Her er min liste over det viktigste som har skjedd med Obama:

1. En svart mann er president

Valgnatta satt jeg og så på CNN. En av scenene jeg husker sterkest er øyeblikket rett etter at CNN erklærer Obama som vinner. Han ene svarte kommentatoren som sitter i studioet kjemper hardt for holde tårene tilbake, mens han snakker om hva dette betyr for svarte amerikanere.

Den scenen demonstrerte det meste for meg. Presidentvalget var det endelige oppgjøret med århundrer med slaveri, rasisme og undertrykking i USA. Obama er et symbol på håp og mulighet, et symbol som betyr mye for folk over hele verden.

2. Stabilisert økonomien

Tallene var skremmende like, den økonomiske utviklingen i USA og i resten av verden lignet veldig på den vi så på 30-tallet. Heldigvis har man tatt lærdom av feilene fra den gang. Redningspakkene for bankene og stimulansepakkene for økonomien har vært gode tiltak som har stanset det økonomiske fallet. Økonomien burde blitt sterkere stimulert, men grepene har gått riktig vei.

3. Helsereform

Det meste tyder på at en skikkelig helsereform blir vedtatt i Kongressen i høst. Amerikanernes helsesystem kommer fortsatt til å være langt unna en klassisk velferdsstatsmodell, men det vil være en kraftig forbedring for alle de amerikanerne som i dag ikke har tilgang til et godt helsevesen. Det har vært en ambisjon for demokratiske presidenter å rydde opp i det dysfunksjonelle amerikanske helsesystemet helt siden Lyndon Johnsons dager, hvis Obama får gjennomslag nå blir han en av de mest minneverdige demokratiske presidentene.

4. Ny giv for klima

Bush var en bremsekloss som helst ville benekte problemet. Nå kommer USA og Obama til København med klare målsetninger og intensjoner om å få til en avtale. Forslagene USA kommer med er ikke gode nok til å løse klimaproblemene (det gjelder alle andre som kommer og), men de bringer oss noen skritt nærmere. Et skritt er langt bedre enn ingen skritt overhode.

5. Nye initiativ for nedrustning

Obama gikk på talerstolen foran slottet i Praha og proklamerte at han vil jobbe for en atomvåpenfri verden. Det er tatt nye initiativ for nedrustning i verden, ja for hele tonen i den internasjonale debatten. Jeg er ikke enig med Nobelkomiteen i at dette fortjener fredsprisen, men det er ikke noe mindre viktig av den grunn.

Det går an å kritisere Obama for masse. Mannen er ingen sosialdemokrat, selv skulle jeg gjerne sett at han lå lenger til venstre. Men jeg er enig med Willoch, mannen er den beste presidenten USA kunne fått.

Jeg har skrevet mye om Iran før, da protestene var som sterkest, og oppmerksomheten både i norske og internasjonale medier var stor. Da fikk jeg flere ganger spørsmålet; hvorfor er du så opptatt av Iran?

Svaret er at jeg egentlig ikke er spesielt opptatt av Iran. Jeg blir generelt fascinert av alle mennesker som reiser og kjemper for sin frihet. Men etterhvert som jeg har lest mer og mer om Iran, ser jeg at landet har potensiale til å spille en stor og viktig rolle i Midt-Østen, og for resten av verdens bilde av muslimer.

For det første, Iran er et stort land. Med sine 70 millioner innbyggere er det sammen med Egypt og Tyrkia det mest folkerike landet i regionen. Bare tenk på symbolverdien et demokratisk Iran som lykkes med sin økonomiske politikk vil ha for hele Midt-Østen. Sammen med et demokratisk Tyrkia, og et potensielt stabilt demokrati i Irak, vil det bety at over halvparten av Midt-Østens innbyggere lever i demokratier. Det ville være et enormt framskritt.

For det andre, det fundamentalistiske Iran sponser terror og fundamentalistiske bevegelser Organisasjoner som Hamas og Hizbollah vil ha langt vanskeligere for å gjennomføre voldelige aksjoner, og kjempe for sine islamitiske mål uten støtten fra Iran. Et demokratisk styre i Iran er selvfølgelig ingen garanti for at disse bevegelsene ikke får støtte, men det vil være langt mindre sannsynlig.

Hvis det skjer, kan ikke lenger Israel bruke trusselen fra Iran og de fundamentalistiske organisasjonene som en unnskyldning for å den grusomme okkupasjonen av Palestina. Det vil slå enda flere sprekker i det allerede hule argumentet om at de må gjøre det for sin egen sikkerhet. Iran har ikke skylda for dagens okkupasjon av Palestina, men trusselen fra Iran, atomvåpnene og organisasjonene landet støtter, brukes hele tiden som argument for å opprettholde okkupasjonen. Det er bra om det argumentet forsvinner.

Det tredje og viktigste mener jeg likevel det det kan ha å si for verdens bilde av muslimer, og muslimers forståelse av seg selv. Indonesia, verdens største muslimske land, har nettopp gjennomført et demokratisk presidentvalg, etter alle vanlige standarder. Likevel er det ingen tvil om at det internasjonale bildet av muslimer og islam er mer dominert av fundamentalister enn av demokrati. Tenk hvor positivt det hadde vært om iranerne selv feide det bildet av banen. Istedenfor å la fundamentalistene definere hva Iran og islam skal være, så lar man vanlige folk gjøre det.

Obama prøver å gjøre akkurat det. I mesterverket av en tale han holdt i Kairo på forsommeren, viser han klart at han ikke vil akseptere de religiøse gærningenes rett til å bestemme hva islam, eller hvilken som helst annen religion for den saks skyld, skal være. Han plukker fram de positive forbildene, og lar dem vise vei, istedenfor hele veien lete etter det negative. Da er han med på å gi folk mulighetene til å definere seg ut fra det positive bildet av religion, ikke det hatefulle fundamentalistene hele veien prøver å bygge opp. Det virker som iranerne er enige, det er nok ikke tilfeldig at det gamle “død over USA” nå er bytta ut med “død over Russland”.

Akkurat nå foregår det noen farseaktige rettsaker i Teheran, i en stil selv Stalin hadde vært stolt av. Ahmadinejad blir nå formelt godkjent som president. Den sannsynlige vinneren av valget, Moussavi, har protestert og sagt hele prosessen ikke er en rettstat verdig. Det er åpenbart, men det er viktig at han stiller seg stadig klarere i opposisjon til det nåværende regimet. Kampen i Iran får kanskje ikke like mye oppmerksomhet nå, men det er langt fra over.

Saudi Arabia

Heter en bok jeg nettopp har lest. Danske Meghan Jakobsen skriver interessant og morsomt om hvordan det var å bo to år i Saudi-Arabia.

Det er en spesiell historie. Hun beskriver galskapen i systemet, alle de små og store absurditetene som dukker opp i et land preget av religiøs fundamentalisme, fordommer og hykleri. Saudi-Arabia er ikke akkurat et yndigt land.

Kvinner som nektes å kjøre bil, et religiøst politi som løper rundt og passer på at man er riktig tildekket, bestialske avstrafninger av kriminelle. Masse krefter blir brukt på å holde seg innafor den ekstreme wahabi-tolkningen av islam som dominerer Saudi-Arabia. Samtidig er det så åpenbart hyklersk, hun skriver om menn som står hardnakket på at det er uislamsk å så mye som la kona hilse på fremmede menn, mens de sitter og tyller i seg skotsk whisky. Og det er noen fantastisk trist-vittige historier, hun forteller om en nyansatt lege som forviller seg inn feil venteværelse. Kvinnene som sitter og venter på gynekologen drar alle oppe genseren når han kommer inn. I iveren etter å dekke til ansiktet kommmer puppene fram.

Jeg har et litt spesielt forhold til Saudi-Arabia. Som ni-åring bodde jeg et år i Yanbu, en kystby og oljeport ved Rødehavet. Det vil si, jeg bodde ikke i den gamle arabiske byen Yanbu, vi bodde i en egen by 20 km unna, bygd for utlendinger. Hundretusenvis av utlendinger bor i Saudi-Arabia, de rike fra vesten stort sett i egne compounds isolert fra det arabiske samfunnet, mens de fattige arbeiderne fra Filipinene, Pakistan og Palestina som er lurt ditt på slavekontrakter uten rettigheter bor i brakkelandsbyer.

Jeg kan ikke si så mye om hvordan Saudi-Arabia er. For meg var det som å bo i amerikansk ørkenby, med amerikansk skole og amerikanske fritidsaktiviteter. Halvparten av de som bodde der var amerikanere, resten kom fra hele verden. Noen få fundamentalistiske særegenheter slo igjennom, det var for eksempel ikke lov å ta bilder på offentlige steder, men ellers merka jeg ikke så mye til det.

Faren min gjorde derimot det i jobben som lege. Jeg begynte å spørre han ut etter å ha lest denne boka. Han fortalte blant annet at med jevne mellomrom fikk den øverste medisinske ansvarlige på sykehuset besøk fra en arabisk byråkrat. Byråkraten gikk gjennom pasientlistene, og ga beskjed om å skrive ut pasienter fra land som Filipinene og Somalia. Selvfølgelig ikke helt på tvers av medisinskfaglige råd, men heller ikke tråd med legens anbefalinger. Pappa fortalte om en stor krangel som oppsto da de nektet å skrive ut en tuberkuløs pasient som ville ha blitt sendt tilbake til brakka der 200 andre bodde.

Den rasismen lever fortsatt. Jakobsen beskriver akkurat den samme holdningen til folk fra fattige land. De har kommet for å jobbe, og de blir grovt utnyttet.

Egentlig er det bare trist å lese. Saudi-Arabia skjøt gullfuglen og pumper opp olje. Den herskende familien behandler statskassa som den er sin egen, og klarer ikke å bygge opp en langsiktig økonomi. Når oljen tar slutt om noen tiår kommer landet til å begynne en sakte glideflukt tilbake der de var for hundre år siden.

Demonstrasjonene i Iran er ikke så enkelt som folket mot regimet. Det er en rekke forskjellige maktkamper som foregår samtidig, og langt fra alle de som nå støtter demonstrasjonene gjør det fordi de er sanne demokrater. Det iranske presteregimet har nemlig ikke vært enige og tro på mange år, om de noensinne har vært det. Alle hovedpersonene i vårt nåværende drama har en lang historie bak seg i den islamske revolusjonens tjeneste. Og alle har de hver sin maktbase.

For det første er det selve valgkampen. Ahmadinejad er regimets valgvinner, kjent for alle for sine holocaust-fornektelser og atombombedrømmer. Ahmadinejad skrapte seg såvidt gjennom første valgrunde forrige gang, og vant i andre. Han har et asketisk, ukorrupt image, opptatt av fattigfolks interesser, og det skal være mye av grunnen til at vant forrige gang. Du har sikkert lest at han har mye støtte på landsbygda. Denne analysen viser at det ikke helt stemmer, tvert imot er det enorme stemmeantallet på landsbygda nå et av hovedbevisene på valgjuks. Ahmadinejad hentet først og fremst sin støtte blant fattige i byene. Under den islamske revolusjonen var han en av basij’ene, de paramilitære styrkene som har slått løs på demonstrantene de siste dagene. I dag kontrollerer han dem.

Hans viktigste tilhenger er øverste ayatollah Khamenei. Khamenei leder det øverste rådet, og snakker dermed med guddommelig autoritet i følge den islamske grunnloven. Han er altså Allahs stemme på jorda, på samme måte som katolikkene mener paven er Guds stemme. Den viktige forskjellen er at Khamenei også har kontroll over landet, ikke bare religiøse spørsmål. Etter mange år har han klart å bygge seg opp en maktbase i militæret, spesielt revolusjonsgarden som står direkte under den øverste lederens kontroll. Nå har han fått vokterrådet med seg på å nekte å underkjenne valget.

Ahmadinejads konkurrenter i valget var reformistene Mousavi (som trolig vant) og Karoubi. I en slags mellomposisjon kommer den fjerde kandidaten, Mohsen Rezaee (staves av og til Rezai). Ingen av disse har en lang historie som demokrater, hadde de hatt det hadde de aldri fått lov til å være kandidater. Mousavi var en av heltene i den islamske revolusjonen, og var statsminister i Iran fra 1981 til 1989. Men han gikk til valg på et klart reformistisk program, hvor det blant annet skulle åpnes for private tv-kanaler og kontrollen over revolusjonsgarden skulle overføres fra den øverste ayatollahen til presidenten.

Bak motkandidatene står den andre storspilleren, Rafsanjani. Det vil si, hans mann har først og fremst vært Rezai, men mye tyder på at han har støttet Mousavi i striden etter valget. Rafsanjani og Khamenei har en lang historie bak seg. Rafsanjani var kingmaker da Khamenei ble øverste leder i ’89, da revolusjonslederen ayatollah Khomeini døde. Han var  ble valgt til president i ’89, og gikk av i ’97. 

Han er likevel langt unna å være ute av politikken. Rafsanjani er nemlig leder av Ekspertrådet, det eneste organet som har myndighet til å kaste den øverste lederen. Nå er det mange som hevder han prøver å kaste Khamenei, og selv ta over som øverste leder. Ekspertrådet består av 86 islamske geistlige, enkelte hevder Rafsanjani har støtte fra minst 40 av disse. Det er altså en stor indre strid i det islamske regimet. Splittelsen mellom de to ble ikke mindre da datteren til Rafsanjani ble arrestert under demonstrasjonene her om dagen.

Det spekuleres også på om Khameneis sykdom er årsaken til at han har vært så opptatt av å holde på Ahmadinejad. Khamenei skal visstnok være dødelig syk, og han vil sørge for at arverekkefølgen er i rette hender før han dør. Men ryktene om hans sykdom har eksistert i ti år, det er definitivt ubekreftet denne gangen og.

Spørsmålet er, hvor mye handler dette egentlig om demokrati? For en stor del av demonstrantene gjør det det. Ingen av de nevnte politikerne har sagt at de vil kaste det islamske styret, det ville vært det samme som å be om dødsstraff. Men uttalelsene og handlingene fra Mousavi og Karoubi de siste dagene stiller dem mer og mer i opposisjon til det sittende regimet. Det er Mousavi som har annonsert generalstreiken fra i dag. Han har også kommet med en uttalelse som er massiv i sin kritikk av regimet. Og Karoubi kom med følgende meldinger i går (via twitter):

Karoubi – I demand release of all political prisoners immediately

Karoubi – the right of the nation to challenge this unfair & corrupt election is the right of all muslims

Karoubi – The actions of this Gov insults all free peoples of the world

Karoubi – The Gov has chosen to respond with oppression and violence

De to presidentkandidatene kommer nærmere og nærmere å stille seg i opposisjon til regimet. I dag begynner generalstreiken, neste store markering er minnemarkeringen for martyrene på torsdag. Og samtidig går ropene mot regimet hver eneste natt fra takene i Teheran.

[youtube=http://www.youtube.com/watch?v=xBvIINf_eUE&feature=player_embedded]

Ropet Allah Akbar er vanskelig for regimet, fordi det islamske regimet vanskelig kan slå ned på folk som hyller gud. Samtidig vet de godt at dette ropet fra takene om kvelden var kjennetegnet til den forrige revolusjonen. Det samme gjelder grønnfargen demonstrantene benytter seg av. Mange av lederne, som Mousavi og Karoubi, vet hvordan en revolusjon skal gjennomføres. De bruker de samme teknikkene igjen.

Hvor lenge kommer det til å vare? Ingen anelse, men det er verdt å huske at den islamske revolusjonen faktisk tok mer enn et år å gjennomføre. Det var et år med markeringer, demonstrasjoner og kamper før sjahen faktisk ble kastet. Så selv om flere er pessimistiske, er det langt fra over. Regimet prøver åpenbart å knuse opprøret nå, det kan vare lenge.

Oppdatert 24.06: Mohzen Rezai har trukket sin klage på valgresultatet, og sier han vil sette nasjonen først. Det er nok ikke så viktig, han har aldri vært sentral i opprøret.

Lagt ut av iranere på YouTube.