Det mangla ikke på pepper da Anniken Huitfeldt gjorde det klart at staten ikke hadde tenkt å bruke penger på Store Norske Leksikon. Aller krassest var redaktøren i Morgenbladet, Alf van der Hagen; hele den sosialdemokratiske kulturpolitikk avgikk visst med døden med Annikens ord. Vi er visst nødt til å legge ned både Nasjonalteatret, NRK og alt mulig annet vi har av offentlig støtta kultur når regjeringen nå har bestemt at den ikke vil støtte Store Norske Leksikon.

En ting er van der Hagens selvhøytidelige reaksjon, blåst ut av alle proporsjoner. Selvfølgelig avhenger ikke kulturpolitikken av at vi støtter dette ene, private leksikonet. Viktigere er spørsmålet om det virkelig er riktig å bruke offentlige penger på å drive Store Norske Leksikon. Er det virkelig verdt penga?

Aftenposten hadde en morsom liten sak for en stund siden. Rhinen har plutselig blitt 90 km kortere. Det vil si, det har den selvfølgelig ikke blitt. Men det viser seg at på grunn av en trykkfeil begått en gang på 60-tallet ble den 1230 km lange elva 1320 km lang. En enkel feil, men en feil som har gått igjen i alle store oppslagsverk og lærebøker siden da. Den ble først oppdaga nå, av en oppmerksom geograf som tok seg tid til å faktisk sjekke.

Hvilket oppslagsverk var det som var raskest ut med å oppdatere opplysningen? Wikipedia. I de tradisjonelle bøkene kommer det til å stå for evig tid, millionvis av bøker må byttes ut for å oppdatere en kunnskap som wikipedia rydda opp på noen sekunder. Og ikke minst, wikipedia oppgir kilde. Store Norske på nett er også oppdatert, men de har ingen referanse for påstanden. En som sjekker et bokleksikon og så sjekker på nett får ikke kjapp informasjon om hvorfor det er feil det som står i boka. Wikipedia gir rett og slett mer bedre grunnlag for å vurdere informasjonen. (I tillegg kommer at artikkelen om Rhinen er langt fyldigere hos wikipedia enn hos snl.no.)

Sjekk bare denne testen hos bloggeren Tor Arne Pedersen (Hit the Button). En test mellom tilfeldig valgte ord hvor wikipedia kommer bedre ut enn Store Norske. Og ikke bare kommer wikipedia bedre ut på de fleste ord, i løpet av kort tid blir nettleksikonet oppdatert med artikler om det som mangler. Espen Andersen har gjort noe av det sammen, også hos han kommer wikipedia bedre ut. Eller bare for å bruke et lite eksempel som jeg selv har vært opptatt av, sjekk forskjellen i kvalitet på artikkelen om passivhus hos wikipedia og Store Norske. Wikipedia er grundigere, men det er Store Norske som oppgir at deres artikkel er kvalitetssikret.

Det er en myte at Wikipedia er skrevet av folk som ikke vet hva de driver med. Tvert imot viser undersøkelser at det er velutdanna folk som skriver artiklene, de er gjerne eksperter på sitt område. Det er sant at det er fritt fram for alle å bidra, men resultatet er at det hever kvaliteten, ikke det motsatte.  Og det er ikke sant at det ikke blir kvalitetssikra, hvis man går inn på hvilken som helst wikipedia-side kan man sjekke historien, og se hvordan dokumentet blir redigert. Folk som bare er ute etter å skrive tull blir raskt ekskludert. Det fungerer ikke perfekt, men det fungerer veldig bra.

Wikipedia har åpenbart truffet en nerve som gir folk lyst til å bidra. Den nerven kalles crowdsourcing (les om det hos Wikipedia, SNL har ikke noen artikkel om dette). Crowdsourcing kan enklest oversettes med dugnad, men hvor arbeidet skjer uten at det er en sentral styring og kontroll. De involverte styrer selv arbeidet sitt, de skaper produktet underveis. Det betyr ikke at man ikke kan sette seg mål, men at det skjer på en langt mer brukerstyrt måte, der alle som vil kan være med på prosessen. Og resultatet er imponerende, Wikipedia er et meget godt leksikon.

I Morgenbladet varsler universitetene at de vil steppe inn og redde Store Norske. Jeg protesterer ikke, det er helt greit å ha alternativet til Wikipedia. Men hvis man er misfornøyd med den vitenskapelige kvaliteten på artiklene i Wikipedia, hvorfor gjør man ikke noe med det? Universitetene kunne jo på dugnad bestemme seg for å gjøre noe med de artiklene som er for dårlige. Det fins nok av områder å ta av, økonomifaget er for eksempel et av områdene hvor norsk Wikipedia står svakt. De kunne til og med betale vitenskapsfolk for å gjøre det, istedenfor å legge millioner inn i Store Norske. Wikipedia er en av Norges største nettsider, det gjør det verdt å satse på.

Jeg er i Dagsavisen i dag, i en noe uhellig allianse med Frp og Høyre (ikke på nett). Jeg har nemlig levert inn et forslag til årsmøtet i Oslo AP om å fjerne momsen på elektroniske bøker. Forslaget kan du lese her:

Fjern momsen på e-bøker.

Norsk litteraturpolitikk har lenge vært basert på to bærebjelker, fastprisavtalen for bøker og momsfritaket på det trykte ord. Bærebjelken har vært en styrke for norsk språk og kultur, og vært med på å gjøre nordmenn til et av verdens mest lesende folk. Det er allmenn enighet blant de politiske partiene om at det ikke skal være moms på bøker.

Bokbransjen befinner seg midt i et teknologisk hamskifte. Med de nye elektroniske bøkene har det kommet en teknologi som på sikt kan erstatte den klassiske papirboka. De elektroniske bøkene gjør det mulig å distribuere bøker langt billigere og raskere enn før, og sparer produsentene for store utgifter til trykk og papir. Elektroniske bøker betyr at litteratur kan bli billigere og spres til flere, samtidig med at den blir mer miljøvennlig.

Dette er en positiv utvikling som myndighetene bør støtte opp om. Dessverre bremses denne utviklingen nå av at bøker som selges elektronisk er momspliktige, i motsetning til papirbøker. Momsfritaket skal være en støtte til formidling av det skrevne ord, ikke av papirindustrien. Fritaket bør derfor også gjelde for elektroniske bøker.

Jeg har fremma forslaget fordi jeg mener momsfritaket på det skrevne ord er et viktig virkemiddel for å fremme ytringsfriheten og ytringsmangfoldet i Norge. Samtidig skjer det en teknologsk utvikling der det skrevne ord i stadig større grad går over fra papir til elektronisk formidling. Alt tyder på at det vil være trenden framover. Det er helt naturlig at momsfritaket følger formidlingen, og ikke papiret. Konsekvensen av å ikke gi momsfritaket, er at man over tid avskaffer momsfritak for det skrevne ord. Det er i så fall en stor kulturpolitisk avgjørelse som bør være del av en større debatt.
 
Slik som jeg har skjønt det er det to argumenter som brukes til å argumentere imot.  Det ene er argumentet mot å uthule momssystemet og gi nye fritak. Et enkelt momssystem har store fordeler. Det andre argumentet er at det er vanskelig å si akkuat hva som er en elektronisk bok, og dermed avgrense hva momsfritaket skal gjelde for.

Argumentet om at det er vanskelig å avgrense er ikke godt nok. Argumentet er like gyldig for dagens momsfritak, som har vist seg å være ganske så robust. Det ble senest bekreftet i da Se og Hør prøvde å få momsfritak.
 
Det første argumentet har jeg betraktelig mer sympati for. Likevel, jeg syns ikke det holder. Dette ikke handler om å innføre momsfritak på et nytt område, tvert imot handler det om å sørge for at det momsfritaket vi har i dag er teknologinøytralt. Momsfritaket for bøker bør fortsatt gjelde selv om teknologien forandrer seg. Derfor er heller ikke et argument om hensynet til statens finanser godt nok. Det er et provenynøytralt vedtak, fordi essensen i det som slipper moms (det skrevne ord) vil være det samme. Det er ingen nye produkter som får momsfritak, det er de samme bøkene som får det.
 
(Det kan t.o.m argumenteres for at subsidiene blir mindre. Siden e-bøker etter all sannsynlighet vil være billigere, blir også verdien av momsfritaket mindre. Men dette er samfunnsøkonomisk flisespikkeri, det kan jo også hende at etterspørselen etter bøker blir så mye høyere med lavere priser at det går opp i opp.)

Årsmøtet i Oslo AP er om tre uker, forhåpentligvis blir det startskuddet på at partiet legger om politikken sin på dette området.

Oppdatert 2.2. Finansdepartementet svarer i Dagsavisen i dag. Det er et litt pussig svar.

Responsen fra departementet er ikke å innføre momsfritak, men å innføre moms på elektroniske bøker fra utlandet. Min første respons, hvordan i all verden skal de gjøre det?

Jeg har ennå ikke funnet noen e-bøker som koster over grensa for momsfritak ved privatimport. Skal man innføre en egen grense ved privatimport av digitale produkter? Det kan jo vanskelig være bare for digitale bøker, da får man jo akkurat de samme avgrensningsproblemene som Finansdepartementet bruker som argument nå? Og ikke minst, hvordan i all verden skal de kontrollere det? Det er vanskelig nok å kontrollere at det betales moms på privatimporten via posten nå, hvordan skal man gjøre det når det skjer digitalt?

Jeg er forundret.

Ideen bak kvotene er god nok. Det er lettere for noen å kutte enn andre, og setter man prisen høyt nok, det vil si ha få nok kvoter, vil man fremme den mest økonomiske løsninga på klimaproblemet, rett og slett fordi de som har lett for å kutte kan selge kvotene sine til de som ikke har det.

Problemet er bare at det er vanskelig å sette prisen høyt nok. I alle de kvoteforslagene som har dukka opp til nå har det vært for mange kvoter til at man er i nærheten av å nå de utslippskuttene som det er enighet om man trenger. Det gjelder i Kyoto, i EUs interne system og i alle alternativer som ble seriøst diskutert i København.

Grunnen er ikke så vanskelig å forstå. Et kvotesystem som virkelig la opp til 60-80% av kutt i klimagassutslippene, ville ha så dramatiske konsekvenser at det er helt umulig for politikere i demokratier å gå inn for det. Rettere sagt, de blir kasta hvis de gjør det. Teknologien er i dag ikke god nok til at Norge eller noen andre land raskt kan kutte utslippene uten at samfunnet stopper opp. Konsekvensen er at det blir for mange kvoter til at det gjør jobben.

No reason to despair. Men det det viser er at det er teknologien som kommer til å gjøre et velfungerende kvotesystem mulig, ikke omvendt. Et kvotesystem er et viktig pressmiddel for å utvikle teknologien, men det er altså ikke nok. Kvotetilhengerne har rett når de sier at det er riktig å plukke den lavthengende frukten først, de glemmer at man samtidig må utvikle teknologien for å plukke den høythengende frukten. Det bidrar ikke kvotehandel til.

Det er dette som er grunnen til at kritikken mot de grønne sertifikatene er feil. Kritikerne regner på kvoteprisen, og sier at vi kan kutte utslippene billigere på annet vis. I en kortsiktig analyse har de rett, men de har ingen løsninger når de enkleste kuttene er gjort. Man hopper glatt over at det er allmenn vitenskapelig enighet om at kuttene må være langt sterkere enn det kvotehandelen legger opp til. Grønne sertifikater er et godt virkemiddel for de skaper stabile rammevilkår for bedrifter som vil satse på nye fornybare energikilder over tid. Vi vet ikke nøyaktig hvilke løsninger vi kommer til å bruke om 10-20 år, en sertifikatene gjør det enklere å utvikle dem. Det er bra.

- Det er tydelig at gratis musikkstreaming ikke er bra for musikkindustrien.

Jeg tror han har rett i at streamingtjenester som Spotify gjør livet vanskeligere for de store plateselskapene. Spørsmålet er om han har noe valg.

Alt tyder på at framtidas distribusjon av musikk, og for så vidt andre medier, kommer til å gå over nettet. Plateselskapene klarer ikke å gi oss et godt svar på spørsmålet; hvorfor skal vi kjøpe cd’er når alt er tilgjengelig på nettet? Det er utrolig mye mer praktisk, og det gjør det mulig for mange flere å høre veldig mye mer musikk. Alternativet til streaming gjennom Spotify, Wimp eller noen av de andre tjenestene er ikke å gå tilbake til den gamle platesjappa, alternativet er ulovlig nedlastning. Plateselskapene blir ikke noe lykkeligere av det.

Poenget er at det har kommet en ny teknologi som endrer spillereglene. Plateselskapene (og butikkene) er ikke lenger nødvendige som portvoktere mellom musikerne og lytterne. Og da forsvinner mye av grunnlaget for den forretningsmodellen selskapene har basert seg på.

Hittil har musikerne i stor grad stått last og brast med plateselskapene. Troen på at de er avhengige av den samme forretningsmodellen har vært sterk. Men er det virkelig tilfelle.

Sjekk denne grafen fra bloggen Times Labs (Les gjerne bloggposten for mer detaljer, ganske så interessant):

Ikke verdens tydeligste graf, men den viser utviklinga i inntekter innenfor musikkindustrien fra 2004 til 2008. Og det er to trender som er ganske tydelige:

1) Plateselskapene taper (den øverste rød streken)

 2) Musikerne vinner (den oppadgående kurven)

Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor plateselskapene er bekymra. Men det er ikke sikkert at hverken vi musikere eller publikum trenger å være bekymra.  Det ser ut som at framtida er bra for kulturen.

Oppdatert: Warner trekker seg likevel ikke fra Spotify. Bra. Kan visst ikke stole på alt man leser i avisa. Ros til Dagbla for ikke å ha skrevet sak basert på bare rykter.

Kraftverket drives av et gammelt kjent prinsipp, nemlig at det er forskjell på det osmotiske trykket i ferskvann og saltvann. Når det det forskjell i trykket mellom to væsker i kontakt med hverandre, vil det skje en utjevning av trykket. Væske vil strømme fra den ene siden til trykket er likt. Det naturfenomenet kan man bruke til å få vannet til å strømme gjennom en turbin, og dermed produsere strøm. (prinsippet forklares godt her)

Pilotanlegget som nå har starta er ikke akkurat verdens største kraftverk. Det er dimensjonert til å produsere 10 kW. Til sammenligning er store vindmøller på 3-4 mW, eller 300-400 ganger så produktive. De aller største er på 5 mW.

Likevel, vindmøllene gir et godt blikk på hva dette dreier seg om. For da danskene starta vindmølleeventyret for ca. 35 år siden, var det ikke mange kw som ble produsert av de første vindmøllene. Etter hvert har prosessen blitt mer og mer industrialisert, og vindmøllene blitt kraftigere og mer effektive.

Det er Statkraft som står bak saltkraftverket, og de anslår potensialet for saltkraftverk til rundt 1600 tWh årlig. Det er halvparten av EUs energiproduksjon. Nå håper de å være i kommersiell drift i 2015.

Det er glimrende om de får det til. Som ved alle utviklingsprosjekter er det ikke sikkert at det blir en suksess. Men det er definitivt verdt å prøve.

Prosjekter som saltkraftverket trenger stabile og forutsigbare rammevilkår for å bli realisert. En ting er direkte utviklingsstøtte gjennom Enova, noe annet er klare markedsincentiver. Det er nettopp prosjekter som dette som nyter godt av grønne sertifikater. De er et eksempel på hvordan man kan bruke styring, eller kanskje rettere sagt veiledning, av markedet til å fremme teknologiutvikling.

Lærdommen fra saltkraftverket er likevel noe mer enn det. Det holder ikke med støtteordninger hvis man ikke har entreprenører med kunnskap og kapital til å faktisk realisere ambisjonene. Økonomer har en lei tendens til å undervurdere hvor mye enkeltpersoner eller selskaper med driv betyr for å få ting til å bli virkelighet.

Statkraft er et slikt selskap. De er Norges største selskap innen fornybar energi, og sitter på enorm kompetanse. De burde få mulighet til å bruke den kompetansen til å å utvikle de nye fornybare energikildene.

Dessverre har det vært en lang tradisjon for at staten har krevd godt over 90 prosent utbytte fra Statkraft. Det har gjort umulig for selskapet å være en langsiktig investor, ja knapt investere i de vannkraftverkene de allerede eier. Dette er en kortsiktig politikk som undergraver Statkrafts mulighet til å være et industrielt lokomotiv for fornybar energi Europa.

Det er hakket bedre i statsbudsjettet for 2010, med et utbyttekrav på 85 prosent. Likevel, her er det mye å gå på. Fast utbytte på 70 prosent ville styrket egenkapitalen til Statkraft kraftig, og  ført til mye ren energi over hele Europa. Kanskje miljøvernerne bør gå i fakkeltog med slagordet: La Statkraft leve.