler seg, og hvordan det er i andre land. Mye av grunnlaget for debatten om sykelønn og sykefravær har jo vært at det står langt bedre til i andre land. Da burde vi være bra sikre på at det faktisk er tilfelle. Kanskje vi får oss noen aha-opplevelser.

Vel, de hopper over at IA-avtalen har flere deler. Mange har fått med seg målet om 20 prosent reduksjon i sykefraværet, like viktig er målet om flere skal stå lenger i arbeid. Og der skårer IA-avtalen bra. Veldig bra, faktisk.

I gjennomsnitt jobber en nordmann seks måneder lenger nå enn det han gjorde da IA-avtalen ble innført i 2009. Det er faktisk akkurat på en prikk det målet man satte seg da IA-avtalen ble reforhandlet i 2005. Econ Pöyry har beregnet den årlige samfunnsøkonomiske gevinsten til å være mellom 9 og 11 milliarder kroner. Vi snakker ikke småpenger.

Bak det tallet skjuler det seg flere gode utviklingstrekk. For eksempel i den korte perioden fra 2007 til 2009 har andelen 60 år gamle damer som jobber gått fra 65% til ca. 75%. Det er en ganske dramatisk forbedring. Og en gjennomsnitts 50-åring kan nå forvente å pensjonere seg når han/hun blir 64 år. Nordmenn flest, med andre ord, pensjonerer seg ikke spesielt tidlig.

Tallene finner man i SINTEFs sin evaluering av IA-avtalen fra i fjor sommer. Så et lite varsko, det er ikke helt enkelt å skille hva som er generelle samfunnstrender fra hva som er konkrete resultater fra IA-avtalen. Forskerne har tatt tak i det, og sett på hvordan utviklingen har vært i IA-bedriftene sammenlignet med de som står utenfor avtalen. Konklusjonen er at IA-bedriftene har lykkes bedre enn de andre. Forskerne ser for seg at på dette ene området er gevinsten av IA-avtalen på ca. 1 mrd i året.

Min kollega Øystein Nilsen har skrevet mer og bra om dette i Dagsavisen.

Noen graver mer i tallene enn andre. På hjemmesidene til Arbeids- og Inkluderingsdepartement finner man en ganske interessant rapport om IA-avtalen, avtalen om inkluderende arbeidsliv. Rapporten er utarbeida av en representant fra LO, en fra NHO og en statssekretær. De har gått gjennom en haug med rapporter og statistikk om sykefraværet de siste årene. Det er ganske åpenbart at det er denne rapporten som er grunnlaget for Stoltenbergs idedugnad på LO Stats kartellkonferanse.

Ta for eksempel forslaget om normerte sykemeldinger. I rapporten (vedlegg 1) står det følgende: En rapport fra RTV viser at det er store variasjoner mellom legenes sykemeldingspraksis. Rapporten viser for eksempel at sykemeldingspraksisen varierer avhengig av legenes kjønn, alder, listelengde, geografi og pasientenes alders- og kjønnsfordeling.

At sykemeldinger varierer med pasientene er selvfølgelig ikke noe problem, alle pasienter er individuelle. Problemet forslaget prøver å løse er at det viser at sykemeldingene varierer med legene, noe som er noe helt annet.

Heller ikke denne rapporten kommer med løsningen på sykefraværet. Tvert imot sitter man igjen med inntrykket av at dette er sammensatt og må takles på mange fronter.

Jeg tror mye handler om hvordan man opplever hverdagen på jobben. Arbeidstakere som føler de er med på å forme arbeidsplassen sin, og opplever at det de gjør har betydning og at de blir hørt, er mindre syke enn arbeidstakere som må gjøre rutinemessige oppgaver uten mulighet for faglig utvikling. God ledelse er en nøkkel til å bekjempe sykefravær, på samme måte som det er en nøkkel til å skape resultater.

Fraværet er høyere i store deler av offentlig sektor enn i privat sektor. Det har nok mye å gjøre med at man særlig i helse- og omsorgsyrkene gjør mye arbeid som er både fysisk og psykisk slitsomt. Men jeg tror også det handler mye om at offentlig sektor blir utsatt for mye ideologisk drevet ledelse, som gir de ansatte liten innflytelse. Omstillinger og endringer kommer i veldig stor grad ovenfra, og det er mange av dem. Faktisk er sjansen betraktelig større for at man har gjennom en større omstilling de siste årene hvis man er ansatt i staten enn hvis man er ansatt i privat sektor.

Ansatte i det offentlige opplever lavere muligheter for medbestemmelse og mindre lydhørhet fra ledelsen enn privat ansatte. Det skrev Klassekampen for en snau måned siden da de presenterte rapporten Motivator 2009, meningsmålingsbyrået Sentios store arbeidslivsundersøkelse. I alle viktige spørsmål, som om arbeidstakeren “selv kan påvirke beslutninger som er viktige for arbeidet” eller “selv kan bestemme arbeidstempo” og “i stor grad selv bestemme arbeidstid” scorer privat sektor klart høyere enn i kommunene. Jeg tror dette er grunnleggende utfordringer som er med på å skape sykefraværet, og helt åpenbart utfordringer som ikke er lette å løse.

Den rødgrønne regjeringen lanserte i 2005 kvalitetskommuneprogrammet, etter initiativ fra Fagforbundet. Prosjektet er basert på ideen om å overføre de beste delene av den nordiske modellen inn i offentlig sektor; det tette og positive samarbeidet mellom arbeidsgiver og arbeidstaker som regnes som et av særtrekkene i norsk næringsliv. Kort avstand og lite hierarki gjør man utvikler flere ideer og får en mer produktiv drift.

Det er for tidlig å konkludere bastant med dette har betydning for sykefraværet, men de foreløpige, ikke-publiserte tallene tyder på at fraværet har sunket i de kommunene som først ble en del av programmet. Jeg tror det kommer av at kommuner som virkelig klarer å følge programmet, gir arbeidstakerne langt større mulighet til å påvirke og utvikle sin egen arbeidsplass og arbeidshverdag.